Konserter

En lang og fin kveld på 5e

MANDAGSKLUBBEN, 5e, KØBENHAVN, 21. NOVEMBER 2016: Så var vi igjen på plass på 5e, i Kødbyen på Vesterbro, og relativt klare for fem band i løpet av en kveld.

Månedens «Artist in Residence» er gitaristen Mark Solborg, som hver mandag denne måneden har hatt ansvar for å sette sammen programmet for mandagskonsertene på 5e.

Denne kvelden startet med en trio, bestående av den britiske pianisten Mark Pringle, den italienske saksofonisten Gianluca Elia og den norske trommeslageren Ole Mofjell. Tre frittgående musikere som passer perfekt som til første etappe på en slik lang kveld. Her fikk vi heftig fritt improvisert musikk i sett strekk, med heftig saksofonspill fra Elia, som var et helt nytt navn for oss. De møttes første gang på Rytmisk konservatorium i København, og har spilt sammen med ujevne mellomrom, både i København, Berlin og Amsterdam. Men dette var første gang jeg fikk mulighet til å høre denne trioen, som med sine klare referanser til Albert Ayler, Cecil Taylor og John Coltrane, la lista høyt for resten av kvelden. Nå kan man kanskje innvende at man har hørt litt mange tilsvarende band de senere årene, men på 5e er det denne typen musikk som dominerer, og vi må innrømme at vi har mindre interessante trioer enn dette på klubben tidligere.

Deretter gikk vi et sett med «artist in residence», gitaristen Mark Solborg, den italienske klarinettisten Frencesco Bigoni og trommeslageren (og pianisten) Peter Bruun. Her var det annonsert med den gode klarinettisten Lars Greve i tillegg, men han var fraværende denne kvelden. Bandet kalles for Black Pipes & Prayers, og ble, etter min mening altfor stillestående til at man ville høre det hele. Og noen pauser er påkrevet når man skal høre fem band på en kveld, så under deler av dette settet trakk vi frisk luft på utsiden.

Så var det inn igjen, for å sjekke ut kvartetten Front Burner (bildet). I denne sammensetningen finner vi saksofonisten og klarinettisten Henrik Pultz Melbye, den amerikanske saksofonisten og klarinettisten Aram Shelton, bassisten Jeppe Skovbakke og trommeslageren Rune Lohse. Shelton har akkurat ankommet København, for forhåpentligvis å bli her en stund for å spre sine kunnskaper. Han har spilt med blant andre Ken Vandermark, Dave Rempis, Tim Daisey og Henry Grimes, og på hans altsaksofonspill kan man lett kjenne igjen flere av Chicagomusikerne vi hører her i Skandinavia fra tid til annen. Pultz Melbye er en gjenganger på 5e, men denne kvelden tror jeg han trivdes perfekt i selskapet. Både han og Shelton, som de gjorde låter av, fungerte fantastisk sammen, og kompet med Skovbakke og Lohse fulgte godt opp. Det er ikke så ofte man får høre «komponert» musikk på 5e, men når det gjøres som disse fire gjorde det denne kvelden, så er det mer enn velkomment. En flott kvartett som jeg gleder meg til å høre flere ganger.

Nok en trio, denne gangen bestående av de to polske musikerne Grzegorz Tarwid på piano og Tomo Jacobson på bass, pluss Aarhusianeren Kasper Tom på trommer.

Dette ble kveldens høydepunkt for denne lytteren. Her fikk vi kreativt og nydelig pianospill, sammen med en bassist som tydelig har etablert seg på den københavnske jazzscene, og med studier med William Parker på CVen, har han den selvtilliten som skal til for å matche de to andre musikerne. Trommeslageren Kasper Tom er en aktiv herre i den friere jazzen i Aarhus. Her spiller han i en rekke konstellasjoner, og senest hørte vi han på plate med den tyske bassklarinettisten Rudi Mahall.

Tarwid har mye Paul Bley i spillet sitt, og han er både ekspressiv og lyrisk, og er absolutt et navn man skal merke seg. Strålende.

Så var det midnatt, og tid for kveldens siste band. Her fikk vi et heftig og tøft sett med den svenske saksofonisten og klarinettisten Sture Ericson, den danske bassisten Adam Melbye og den norske trommeslageren Ståle Liavik Solberg. Disse musikerne har vi hørt en rekke ganger de senere årene, i en rekke forskjellige sammenhenger. Ericson er den førende musikeren i trioen, og legger sterke anslag på saksofoner og, ikke minst på klarinett. Han spiller med og uten munnstykke, og eksperimenterer mye med lydene fra horna. Det fungerer ikke like godt hele veien, men han skal ha for eksperimenteringen. Men stort sett, når han ikke beveger seg ut på «ukjent» mark, fungerer det strålende. Adam Melbye er en god bassist, som følger de andre to til måstreken med lekent spill og med en fin tone i bassen. Liavik Solberg hadde med et arsenal av trommestikker, som, så vidt jeg kunne registrere, alle ble benyttet i dette settet. Han er en litt uortodoks trommeslager, som spiller annerledes enn de fleste andre, men det er spennende å følge ham. Hans bruk av de forskjellige trommestikkene gir egne og særpregede lyder, og ved hjelp av små cymbaler og en ytterst «skarp» skarptromme-lyd, fungerer det fint sammen med de to andre musikerne.

Neste mandag er det ikke mindre enn seks band som presenteres på Mandagsklubben. Klubbens initiativtager, Kresten Osgood, fikk for kort tid siden «Danish Jazz Award» for innsatsen med Mandagsklubben, og ved å oppsøke stedet, betale en nesten symbolsk sum i døren, så får du oppleve om Osgood var verdt prisen. Jeg er ikke i tvil om at det var et godt valg, for på Mandagsklubben skjer det alltid uventede ting på scenen, som man ikke får andre steder i byen.

Tekst og foto: Jan Granlie