Konserter

Du vene jazz – du vene Voss

VOSSA JAZZ 2016 – DAG 3 – SØNDAG 20. MARS 2016: Sjølv om tida nær er ute for i år, fell’e ho meg aldri long på Vangen. For om marka enno ikkje angar av blom og lyng, so susar elva og huldra syng.

Når vi avslutter den 43. Vossa Jazz med å reise hjem på toget mandag kl. 13.13 mot Oslo, er det med vissheten om at vi har opplevd en av de aller beste Vossa Jazz-festivalen de siste ti årene. Programmet i år har vist en sjangermessig og publikumsmessig bredde – noe som har medført at så godt som alle konsertene vi har vært innom på fredag og lørdag har skjedd foran stinn «brakke». Når da også festivalsjef Trude Storheim og styreleder Kathrine Løno Lahlum forteller oss at det går mot rekord i billettinntektene virker det som alt er på stell.

Søndagen er allikevel som alltid en utfordring for festivalen. Med et nedskalert program i forhold til dagene før, og det med et publikum som ikke er like fest(ival)sugne som dagene før. Og dermed ikke oppsøker konsertene i like stor grad. I Osasalen på Akademiet er det allikevel et godt oppmøte, selv tidlig på en søndag formiddag. Morten Qvenild spiller her sitt prosjekt «(Hy)Personal Piano». Et prosjekt som balanserer på eggen mellom et pop-uttrykk og et klart samtidsmusikalsk uttrykk. Vi har tidligere omtalt prosjektet her på salt peanuts*.

Det er to unntak til den etablerte søndagsregelen. To programpunkter har en tradisjon som motvirker denne søndagstrettheten. Den første er søndagskonserten i Vangskyrkja – som i år var fyllt med Håkon Kornstads Tenor Battle. Da salt peanuts* har hørt prosjektet mange ganger – plata er anmeldt her, og her ligger konserten på Victoria, Nasjonal jazzscene 16. oktober i fjor – overlot vi det begrensede antall plasser til et publikum vi vurderte ville ha større glede av konserten. Vi er sikker på at de tilstedeværende nøt denne fusjonen av Kornstads to improvisasjonsbaserte tenor-tradisjoner minst like mye som vi har gjort før.

Den andre publikumsmessig minst like ettersøkte søndagstradisjonen under Vossa Jazz er avslutningskonserten i Vossasalen. I år var det Jarle Bernhoft & the Fashion Bruises som inviterte til avslutningsfest. Og her var det tettpakket! Med Bernhoft i godt slag – og med Hedvig Mollestad tilbake i bandet – ble det storfest i Vossasalen. Selv om vi lenge etterpå lurer på hva som er så moteriktig med blåmerker og småsår. Det er greit at mye av musikken er blues-basert. Men jeg håper inderlig ikke at det er kun den lydmessige likheten som har styrt valget av band-navn. Historien om «gettin’ the blues» er som det tør være velkjent også nært tilknyttet til historien om «household bruises» – en historie som ikke akkurat bør feires.

Alt dette skjer – mens vi konsentrerer vår oppmerksomhet denne siste dagen om noen av de mindre søkte delene av programmet. Denne søndagen konsentrerer vi oss særlig om to prosjekter.

I 2010 fikk gitaristen Stein Urheim Vossa Jazz-prisen – og i år har han fått et nytt bestillingsverk til festivalen. Bestillingsverket har han gitt navnet «Travelling with the Natural Cosmolodic Orchestra». På forhånd gir tittelen oss spesielle assosiasjoner: Orkester-tittelen peker i seg selv til de skiftende kosmologiske betegnelsene til de forskjellige variantene av Sun Ras Arkestra . Den første delen av den adjektiviske betegnelsen Cosmolodic refererer selvfølgelig til Kosmos – den store ultimate orden som står i motsetning til det fullstendig strukturløse Kaos . Den andre delen av kjennemerket, dvs. -lodic, er jo de siste to stavelsene av melodic. Kosmiske melodier kan derfor være det Stein Urheim er på jakt etter. Eller er det stjernene som lever på dette kosmiske planet?

Men det er samtidig en annen resonansbunn for begrepet cosmolodic. Det er lett å assosiere begrepet til Ornette Colemans betegnelse for sin ultimate – og de fleste vil si uforståelige – teori for den sjangeren av fri form jazz som han helt til sin død uttrykte. Selv om han aldri formulerte den i en forståelig form, ga Coleman tidlig denne teorien et navn, han betegnet den som harmolodic theory, et åpenbart spill på harmony og melodic. Det Coleman antyder med begrepet er altså opphevelsen skillet mellom den vertikale harmonidimensjonen og den horisontale melodidimensjonen som kjennetegner vestlig musikk.

I forhåndsomtalen av konserten sier Urheim at de kosmiske «stjernemusikerne» han har med seg på scenen skal bidra til å skape en «musikalsk reiseberetning frå meir eller mindre utopiske samfunn, fiktive og realiserte. På denne reisa kan ein vente seg utstrekt bruk av mikrotonalitet i kombinasjon med eit meir konvensjonelt tonespråk, [med] referansar til folkemusikk frå ulike verdshjørne».

Jeg er den aller første til å forsvare enhver musikers betegnelse og omtale av sin egen musikk. Men det jeg forventer tilbake er at musikken og opphavspersonens intensjon – når man velger å sette ord på dem rettet mot et allment publikum – omtales på en måte som gir mening for alle oss andre, og ikke bare for musikeren selv.

Det jeg oppfatter som Urheims egen omtale av musikkens mål – slik det er gjengitt i festivalens eget program – innebærer at dette kosmolodiske orkesteret skal skape en «musikalsk reiseberetning frå meir eller mindre utopiske samfunn, fiktive og realiserte». En utopi er per definisjon fiktiv, det finnes ingen realiserte utopier. Ordet utopi betyr i seg selv «ingen steder» – et ord som Sir Thomas Moore skapte i 1516. I ettertid er det blitt en betegnelse på det positivt ultimate idealsamfunn, målt i forhold til den til enhver tid gjeldende samtidens idealer og normer. Den negative motsetningen til utopi er en dystopi.

Det var derfor med en viss bekymring vi gikk over i Gamlekinoen for å høre Stein Urheims kosmolodiske prosjekt. Forut for konserten fikk vi dessuten vite at Mari Kvien Brunvoll hadde måttet melde frafall på kort varsel. Under konserten understreket Stein Urheim at utviklingen av verket i stor hadde vært en kollektiv affære – og at Mari Kvien Brunvolls frafall nødvendigvis måtte medføre raske arrangementsmessige endringer.

Vår skepsis og bekymring ble grundig motbevist. Etter Brunvolls forfall hadde Urheim med seg på scenen Kåre Opheim på trommer, Ole Morten Vågan på bass og Kjetil Møster på saksofoner denne søndags ettermiddagen. Ytterst på høyre fløy satt i tillegg en av våre aller største favoritter som vokalist og trompetist innenfor et regime hvor den individuelle friheten står i høysetet, Per Jørgensen.

Og for en feiring av friheten det ble – en virkelig kosmolodisk reise. Vi nøt både melodiske elementer og referanser og den store allmenngyldige orden! Det er svært sjeldent jeg har hørt Vågan så medrivende harmonisk som i dette bandet – ellers er han en bassist som oftere lener seg mot det perkussive og temporale aspektet. Det kan ha noe å gjøre med at det er første gangen jeg hører ham sammen med Kåre Opheim på trommer – en trommeslager som først og fremst er mer perkussivt enn «melodisk» orientert.

Kjetil Møster er hjertelig tilstede i all musikken, helt på dens egne premisser. Der vi sitter i kinosalen er desverre Per Jørgensen svakt uttrykt i lydbildet. Men vi anstrenger oss og hører at – som forventet – Jørgensen tar rollen som den ultimate lytteren. Det er få musikere som har Per Jørgensens evne til å ta inn over seg totalbildet av alt som foregår innenfor det vide musikalske landskapet Urheim trekker opp i sitt verk. Hans responsive evne som bidrag til denne musikken er uvurderlig.

Over det hele er Stein Urheims gitararbeid vidunderlig. I hans spill får vi en bred gjennomgang av jazzhistoriens gitarspill, «Sco» og Jim Hall, Wes Montgomery – såvel som Nguyen Le, Marc Ribot og Ivar Grydeland. Men gjennom alt dette hører vi ikke kopier av mestrene. Vi hører raskt at Stein Urheim har sin egen stemme. Denne musikken må ut på plate så fort som mulig!

Over i Vossasalen skal Tord Gustavsen i gang, sammen med Jarle Vespestad og tysk-afghanske Simin Tander (bildet). Trioen slapp tidligere i år plata «What was said» på ECM – plata er anmeldt på salt peanuts* her. Det blir en trivelig time i lag med de tre musikerne. Det aller meste av musikken som blir presentert kjenner vi igjen fra plata, men opplevelsen av den i en live setting gir musikken en ekstra dimensjon.

Dette skyldes først og fremt to ting: For det første er det konseptet bak musikken. Flertallet av de framførte låtene er hentet fra norske salmebøker. De kjente tekstene er så oversatt til pashto, språket som Tander har fra sitt faderlige opphav. Pashtun-kulturen i Pakistan og Afghanistan ligger i krysningen mellom arabiske, indiske og tadjikske tradisjoner.

For det andre får vi gjennom Tanders framføring av salmene på hennes fars pashto med afghanske infleksjoner i tonegangene klarere se og høre interaksjonene mellom Tander, Gustavsen og Vespestad. Live-settingen gir en tilstedeværelse og nærhet til musikken som gir den nye aspekter: Som salmer er eksistensielle, nære og intime, må denne framføringen gjenskape den nærheten, men på et annet plan.

For trikset med rekomponering og oversettelse skaper en distanse til det kjente salmematerialet som ville vært umulig om teksten og/eller melodien hadde vært umiddelbart gjenkjennelige. Anstrengelsen med å lete bidrar til at vi som publikum hører stadig nye fasetter i musikken.

Samtidig er framføringa eksellent. Det er en nytelse å høre Simin Tanders framføring av salmematerialet, lagt i en orientalsk musikalsk retning. Derimot vil jeg hevde at framføringen av tekster og oversettelser som gjøres på engelsk med en tydelig oksidental retning blir for svake. I kombinasjon med at tekstene og melodiene ikke er gode nok til å bære framføringen, legger Tander stemmeføringen sin i disse stykkene i en glatt pop-retning, uten bruk av glissando og infleksjoner.

Men salmematerialet er mer enn nok til å berge konserten. Jarle Vespestads trommespill er – jeg hadde nær sagt som alltid – vidunderlig musikalsk og poengtert. Han har en unik tone i «hornet» sitt og et repertoar som han utnytter smakfullt og medlyttende til sine medmusikanter.

Jeg opplever at Simin Tander utfordrer Tord Gustavsen på en god måte. Jeg har alltid opplevd Gustavsens muikk og hans framføring av den som både vakker og medrivende. Men til tider opplever jeg den som alt for «pen» og kontrollert, for lite «trøkk». Det er som om det er potensielle dimensjoner i Tord Gustavsens spill som ikke kommer tydelig nok fram. Jeg har savnet at noen har utfordret ham til å «trøkke til».

Her opplever jeg at Tander og Vespestad i samarbeid får Gustavsen ut på isen. Men ikke som når Trampe lurer Bambi utpå. Tord Gustavsen er nærmere hvordan Katharina Witt i sin tid spilte musikken ut på isen. Med «zest», komplementerende utfylling og linjeføringer som bidrar til nye dynamiske linjer i musikken. Denne dagen så jeg mer av hva Tord Gustavsen har i seg av spennende musikk, enn jeg har gjort tilsammen alle tidligere år.

Sammenfattende vurdering
Jeg vil til slutt gi noen oppsummerende vurderinger etter den 43. Vossa Jazz, med et håp om at noe av det kan være til hjelp for festivalens videre strategi- og programutvikling.

Jeg har allerede antydet hovedkonklusjonen – dette var den beste Voss Jazz-festivalen på mange år. Etter iherdig innsats over mange år fra festivalledelsen, styret og festivalsjef Trude Storheim er nå festivalen finansielt på solid grunn og med fortsatte publikumsrekorder ser framtida svært lys ut med hensyn til at palmehelga i lang tid framover vil være båndlagt i min og mange andres kalender.

Programmessig har Vossa Jazz i år evnet å gi et tilbud med bred og variert publikumsappell. Såvidt jeg kunne se, var det noe som holdt alle publikumssegmenter i lyttende aktivitet på alle tidspunkt de tre dagene.

I år hadde man gjort det smarte trekket, etter mange år, igjen å ta i bruk venterommet, eller Stationen Pub. Dette bør definitivt utvikles videre i framtida.

Vi har flere ganger, både i år og tidligere år, beskrevet hvor vanskelige lokalene på Park er. Men som nevnt fungerer Festsalen nå etterhvert greit, selv om det akustisk sett er et håpløst rom. Plasseringen av scenen på lokalets innerste langvegg sikrer at store deler av publikum kan høre orkestret direkte – og dermed ikke så rammet av rommets akustiske problemer som det var med den tidligere sceneplasseringen.

Men når vi kommer til Pentagon, er det en annen sang. Etter at man gjennom mange år har prøvd så godt som alle mulige steder å ha scenen, er nok den nåværende den beste. Men den gjør – gjennom rommets utforming – den effektive konsertsalen foran scenen svært liten, ca. 20 sitteplasser og 100 ståplasser. Lokalet passer for konserter med et forventet lite publikum (som JazzIntro) og musikkformer som «går rundt hjørner» eller som er espressivt orientert. Den passer definitivt ikke for «lyttemusikk» for et noe større publikum. I år var bl.a. Hanna Paulsberg Concept plassert her, noe jeg vil beskrive som et ikke helt heldig valg. Red Kite passet bedre med lokalet, og selvfølgelig har jammen en naturlig plass her.

Programmeringen i år var stor, variert og med appell fra det brede til det smale. Det hadde en heldig bivirkning. Jeg har aldri tidligere opplevd så lite «rølping» i fellesarealene på Park – pianobaren, hallen foran Vossasalen, Pentagon – som i år.

Vossasalen er, vel, Vossasalen. ‘Nuff Said! for å sitere Dizzy Gillespie.

At man med festivalpass må kjøpe plassbilletter i tillegg for flere lokaler er slik jeg ser det et tydelig signal om at festivalen publikumsmssig er i ferd med å bli for stor for de tilgjengelige lokalene. Framover synes det for meg som om lokaltilgangen vil være den viktigste begrensende faktoren for videre vekst og utvikling av festivalen. Jeg regner med at styret for festivalen er godt i gang med en langsiktig strategi for lokalutvikling.

Dette understreker nok en gang savnet vårt etter Fraktgodsen. Sammen med frustrasjonen over at den ble revet, blir vi hvert år minnet om den over at kommunen har greid å oppføre et kulturhus som ikke er brukbart for festivalen. Men det er en helt annen skål!

Takk for i år! Og takk til Lars Eskeland for misbruket av «Vossasongen».

Mi glær uss til 7. april 2017.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Jan Granlie