MOLDEJAZZ, ONSDAG 20.7.2016: Så er vi kommet til onsdagen, og Moldeknekken truer. Vi prøver å roe ned på formiddagen, men det viser seg at det blir mer enn nok å gripe fatt i på onsdagen.
Duets made from AiRs
Artist in Residence (AiR) Ola Kvernberg innkalte til styremøte underveis i duokonserten med Joshua Redman i Teatret Vårt onsdag ettermiddag. Vi oppfattet det som at diskusjonen handlet om hvordan de to på scenen skulle kortslutte den settlista de hadde blitt enige om på forhånd.
Med Kvernberg på fiolin og bratsj og Joshua Redman på tenorsaksofon (bilder) var de fra første til siste øyeblikk så spilleglade begge to, at den opprinnelige timeplanen hadde sprukket med et solid smell.
Det var to AiRs som møttes på scenen. Joshua Redman var AiR i 2006 og spilte bl.a. med Ola Kvernbergs Liarbird. Og Kvernberg er altså AiR ti år seinere. Da Moldejazz kontaktet Redman under planleggingen og spurte om han ville være med i en duokonsert med Ola Kvernberg, sa han raskt ja. Men hans sønn var ikke like begeistret, forteller Redman. «Dad, are you sure?», var svaret over middagsbordet da han fortalte hjemme at han skulle spille en saksofon-fiolin duokonsert.
Men Redman kan nå reise tilbake og fortelle ham at dette ble strålende. For det var det det var. Rett og slett hinsides alt annet. Det var to fyrer som ikke bare trivdes i hverandres selskap, men som begge likte å leike og utfordre hverandre. For et fyrverkeri og oppkomme av musikalske ideer og samspill.
Konserten starter med Kvernbergs låt dedikert til Arvo Pärt, som han enkelt og greit har kalt «Arvo». Det var en kommunikasjon dem i mellom som de også åpnet helt opp slik at vi som publikum fikk fullt innsyn. Fra første anstrøk og blås var det tydelig at dette kom til å bli en av de aller beste konsertene under årets Moldejazz.
Vi fikk høre en versjon av Kvernbergs «Boog» – i en versjon jeg vil betegne som «gangar-raga», kombinert med en av Redmans komposisjoner. Dette kommer etter en fantastisk versjon av Oscar Pettifords «Blues in the Closet». Smilet og latteren sitter løst.
En heidundrande versjon av «Sweet Georgia Brown» avsluttes med et «chase». De starter med å utveksle 8-taktere, før de går over til fire og fire takter, for til slutt å ende opp med et to og to takters «battle». De avslutter med ei låt fra Kvernbergs hand, bygget – som han sier – over to anslag fra Sergej Rachmaninovs «Vocalise». Heri etter et lite sitat fra Simon and Garfunkels «Bridge over troubled water».
Etter stående trampeklapp kommer de ut igjen og spiller ei låt som Kvernberg karakteriserer som noe midt i mellom en reel og en fuge. Ei låt av noe som kaller seg Penguin Art Orchestra, med tittel «Music for a found harmonium».
Ola og Joshua trøkker til og leverer alt som leveres kan. Med trøkk og suffisanse.
Selv han gråhåra værduden på himmelen smilte da vi kom ut. Det nærmer seg 25 grader i Molde. Noen ganger er livet allikevel bra.
Haier, katter og frijazz
På ettermiddagen var det JazzINTRO-finale. Fire band som hadde vunnet hver sin delfinale i løpet av våren og sommeren var på plass, med musikkstiler så forskjellige som det er mulig.
Kjetil Jerve Trio med en musikk som er frilynt og lavmælt. Her er det ingen unødvendige toner. Frijazz? Javel. Men det er en tanke bak det. Kjetil Jerve avslutter med en dekonsgtruksjon av det å spille jazz ved å gjenta én enkelt spinkel tone på toppen av tangentbrettet igjen og igjen, med lengre og lengre mellomrom. Jeg har sjeldent hørt et publikum som blir så musestille – og så engstelige for å bryte magien for tidlig. Genialt!
Neste opp er trioen Duetrost med sin musikalske leder Håkon Åse på fiolin. Små smykker av noen låter med leken musikk, med titler som «Katt», «Hvalen», «Røyskatt», «Bever» er naturorienteringen åpenbar. Og ja, kattene danset. Men vi fikk ikke se musene danse på bordet. Morsomt og lekent, men helt i ytterkanten av det musikalske landskapet som JazzINTRO skal dekke.
De to siste bandene er definitivt innenfor. Megalodon Collective – som vant årets konkurranse – beskrives av juryen slik: Bandet «… framstår som et komplett band med fantastiske instrumentalister. Bandet har en utrolig forfriskende blanding mellom fullt anarki og fin struktur. De spiller supertight og skranglete på samme tid. Det er massivt, lekent og improvisasjonspartiene har en tydelig retning. Bandet er et sant musikalsk kollektiv …». En megalodon er en kjempehai på 18 meter – den ville gjort hvithaien med sine seks meter til en liten småfisk. Kjempehaien døde ut for om lag to-tre millioner år siden.
Siste band ut var kvartetten Ant Farm Boogie. Alf Hulbækmo leder sitt bånd fra tangentene med lekne linjer som kan minne om en maurs dansing i natten.
Vel gjennomført til alle fire band, og gratulerer med betegnelsen Årets unge jazzmusikere 2016. Megalodon Collectie får da en promosjonspakke og mulighet for å produsere deres andre plate.
Sjelens bluesy spor
Solveig Slettahjell stoppet på et tidspunkt opp i strømmen av låter i Molde Domkirke onsdagskvelden for å fortelle at de nå skulle spille en blues. Så la hun til «- men vi har vel vært innom bluesen flere ganger…». En abolutt sannhet.
Her var det alt fra blues, gospel og R&B til frilynt triojazz og noen gitarriff som smalt i kirkeveggene. En konsert i Berlin-filharmonien våren 2014 ble til livealbumet «Norwegian Wood» – ei plate som nær sagt selvfølgelig ble Spellemann-nominert. Dette samarbeidet ga mersmak og kvintetten ville videreføre prosjektet. Resultatet ble albumet «Trail of Souls» med Solveig Slettahjell, Knut Reiersrud og trioen In the Country med Morten Qvenild på piano og tilknyttet elektronikk, Roger Arntzen på bass og Pål Hausken på trommer.
Det er låtene fra denne plata vi får høre denne kvelden. Blues, soul og gospel med Slettahjells stemme, Reiersruds gitarer og In The Country. Helheten blir mye mer enn summen – 1 + 1 + 3 = 10!
De startet med «Borrowed Time», før de dro igang med «Grandma’s Hands». Slettahjell ikke bare framfører sangene, hun lever dem! Rytmikken og tonekontrollen er nærmest perfekt, og selv i de mer bluesy numrene greier hun å framføre tekstene med den råheten de trenger. Knut Reiersrud er …. Knut Reiersrud. Det er ingen av hans like på strengeleik i vår del av verden. Stiluttrykkene veksler, og han er alltid til stede.
Vi får en strålende duo mellom Slettahjell og Reiersrud med «His Eye is on the Sparrow». «Is my living in vain» – med det rensende tilsvaret med kraft og fynde – «No, of course not!» blir som et heftig statement fra et kirkekor.
Men det største inntrykket sitter allikevel igjen. Det er lenge siden jeg har hørt trioen In the Country i fri flyt. Og det er herlig å få høre det igjen. Dette bandet er noe av det aller beste som har kommet ut av Norsk jazzforums JazzINTRO. Trioen fikk prisen i 2004.
Med Morten Qvenild som styrmann og Pål Hausken ved dampkjelen går det i hurtigtogsfart. Vakkert, finurlig, overveldende. Vi får en versjon av «Sometimes I feel like a Motherless Child», som blir for bundet av låtas historie. Men løsere og ledigere blir det i ekstranumrene, Leonard Cohens «Come Healing», «Holy Joe» og «I don’t feel noways tired».
En god stund i kirken på onsdags kveld.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Thor Egil Leirtrø
