Fjellstøtt nedslag | salt peanuts*

NATTJAZZ, BERGEN, 2. JUNI 2018: Så gikk Nattjazz 2018 inn for landing med stødig nedslag i beste Telemark-stil, og med et publikum som var mer enn fornøyd med både det kunstneriske og, ikke minst, værforholdene.

Men nå har vi mast om det fine været i Bergen nesten i det uendelige, så i denne avsluttende artiklen skal det stort sett kun dreie seg om det vi har vært her for, nemlig musikken.

Lørdag startet inne på Sardinen med en trio, som for meg var en debut. Saksofonisten Espen Reinertsen og trompeteren Eivind Lønning kjenner vi fra blant annet den fine duoen Streifenjunko. I dette prosjektet er tredjemann, trommeslageren Erik Nylander også involvert. Vi vet at Reinertsen og Lønning er opptatt av impro og elektronikk, og at de i Strifenjunko heller mot den lyriske delen av denne musikken, men at Reinertsen allerede på to album, «Forgaflingspop» og «Nattsyntese», har laget det som i programmet ble kalt «eventyrlig popmusikk», hadde gått oss hus forbi.

Derfor var det helt nytt for meg å høre de tre bevege seg vakkert innenfor den lyriske elektroniske popmusikken som man gjerne må til Punkt-festivalen i Kristiansand for å finne. Reinertsen synger på en litt kjølig måte som går nesten sømløst sammen med Lønnings elektronikk og spasomme trompetspill, og med det ytterst lyttende spillet til trommeslager Nylander.

Etter å ha fått kjølet ned med Espen Reinertsen, gikk turen inn på Røkeriet, hvor den nye svenske-eksporten skulle gjøre sin norges-debut. Eller det er en sannhet med mange modifikasjoner. For det var kun pianisten Vladen Wirant som gjorde sin Norgesdebuterte i i Bergen. Bandlederen og vokalisten Bo Sundström er en velkjent og populær artist i Norge, særlig etter et uttall plater og turneer med sitt andre bandprosjekt, Bo Kaspers Orkester. Nå har han gått solo, og har valgt å gjøre et utvalg av jazzens klassikere, gjennomgående i svensk språkdrakt, noe man umiddelbart forbinder med hele karrieren til Monica Zetterlund. Og selv om Sundströms stemme ikke kan sammenlignes med Zetterlunds, så kommer sammenligningen smygende, nesten uansett. Og i den sammenligningen har ikke Sundström en sjans. Der Zetterlund fraserer som en orm på svaberget, blir Sundströms stemme altfor flat og endimensjonal. Hans stemmeleie ligger nesten hele tiden på samme, litt begrensede toneområde, slik at vi innimellom savner variasjon. Men han er en god entertainer, han forteller gode historier mellom låtene, og tekstene har mening og gjør flere av de kjente melodiene nesten svenske. Men at han gjorde sin versjon av en av Tom Waits’ slagere var ikke vellykket. Men versjonen av Bill Evans (og Monica Zetterlunds) «Waltz for Debbie» eller «Monicas Vals», som den heter på svensk, var mer enn godkjent. Og ikke minst hadde han med et strålende band med saksofonisten Björn Jansson, trompeteren Jonne Bentlöv, gitaristen Robert Östlund, pianisten Vladen Wirant, bassisten Ulf Engström, og ikke minst, trommeslageren Daniel Fredrikson, som virkelig løftet denne konserten et godt stykke opp fra den litt for kjedelige plateinnspillingen de gjorde i fjor.

Og herfra og inn gikk det virkelig i ett på Nattjazz sin siste dag. Fra Røkeriet bar det opp trappene til Sudio USF, for å høre det Berlin-baserte bandet til tenorsaksofonisten Philip Gropper, som i følge programmet skulle være «musikk med sprengkraft», og når hovedpersonen hadde spilt med både Håvard Wiik, Bobby McFerrin og Jim Black, så ble jeg nysjerrig. Men det var en nysjerrighet som var ubegrunnet. Kvartetten leverte en slags moderne bop som man kan høre i Berlin nesten hele tiden, men vi merket oss fint pianospill av Elias Stemeseder som et stort pluss!

Så var det tid for et av kveldens absolutte høydepunkter. Den norske kvartetten Cortex, har de senere årene markert seg som et av de friskeste innslagene på den norske og europeiske jazzscenen. På saksofoner finner vi Kristoffer Berre Alberts, på trompet, bandlederen Thomas Johansson, på bass Ola Høyer og på trommer, den allestedsnærværende (i alle fallpå dette årets Nattjazz), Gard Nilssen.

Kvarttetten har tatt opp i seg arven fra 60-tallets New York-jazz, med energi og kollektivt trøkk i førersetet. Johansson som en slags Freddie Hubbard på høy oktan, Berre Alberts med hele 60-tallsfreejazzen inne med med referanser til alt fra John Coltrane, Ornette Coleman, Pharoah Sanders og Albert Ayler til Archie Shepp. Ola Høyer som en kombinasjon av Charles Mingus og Henry Grimes og mer energiske nyere bassister, og bak det hele, en svært velopplagt Gard Nilssen, som alltid er på hugget og som leverer gnstrende spill uansett om han spiller med Pat Metheny og Arild Andersen (som på Moldejazz i fjor) eller Susanne Sundfør.

Og sammen er dette rett og slett dynamitt. Og på Sardinen denne kvelden leverte de en av de tøffeste konsertene jeg har hørt fra bandet på lang, lang tid!

Deretter skulle det bli mer svensk. Vokalisten Mariam the Believer er artistnavnet til Mariam Wallentin (hovedbilde), som mange kjenner fra Wildbirds & Peacedrums (i duo med Andreas Werlin som vi hørte tidligere på Nattjazz i Fire!) og Fire! Orchestra (Mats Gustafssons store band hvor hun synger sammen med Sofia Jernberg). Mariam gjorde i fjor en fantastisk pop-plate, som hevet seg godt over gjennomsnittet av slike plater. Hun har et sterkt band med perkusjonisten og fiolinisten Josefin Rundsteen, keyboardisten Edvin Nahlin, bassisten Felicia Westberg og trommeslageren Anna Lund, en god blanding av svenske musikere som beveger seg i krysningspunktet pop/rock og jazz som den selfølgeligste sak i verden. Mariam har en vakker og litt mørk stemme, og hennes kompsisjoner passer som hånd i hanske til dette prosjektet.

Jeg tror det var mange som fikk «hakeslepp» av Mariam the Believers konsert, og det er virkelig på tide at bandet får et løft også i Norge. For dette er strålende, deilig, kreativ og vakker popmusikk.

Så skulle vi avslutte årets Nattjazz oppe på «loftet» i Studio USF. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til at dette knallsterke bandet skulle spille oppe i «varmestuen», men all skepsis ble blåst over bord kun etter fa sekunder.

The Young Mothers (eller The Motherfuckers, som en venn kalte bandet) er bassisten Ingebrigt Håker Flatens prosjekt fra hans base i Austin, Texas. Med seg idet hardtslående kollektivet har han vokalisten og pocket-trompeteren Jawaad Taylor, vibrafonisten og trommeslageren Stefan Gonzalez, saksofonisten Jason Jackson, gitaristen Jonathan Horne og trommeslageren Francisco Rosaly, og på scenen fremstår de som en gjeng jeg i alle fall ikke ville kjøpt bruktbil av. Men de fungerer som et stjernelag sammen.

Det er energi som står i spissen for musikken, både i Taylors rap og pockettrompet-spill, Hornes gitarspill, Gonzalez vibrafonspill og hele pakka. La gå at Gonzalez fikk store problemer med pedalen på vibrafonen, som det ble jobbet intenst med å få orden på, men siden det var håndtverksfaglig kompetanse på høyt plan i salen, som krøp under vibrafonen og fikk festet pedalen, så endte det svært godt.

Dette bandet, med Håker Flaten i spiss, som hele konserten gjennom slåss en intens kamp med både den elektriske og akustiske bassen ble akkurat det en slik festival trengte som avslutning. Tøffere og mer energisk jazz i nært slektskap til indierock, fri improvisasjon og groovebasert musikk, får man rett og slett ikke i dagens musikalske landskap.

Så er det bare å takke av etter årets lengste jazzsolo. Fra onsdag forrige uke og langt ut i de sene natttimer søndag morgen, var Nattjazz en happening av beste merke. Været var i overkant på bergensernes side og med all den gode musikken vi fikk med oss, vil årets Nattjazz gå inn i festivalens 46-årige historie som en av de beste .

Vi sees neste vår!

Tekst og foto: Jan Granlie

Eivind Lønning