Konserter

Fra Nacka til Chicago

KONGSBERG JAZZFESTIVAL, LØRDAG 8. JULI 2017: Så er det tid for å oppleve den siste dagen av den femtitredje jazzfestivalen på Kongsberg. Etter at himmelens sluser fant det for godt å åpne seg i går kveld, kunne vi et øyeblikk være fristet til å tro at vi svømte rundt i kanalene i Venezia. Det er derfor med lettelse vi denne dagen opplever at været letner og at til og med sola stikker seg fram bak de regntunge, grå skyer.

Vi er nå ikke lengre i tvil om hvor vi er, vi er fortsatt i Sølvbyen på Kongsberg, og vi nærmer oss slutten på enda ett av de mange møter på Kongsberg med gamle og nye venner, og med gammel og ny musikk.

Knacka Nacka Takka
Første stopp er med gamle venner som serverer ny musikk. Bandet Nacka Forum var ett av Jonas Kullhammars aller første band — og ett av dem hvor han formet sin stemme for ca. femten år siden. Bandet — som er kalt opp etter kjøpesenteret Forum Nacka — i kommunen Nacka — har et navn som viser til Jonas Kullhammars hjemsted. Nacka kommun — der Kullhammar vokste opp — er nabo til Stockholm i sørøst. I dag har kjøpesenteret fulgt bandets linje og skiftet navn til Nacka Forum.

Etter to plater i hhv. 2002, «Nacka Forum», og 2005, «Leve Nacka Forum», ble det etter hvert stille om bandet. Men da tiden med Jonas Kullhammar Quartet gikk mot slutten i 2012-13 — de avsluttet med plata «This is the End» i 2013 – ble det igjen større rom for Nacka Forum.

Dette nye Nacka — med platene «Fee Fi Fo Rum» i 2012 og «Live in Tokyo» i 2014, framstår enda mer som et kollektiv enn det vi kan omtale som det «gamle» Nacka. Når de nå har sluppet den nye plata med den ‘oppfinnsomme’ tittelen «We Are The World», er det et noe annet band enn det vi lærte å elske den gangen for gost og vel ti år siden.

Men Nacka Forum representerer fortsatt fest, futt og fart. Et sprudlende overskuddshorn av musikkglede og gjøgleri. Det er musikk det er umulig ikke å delta i – å la både kropp og sjel rives med i en prosecco-brusende musikk.

Det er bare en ting som er blir feil: At disse sprudlende toner og smaker serveres allerede kl. 13.00 på en lørdag. For dette er musikk som hører hjemme en lørdagskveld, sent om aftenen.

Men i dag er dette ikke noe stort problem. Det er lett siste festivaldag å sette seg i en stemning som tilsvarer et opplevd tidspunkt om lag ti timer etter hva klokka og sola sier at tida faktisk er. Energimølla er tross alt godt skjermet mot at sollyset faller inn fra utsiden.

Når vi da dessuten er på festivalens siste dag er kroppen sliten nok til at at vår opplevde tid uansett er (mye) nærmere lørdag kl. 23.00 enn kl. 13.00. Så det er bare å lukke øynene — og innbille seg at det er lørdags kveld og fest.

Og med Goran Kajfeš på trompet og EVI (Electronic Valve Instrument, en synthesizer som kan spilles som en trompet), Jonas Kullhammar på treblås, Johan Berthling på bass og den danske villmannen Kresten Osgood på trommer. Eller sagt med andre ord, noe av det aller fremste vi kjenner av svensk og dansk improvisert musikk i det vi kan kalle millenium-generasjonen i nordisk jazz og impro.

Kajfeš er en nytelse å høre på, hele jazzhistoria svever over hans spill. Samtidig er syntesen helt hans egen — uansett om han spiller synthesizer eller akustisk. Men det er først og fremst på hans akustiske ventiler vi foretrekker å høre ham.

Jonas Kullhammar er i dag en av de aller største svenske jazzsaksofonistene – uavhengig av generasjon. Han oppviser en kunnskap og forståelse av hele den moderne saksofonhistorien fra 1950 og opp til i dag — og bruker sin innsikt og sine evner med stor effekt — og med flair og teft.

Samtidig er det alltid moro/roligt å høre Kullhammars selvironiske tone (selv om det av og til kan bli litt for mye. Vi vil høre musikken din, Jonas K.). Hans helt egne versjon av svengelsk — svensk-engelsk — er fornøyelig.

Brukt i en norsk kontekst fungerer den også som en aldeles nydelig ironisk pastisj over forfeilet svensk blaserthet i møtet med det norske lillebrorkomplekset på 1960-tallet, uansett om det er intendert eller ikke. 1960-tallet — dette tiåret jeg er sikker på at Kullhammar elsker. I det minste tiårets musikk!

Johan Berthling er etter hvert blitt en av mine favorittbassister. Grunnen er enkel, han har en eminent evne til å bruke de små virkemidlene, i samarbeid med sine meget store ører. Det er en detaljrikdom i det han gjør som er fascinerende, samtidig som han aldri glemmer sin rolle som kvartettens grunnmur og anker.

Kresten Osgood er en trommis som befinner seg helt i sin egen divisjon. Vel, bare å kalle ham trommis blir helt feil, han er så mye mer. En spillejobb for ham er å bruke alle tilgjengelige virkemidler, stemme, hender, føtter, rommet rundt scenen, alt som forefinnes i hans nærhet.

Og han fyller rommet med sin presens. Noen ganger kan det rikitignok bli litt for mye av det gode, men det er ikke ofte. Og ikke i Nacka Forum. Her har han medmusikanter som spiller med ham og ikke mot ham.

Da Nacka Forum avsluttet med Kresten Osgoods selvbiografiske «Haltefanden», tok det hele nesten av. At vi opplevde konserten med Nacka Forum som ett av høydepunktene i år, turde ikke være vanskelig å forstå. Men konkurransen er hard.

Tre blomster i Avanthagen
For — etter gårsdagens Særingfest — er det nå tid for den årlige høytidsstunden Avanthagen i Smeltehytta. Avanthagen har i alle år siden det startet oppe i uterommet i Nauf-gården ved Kirketorget vært den mer lavmælte, meditative og samtidsmusikalsk orienterte improvisasjonsmusikken. Slik sett har kanskje Avanthagen stått like nærme jazzfestivalens Poesioasen, som det står langt fra gårsdagens Særingfest.

Etterhvert greier jeg ikke lengre å huske hvor mange år vi har tilbrakt en lørdag ettermiddag i refleksjon over god musikk i Smeltehytta. Det eneste vi husker er at gjennom programmeringen til festivalen av dette evenemenget har vi ikke bare opplevd store konserter, men også — og kanskje like betydningsfullt — blitt kjent med nye stemmer eller tidligere uhørte kombinasjoner.

I år er det ingen nye stemmer i Smeltehytta. Som den nå godt innarbeidede tradisjonen tilsier, er det tre avdelinger eller sett – hvert sett med én til fire musikere. I år starter det med kvartetten Lemur. Denne kvartetten har nå eksistert i litt over ti år, kvartettens første konsert ble gitt 29. november 2006 i følge bassisten Michael Duchs doktorgradsavhandling «Free Improvisation — Method and Genre» fra 2010.

I norsk og skandinavisk sammenheng er vel Lemur i dag ett av de aller fremste samtidsmusikalske kammerensemblene. Lemur-kvartetten var en sentral plattform for Duchs avhandling og i den beskriver han bl.a. kvartettens musikk og utforsker driverne for dens utvikling. Den interesserte leser kan lese avhandlingen her.

Fra det øyeblikket Bjørnar Habberstad setter i gang på fløyte med en mono-tonisk linje som følges opp av valthornisten Hild Sofie Tafjord og cellisten Lene Grenaker, før Michael Duch fullender koret på sin bass skjønner vi at vi er i Lemur-terreng. Det vil si at vi må skjerpe ørene og lytte bakom lyden, og ikke være fornøyde med overflaten.

Her dreier det seg like mye om lyden som ikke skapes av de fire, som den som de skaper. Lyden som skapes av rommet, av vekselvirkningen med oss som er tilstede. Det er en magisk og intuitiv interaksjon mellom de fire og mellom dem og rommet de befinner seg i. Vi lar oss rive med i en nærmest hypnotiserende, transcenderende flukt gjennom et rent akustisk sonisk landskap. Med lange bølgende bevegelser.

Men det er ikke uni-direksjonale bevegelser. Vet du hva et Möbius-band er? Du kan lett lage et. Riv eller klipp en stripe med papir. Bøy den rett sammen slik at kortendende møtes. Da får du en sylinder, ikke sant. Vri nå den ene enden rundt slik at denne endens overside blir underside og omvendt. Lim nå de to kortendene sammen og du har fått et Möbius-band.

Tenk deg nå: du starter på utsiden av bandet og seiler bortetter. Du kan dytte bandet sammen så det går opp og ned. og litt hit og dit. Etter en stund er du tilbake der du startet, ikke sant? Eller?

Jo, men nå er du på innsiden av bandet! Det som var opp er nå blitt ned — og det som var ned er nå over deg. Matematisk kan vi si at i motsetning til sylinderens to sider, en innside og en utside — har Möbius-bandet bare én side. Det er ingen forskjell på innside og utside.

Men fortsett nå med en runde til på Möbius-bandet. Da er det som var opp igjen blitt opp — og omvendt! Da er verden akkurat slik den var da vi startet.

Slik opplevde jeg Lemur-konserten, en konsert der alt ble snudd på hodet. Innsiden av musikken ble utsiden. Beveget du deg utover i musikken var du på vei innover. Og hele tiden var veien lett å følge — uten bratte motbakker eller høye hindre. Til slutt var vi kastet rundt så mange ganger at vi følte vi var tilbake i vår verden – der vi startet.

Hva var det Aristoteles sa? Noe med at alt endrer seg, for alltid å kunne være det samme. Dette får bandet som er kalt opp etter en type halvape — hvis formor Ida i følge paleontologen Jørn Hurum også er min formor — meg til å tenke på.

Neste sett er et solosett med altsaksonisten Mette Rasmussen. Denne — nå må vi vel snart si dansk-norske — saksofonisten er i dag en sterk saksofon-stemme innenfor det området av musikk som gjerne karakteriseres som impro.

Rasmussen leverer et sterkt sett, men jeg får ikke den sedvanlig kicken av spillet hennes i dag. Kanskje kjenner jeg hennes «gester» og tricks i en solo setting for godt etter hvert? Så godt at det går på bekostning av opplevelsens friskhet?

Sist ut i årets hage er duoen med Sissel Vera Pettersen på vokal og altsaksofon og Terje Isungset på perkusjon. På slutten av fjoråret slapp de plata «Oase», ei plate som — nær sagt selvfølgelig — er anmeldt på salt peanuts*. Du kan lese den her.

Dette er naturmusikk, musikk som virkelig demonstrerer hvordan musikk kunne få mytiske og sjamanistiske overtoner. Pettersens ordløse vokal, Isungsets lydskaping på tre og stein, ved siden av mer «tradisjonelle» perkussive instrumenter, Pettersens tørre lyd i saksofonen. Dette er en aldeles strålende duo, en duo som virkelig satte et verdig punktum for nok et minneverdig blomsterbed i Avanthagen.

Nobelt Skrap
Vi får med oss litt av konserten med årets vinner av Kongsberg jazzfestivals musikerpris, Marius Neset, som spiller med Stian Carstensen i Energimølla. Dessverre får vi med oss for lite til å kune gi en anmeldelse av konserten. Men vi merker oss at Marius Neset — selvfølgelig og som forventet — klarer seg uendelig mye bedre enn Michael Brecker i møtet med komplekse rytmiske mønstre — som 17-takter.

Neste stopp er duoen Skraps møte med den engelske trommelegenden Steve Noble. Skrap er en duo bestående av Anja Lauvdal på diverse tangenter og lydmodifiserende elektronikk, og Heida Mobeck (hovedbildet) på tuba og elektronikk. Dette er en duo som på tross av musikernes unge alder har plassert seg trygt på den norske stjernehimmelen — spesielt etter fjorårets jazZtipendiat-prosjekt «Antropocen» med Trondheim jazzorkester.

Med klare inspirasjoner fra pop og elektronika, har Skrap skapt seg et lydbilde som er særegent og vakkert. Det er åpenbart at et møte av denne duoen med en engelsk legende fra den frijazz-/improscenen var imøtesett med stor nysgjerrighet. Noble har tross alt spilt med folk som Derek Bailey og Lol Coxhill, og var på førsten av 1980-tallet medvirkende i postpunk-bandet Rip Rig + Panic.

Møtet med Steve Noble var innledningsvis preget av at de to var litt for respektfulle overfor trommisen. Men det løsnet etterhvert. Selv om det lenge var klart at det var Nobel som var den førende krafta, tok duoen etter hvert mer og mer over. Både hver for seg og som integrert duo. Dette var herlig!

‘Round about Midnight
Nå var det vi måtte gjøre valget. Jaga Jazzist får ha oss unnskyldt, men stemningen var ikke tilstede for en konsert full av trøkk, lys og dansable rytmer. Det sto mellom Energimølla og Karin Krogs jubileumskonsert i Kongsberg kirke. Vi valgte bort Karin Krog i år — et valg jeg i ettertid beklager. Etter hva jeg har hørt var det en glitrende konsert av vår 80-årige vokal-dronning.

Og når hun i tillegg gjorde sine versjoner av både «God Bless The Child» og «A Love Supreme», … der skulle vi ha vøri, Karl … og alle andre. Men slik er festivallivet. Programmet skaper nødvendigvis kollisjoner og man gjør alltid noen feil valg.

For vi avsluttet — som i fjor — i Energimølla. Som dagen før var det Art Ensemble of Chicago som spilte, med Roscoe Mitchell og Don Moye, med Hugh Ragin og Jaribu Shahid. Dessverre var det alt for få til stede. Dette er musikk som krever et stort og medvirkende publikum. Derfor ble dette da også en konsert som ble forglemmelig. Selv om Roscoe Mitchell et al prøvde å få liv i forsamlingen, fikk vi kun en mer eller mindre slapp reprise av det som hadde skjedd kvelden før.

Og vi fikk aldri et gjenhør med «A Jackson in your House»!

salt peanuts* vil på et seinere tidspunkt, som i fjor, komme med en mer systematisk vurdering av festivaln, hva gjelder programmering, organisering og gjennomføring.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Jan Granlie