Konserter

En svært variert søndag

NATTJAZZ, BERGEN, DAG 3, 26. MAI 2019: Så var det søndag i Bergen, og selv om man jo egentlig skal holde søndagen hellig, følte eders utskremte at han ikke hadde samvittighet til å følge Bibelens ord, men at han bare måtte ut på Verftet på Nordnes også denne dagen, selv om en hviledag hadde vært helt på sin plass, etter to dager med Nattjazz og tre dager med Nutschell.

Og siden solen igjen hadde tatt turen ned mellom de sju fjell, så bød det på få problemer å komme seg ut på Nordnes og Verftet for å få med seg en kveld med svært variert jazz. Og heldigvis for arrangørene, var det mange som hadde tenkt som meg, så det var godt besatt både inne i Sardainen og i Røkeriet på de konsertene jeg fikk med meg.

Det startet i Sardinen, lokalet som blir benyttet til jazzklubb av Bergen jazzforum også resten av året. De første dagene av Nattjazz har stedet en tendens til å bli en møteplass for publikum som skal treffe venner og prate, men denne søndagen var det et «dannet» publikum som hadde satt av en drøy time for å høre første band.

Helge Lien Trio er nå ute med sin plate «10» på Ozella Music, en plate som ligger i den store anmelderbunken hjemme i «kongens by», i påvente av å bli omtalt her på salt-peanuts*. Så om ikke lenge vil den bli å finne i spaltene.

Imens ville jeg sjekke ut hvordan pianist Helge Lien, bassist Mats Eilertsen og trommeslager Per Oddvar Johansen låt i levende live. Siden sist jeg hørte trioen er bassist Frode Berg byttet ut med Eilertsen, men ellers er trioensom ved tidligere møter.
Det startet med bass og trommer, i en litt eksperimenterende og litt droneaktig intro, før Lien henger segpå med spill inne i pianoet. Og jeg tenker at de har endret «spor» sidensist, og at jeg ikke er helt sikker på om jeg egentlig liker det. Men etterhvert er de på plass der vi liker å høre Lien. Men allikevel er det noe som skurrer. Kan det være at pianolyden ikke er optimal? Nei, ikke med den eminente lydmannen David Solheim bak spakene.

Vi får låter fra det nye albumet, pluss noen fra det forrige, «Guzuguzu» (2017), som kom før Liens samarbeid med den polske fiolinisten Adam Baldych og saksofonisten Tore Brunborg på platen «Brothers» (2017), pluss noen eldre komposisjoner.Og jeg ble sittende å tenke at det er godt Lien har med såpass dyktige musikere som Eilertsen og Johansen. For i det store og hele var de disse to som gjorde konserten til en fin opplevelse. Jeg syntes Liens spill, og særlig i de nyeste komposisjonene, ikke hadde nok ved seg, til at de traff meg. Men, spesielt, Eilertsen briljerte med strålende solo- og ensemblespill denne kvelden, og var på mange måter den som dro det hele i land.

Bedre ble det når Lien plukket fram låter fra «Guzuguzu» og eldre ting, hvor han med sin klare nordiske tone og melodiføring, fikk det til å swinge og gynge slik vi liker det. Svakere synes jeg hans spill blir når han eksperimenterer, og særlig når han opererer inne i flygelet.

Deretter rakk vi en tur innom Røkeriet for å høre Susanna Wallumrød og hennes «Go Dig My Grave»-prosjekt. Her møter vi vokalisten sammen med Gionanna Pessi på barokkharpe, Tuva Syvertsen på fiolin og vokal og Ida Løvli Hidle på accordeon. De kom med plate med mye av dette stoffet ifjor, og med tittelen «Go Dig My Grave» forventer man vel ikke akkurat lettbent popmusikk fra Kongsbergvokalisten. Men det partiet jeg fikk med meg var overraskende oppstemt og deilig å lytte til. Susanna er en dyktig vokalist med en fin og klar stemme, og hun gjør hele veien original musikk. Og med den relativt originale instrumentsammensetningen vokal, harpe, fiolin og accordeon, har hun funnet et musikalsk uttrykk som er hennes eget.

Så avsluttet jeg denne søndagskvelden (jeg droppet det amerikanske bandet Kneebody sent på kvelden) med kvartetten KUU! (hovedbildet).

Når man møter en finsk gitarist, en tysk trommeslager og gitarist pluss en serbisk sanger, går tankene raskt til noe som kan ligne et sent nachspiel på Eurovision Song Contest, hvor musikere fra alle europeiske utkanter møtes over ett glass eller ti og starter mer eller mindre seriøse jam sessioner for å glemme hva de egentlig er der for.

Men KUU! (måne på finsk) er noe helt annet! I programmet for Nattjazz står det at de er en kombinasjon av Nina Simone og Nina Hagen, en betegnelse som bare delvis stemmer, etter min mening. Under konserten tenkte jeg Nina Hagen, men de fire musikerne leverer så mye mer enn det.

Alle fire har base i Berlin, og jeg har en mistanke om at den finske gitaristen Kalle Kalima er den som driver bandet, for hans rolle i det hele er åpenbart ledende. Sammen med den andre gitaristen, tyske Frank Möbus, med bakgrunn fra den europeiske freejazzscenen og den hyperaktive og ytterst presise og distinkte trommeslageren Christian Lillinger, la de et slags «Frank Zappa Goes Berlin Underground»-underlag for den serbiske vokalisten Jelena Kulic, som var gjennomgående rocka, og ytterst sjarmerende. Samspillet mellom Kalima og Möbus var imponertende tett og fint. De kommuniserte perfekt, og gikk ikke i veien for hverandre en eneste gang. Og bak de to gitaristene holdt Lillinger et rytmisk sirkus gående som savner sidestykke. Man ble sittende å lure på hvordan det er mulig å spille så mye, med så distinkt anslag og rytmisk pågåenhet som det han gjorde denne kvelden, men den som har hørt Lillinger tidligere, vet at dette er en unik og ytterst original trommeslager. Han kunne faktisk gått inn i flere av de mest avanserte prosjektene til Frank Zappa, med hyppige taktskifter og energiske utspill.

Og i front tronet den pågående voalisten Jelena Kulic, som både har Nina Hagens stemme i mellomtoneregisteret og punk fra de mørkeste bulene i Berlin innenfor t-skjorten. Innimellom fikk vi også Patti Smith dukkende opp i bakhodet, der hun nærmest spytter ut sine strålende tekster, som også godt kunne gått innenfor Zappas språkverden, og som ikke akkurat passer inn i skolesangboka, samtidig som sangstemmen er tøff, rå, vakker og deilig å lytte til.

Og sammen er dette dynamitt. Kankje ikke et band som umiddelbart går inn under betegnelsen jazz-jazz, men det spiller ingen rolle, for hva er egentlig jazz? Det ble uansett en deilig avslutning på søndagskvelden for denne skribenten. Og da man på veien ut sjekket dagens sportsresultater, og så at Finland hadde tatt hjem «bøtta» i ishockey-VM og Brann hadde tapt på hjemmebane, og regnet fremdeles holdt seg unna Bergen, var det rett og slett deilig å gå gjennom vakre Nordnes på vei inn mot byen.

I morgen, det vil si mandag, holder salt-peanuts* fri, men vi kommer sterkere tilbake med rapport fra tirsdagens konserter med Arve Henriksn og hans «Towards Language»-prosjekt og Ståle Storløkkens bestillingsverk «Twilight Saloon» som ble skrevet til Jazzfest 2018 i Trondheim

Tekst og foto: Jan Granlie

 


Helge Lien Trio


Helge Lien


Per Oddvar Johansen i Helge Lien Trio


Susanna og Giovanna Pessi


Ida Løvli Hidle med Susanna


Jelena Kulic i KUU!


Kalle Kalima i KUU!


Frank Möbus i KUU!


Christian Lillinger i KUU!