BLOW OUT, OSLO, DAG 4, 19. AUGUST 2017: Som ymtet i fredagens Blow Out!-rapport, ble det idag nødvendig med bekvinning via Valstadsves vikarbyrå. Lørdagen på Blow Out viste seg å bli en innholdsrik festival-blås-ut-og-bort-dag, samt en adekvat ende på årets utblåsningsfestival. Slutten startet med to
Det var trangt om plassen på Blow Out!-festivalens eneste matinékonserter på Cappelens Forslag. Undertegnede fikk såvidt plass blant de ca. 40 menneskene som hadde møtt opp til lunsj. Som sild i tønne sto vi fjetret og tok inn det aktsomme spillet vi ble foræret og velvillig fortæret.
John Butcher solo spilte tre kort strekk med noe beslektet karakter alle sammen, som varierte over hverandre. Henholdsvis to på tenor- og ett på sopransaksofon. Han startet med abrupte multifoniske støt, som ble brutt av partier med mer spastisk attack. Det tegnet seg som lange idélinjer. Dynamikkmessig ble disse partiene fremhevet av at han sirkelpustet gjennom et overtone-strekk som kunne ha emulert et syngende modem. Han vekslet raskt mellom flagrende, frenetisk og høyfrekvent kvitter til lun, varm og harmonisk båtfløyt. Til tider assosierte undertegnede både til tiurleik og arpeggio-synth, men i all hovedsak er det som Brian Olwick skriver i en plateomtale: det blir skapt en «[…]fascinating tension that only rarely resolves.» Dette drev musikken videre, og førte til at en aldri mistet interessen.
Vilde Sandve Alnæs/Nils Økland spilte to strekk av lengre art. Det første hadde et egalt, stillferdig og stoisk preg, mens det andre låt mere perkussivt, spenningsfylt og ga en følelse av at noe var i emning. Det kan nevnes at Alnæs spilte på fele, og Økland på barokkinstrumentet viola d’amore på første strekk, for så på andre sett å bytte til hardingfele. Det er vanskelig å komme bort fra at begge stryke-instrumentene inviterer til visualisering. Spesielt hardingfela har en fortellende natur, og Økland spilte vitterlig fortellende toner. I blant tok jeg meg i å drømme meg vekk og inn i historier, og følte at de samtalte med meg alene. På denne måten opplevdes musikken som noe introvert, dog med glimrende formidling.
Lørdag kl. 20:00 sharp var det duket for festaften på Lufthavna, med en multidimensjonal spennvidde som ikke lignet grisen.
1982, som åpnet gildet, var kveldens definitive kinderegg. Tross sin sødme og finesse, smakte det også såvidt av salt og syrlig, og det sluttet aldri å overraske. Stadig søkende trommespill med fingerspitzgefühl hvilte på lune orgelharmonier og laget rammene for liketil og klare felemotiver, akkurat slik en god forret åpner opp i en velkomponert festmiddag. Komplekst, men likevel så enkelt. Nils Økland, står med fela i sentrum og loser Sigbjørn Apeland som han brer myke orgeltepper om resten av det mer impulsive spillet. Øyvind Skarbø utforsket presist og bevisst nye måter å produsere lyd på, som å blåse på vispene, legge telysholder på skarpen, eller spille munnspill mens stikkene gikk. Intet virket tilfeldig, men alt virket samtidig intuitivt. Jeg er søkkimponert for å si det rett ut!
Evan Parker (bildet) solo ble servert til hovedrett, og for en hovedrett! Dette var en staut, solid, mangefasettert sak. Som en stor, men mør biff med enkel garnityr og saus. Tilsynelatende primitivt, men med, åh, så mange lag. Det er urtene, det er vinen, det er langtidskokingen, det er mors hjemmelagede fond, egentlig hele prosessen fra gress til munn – óg det er umami. Hva er denne x-faktoren? Hvem vet, men en ting skal jeg si deg, det var jævla magisk!
Evan Parker stopper opp for å puste ved et par anledninger, men med unntak av det, sto han som en bauta – helt stilt! – og spilte et forrykende solosett på ca. 40 min. Spillet var i rivende kontrast til hans fremtreden på scenen. Det var som å – misforstå meg rett – se en majestetisk hval komme opp etter luft for så å dykke ned i det dypeste av det dype. Det er en så sømløs stream-of-consciousness som blir oss presentert, og som speiler hans lange liv og virke. Det er lange og tålmodie idéutviklinger. Han plukker opp og studerer hver stein på veien, sammen med omgivelsene rundt den steinen. Plutselig og fragmentarisk sådan, midt i en rumlende saksofon-rant, sprøytes det inn linjer fra Monk-låta «Let’s Cool One». Det er Reich-referanser og et vell av rytmiske nett som veves sammen til et massivt lappeteppe.
Akk, hvilket celest vidunder vi bevitnet lørdag kveld. Det vites ikke om Parker selv samtalte med Gud i dette tilfellet, men skulle man tro hans uttalelser om emnet torsdag sammen med den tilnærmede tungetale gjennom saksofonen, kan det nesten virke sånn!
Sarah Gail Brand/Mark Sanders fungerte som en energisk hvilerett for undertegnede. Det opplevdes som en konsert av den mer disorganiserte typen impro, som gjorde at jeg tillot meg å drive inn og ut av bevissthetens rike. Brand og Sanders snakket iblant aktivt sammen på sine respektive horn, Brand på trombone-horn og Sanders på tromme-horn. Andre ganger hørtes det i midlertid ut som de snakket mer med seg selv. Det blafret og drev, men idéene virket flyktige og lot seg liksom ikke helt utvikle. Kanskje dette ikke var deres kveld eller at jeg ikke helt skjønte greia. Om ikke annet var det helt okei å høre akkurat noe annet.
Poing!-Party
Hvilken fargeeksplosjon av en dessert! Dette var settet hvor alle smaker møttes og lagde et kjærlighetsbarn. Medleykokkene i Poing! hadde enten, satt sammen noe helt unikt og vidtspennende for anledningen, eller så bare dro de dette ut av hatten etter et langt liv som internhumorkompisband.
Apropos ut av hatten: som ett av flere stunt hadde de ikledt seg glitter, i tillegg til plutselig og uten forvarsel bytte trommis uten å gi beskjed til resten av bandet (her steppet begge festivalvertene inn), eller invitere både Økland og Brand med på scenen. De spilte Metallicas «One» og «Tico Tico» og «Giant Steps» iblandet balkan, ompa og impro. Slarkete og slentrende, men kontrollert.
De startet med et unisont og knallpresist brak. Vi fikk både Rolf-Erik Nystrøms to-saksofons-signatur, Frode Haltlis upåklagelige trekkspilledelse, og Håkon Thelins stødige, men lekne bassoar.
Teknisk er dette så bra at det ikke er vits å snakke om engang, men, det jeg vil si er at deres evne til å transcendere både disipliner og narscissisme rett og slett burde berømmes. At seriøse og prestisjeomsuste musikere ikke skyr noen midler for å spille akkurat det de har lyst til, uten å heftes av paradigmer og alvorstyngde til enhver tid, er noe vi faktisk trenger. *mic drop*
Takk for sjelematen denne gangen, Blow Out! Jeg håper vi ses igjen neste år.
Tekst: Karoline Ruderaas Albrigtsen
Foto: Wikipedia arkiv
