12 POINTS/JAZZALDIA, SAN SEBASTIAN, 21.JULI 2016: Så kom dagen da vi måtte innlemme den andre jazzfestivalen her i San Sebastian i vår aktivitet. Festivalen med det kledelige navnet Heineken Jazzaldia blir i år arrangert for 51. gang, med et stort, gratis program på flere scener ved stranda i denne nord-spanske byen, eller basker-byen, som de lokale vil at man skal kalle den. Men mer om denne delen av festivallivet senere.
For det er 12 Points vi er her for å skrive om. Og i denne kvelden var det duket for drakamp mellom Sverige, Irland og Frankrike. Og som på fotballbanen skulle denne drakampen være lett match for franskmennene. Men fotballen er rund, og jazzen, om mulig, enda rundere.
Sverige stilte med kvartetten Water Boogie System fra Göteborg, med Karin Verbaan (er hun egentlig av norsk og Solørsk avstamming?) på vokal og synth, Jonathan Albrektson på keyboards, William Soovik på trommer og Victor Reuter på bass. Albrektson er den eneste vi kjenner fra før, fra det tidligere 12 Points-bandet Soil Collectors (med bla. vokalisten Isabel Sörling). Og nettopp koblingen til Soil Collectors ble raskt veldig åpenbar denne tidlige kvelden. Kvartetten legger seg tett opp til dem, men vokalen til Verbaan kommer desverre ikke i nærheten av de to vokalistene i Soil Collectors. Bandet låt forsåvidt ok, men det var altfor umodent og uferdig til at de forsvarte plassen som Sveriges utvalgte i denne showcasen.
Deretter fikk vi 50 minutter med den irske duoen Insufficient Funs, med Matthew Jacobson på trommer og Sam Comerford på bass-saksofon. En mer enn vågal sammensetning som krever mye av begge musikerne. Men de kom relativt godt ut av det. Jacobson er en ok trommeslager som understøttet og utfordret Comerford og hans store saksofon, innimellom nesten i meste laget. Comerford er en helt ok saksofonist, men når man har hørt både Mats Gustafsson og, ikke minst, Colin Stetson traktere den store saksofonen på utsøkt måte tidligere, så kom han litt til kort. Men det ble en hyggelig «småtime» i det fine teatret.
Siste band ut denne dagen var franske CHROMB! Bandet kommer fra Lyon og består av Antoine Mermat på saksofon, Camille Durieux på keyboards, Corentin Quemener på trommer og Lucas Hercberg på bass. Det er faktisk litt snodig å stadig vekk oppdage de forskjellige lands særegenheter på et arrangement som 12 Points. Franskmennene stiller, som oftest, med band som skal være litt anarkistiske og «gale», så også denne gangen. Her fikk vi fransk sirkusmusikk kombinert med rytmeskifter og stemninger som nærmet seg Django Bates, men uten den finessen Bates er i stand til å få ut av sine prosjekter.
Så tilbake til Heineken Jazzaldia. Vi fikk med oss to konserter i strandsonen denne dagen. Først ut var det norske bandet Elephant9 med Terje Rypdal. Trioen Elephant9 har etter flere år på veien, blitt ytterst samkjørte, med tangentsjef Ståle Storløkken i førersetet, Torstein Lofthus som styrestaget i bakgrunnen med stålkontroll bak trommene, og Nikolai Hængsle Eilertsen på bass. Og med Rypdals lange, nydelige toner på toppen, er dette en klar vinner på de fleste scener. Og Rypdal var i storform denne ettermiddagen, og hans spill var glitrende! Nå kunne vi gjerne tenkt oss at lydfolket hadde gitt oss enda mer lyd, men siden det var tidlig på ettermiddagen, med mange barnefamiler til stede, så ville de muligens ta hensyn. At det var så mange barnefamiler til stede, kom muligens av at de trodde et band med elefant i navnet var en barnekonsert, men så feil kan man altså ta.
Og mens de som ikke prioriterte 12 Points denne kvelden, kunne lide seg gjennom et langt sett på hovedscenen med diskodronningen Gloria Gaynor (som visstnok var fullstendig krise!), kom vi sterkere tilbake senere på kvelden for å høre et av de tøffeste banda på kloden nå om dagen, som også spiller disko på sin egen måte, nemlig den amerikanske gitaristen Marc Ribot & The Young Philadelpians. Dette bandet har vi tidligere bare hørt på plate («Live in Tokyo»), som selvsagt er anmeldt på salt-peanuts.eu. Her gjør stjernebandet med gitaristen Mary Halvorson, bassisten Jamaladeen Tacuma (bildet), trommeslageren Calvin Weston, tre strykere pluss Ribot på umiskjennelig gitar og vokal, gode(?), gamle diskolåter fra Philadelphia i sine egne, særpregede versjoner. Og det låter strålende hele veien. Ikke minst fra verdens tøffeste komp (Tacuma og Weston). Gitaristen Mary Halvorson er og blir vår favoritt, med sitt ytterst spesielle gitarspill, og Ribot kan alt når det dreier seg om å traktere en gitar. Og med tre strykere, som spilte akkurat slik diskostrykere skal spille, så ble dette en råtøff seanse. Det eneste vi kan sette fingeren på, var de mange publikummerne som kom drivende etter Gloria Gaynor-konserten, og som overhode ikke var interessert i å høre mer disko, men heller ville prate høyt og mye. Men det brydde vi oss overhode ikke noe om. Vi observerte flere av 12 Points-delegatene som svingte seg på «parketten» og mintes gode, gamle dager. Men så lenge de gjorde «Ghostbuster»-låta i en nesten evigvarende versjon, så var i alle fall denne anmelderen storfornøyd! FOR et band, og FOR et komp!
I dag er det tre nye band som skal bryne seg på 12 Points. Joäo Barradas Trio fra Portugal, trompeteren Hilde Marie Holsen fra Norge og bandet Strobes fra England, så får vi se om vi denne ettermiddagen får en etterlengtet ungdommelig åpenbaring. Det er nemlig på tide, etter et par dager med litt slappe band. Europeisk jazz har adskillig tøffere, unge musikere enn de vi har hørt til nå!
I tillegg skal vi også få med oss Chicago-singer/songwriteren Ryley Walker, som stiller med en trio med sitt norske hold, bassisten Julius Lind og trommeslageren Ståle Liavik Solberg! Men Snarky Puppy som spiller etter Walker, tror jeg vi hopper bukk over.
Tekst og foto: Jan Granlie
