MOLDEJAZZ, FREDAG 20. JULI 2018: Nå begynner det virkelig å gå på stumpene her i redaksjonslokalene i Molde. Men «vi står han av», som de sier adskillig lenger nord her i landet Gnore.
Fredagen startet med det som tidligere er blitt kalt «Break of Day»-konserten, klokken 07:00 lørdag morgen. I år ble den flyttet en dag fram, etter ønske fra en av sponsorene, noe det så ut til at var en god ide, for aldri tidligere hadde det vært så mange mennesker i Reknesparken mens sola steg opp over fjellene bak byen.
Klokkeslettet var helt feil for salt peanuts* utsendte medarbeidere, så vi overlot morgenritualet til festivalavisa Fireflate.no, som konkluderte m,ed at det var en uforglemmelig konsert med vokalisten Silje Nergaard.
Vi droppet konsertene oppe på Romsdalsmuseet med Ola Kvernbergs «Steamdome» og de lokale helter i rockebandet Di Derre, til fordel for The Big Yes! Konserten ble nydelig forklart i festivalavisa Fireflate.no, av skribent Gunnar Horrigmo:
Vi har hørt The Big Yes! Ikke rød løype! Sort!
Allerede på søndag, før festivalen i det hele tatt hadde startet, sto det klart for alle hva som ville være den mest åpenbare tabloide tittelen på en anmeldelse. Vi trenger ikke sitere den her, for den tittelen ble gjort til skamme av The Big Yes! på Storyville fredag ettermiddag.
Etter en introduksjon med den noe uvanlige beskjeden om at bandet var feilkategorisert i festivalprogrammet — The Big Yes! ville ha seg frabedt at de var oppført på rød løype; de skulle på sort! — kommer de seilende inn i lokalet og opp på scena. Og de er så tøffe atte … Christian Meaas Svendsen (bass og strupesang(!)) ser ut som en gunslinger, eller kanskje en bowslinger, fra fordums tid i det ville vesten der han kommer med en bue hengende fra hver hofte, dinglende som to skarpladde seksløpere.
Maria Bertel (trombone) (hovedbildet) drar det hele i gang med et nesten vellykket forsøk på å blåse hull i gulvet med ekstrem bass fra trombone og oktavpedal. Lyden minner oss litt om hvalenes sang. Meaas Svendsen følger godt opp med en manisk hamring på bassen med en bue i hver hånd, og bringer tankene over på en gammel sjøulk som panisk prøver å ta rev i seilene for stormen som er i anmarsj.
Havet blir som en rød tråd gjennom konserten for undertegnede; havet og havets uvær. Kanskje jazzen virkelig er som havet. Eller kanskje denslags konsertopplevelser er subjektive? Svaret på dét får vi kanskje aldri. Uansett fikk i hvert fall noen av oss manet frem gamle minner om episk uvær og havmonstre; Anna Högberg (saksofon) spiller rollen som Boreas, vindens gud med sine hvislende, hvinende skrik, og sine knirkende, knakende knepp som et slitent skrog i en hard vinterstorm.
Ole Mofjell (trommer) må i så fall være tordenguden selv der han taktfast og nådeløst hamrer løs på skinnene sine, som om han går inn for å senke skuta. Men isteden er det trommesettet som synker. Basstromma stikker nemlig av gårde bortover scenegulvet! Noe er galt med føttene! Dette gjør imidlertid tordenguden bare enda mer rasende, og når Luca Vitalli, The Human Drum Support hopper frem og redder situasjonen, skrus bankingen — tordningen — virkelig opp til 11.
Dette var dog ikke første gangen vi fikk overvære noen tekniske utfordringer. Litt tidligere – i en mer stillferdig epoke av reisen, mens vi sitter og lurer på om vi hører at stormen er over, eller om skuta kanskje har sunket, og alle er døde — er det raslingen i vinden vi hører? Eller er det de levendes fjerne ekko på skyggesiden? Da skjer det katastrofale; Meaas Svendsen har tatt så hardt i at stolen på bassen hans har flytta på seg! Vi kan se panikken spre seg i ansiktet etter at han ikke klarer å få banket den tilbake på plass — han står faktisk en ørliten stund og ser ut som han ikke riktig vet hva han skal ta seg til. Men Christian Meaas Svendsen har nok vært ute en stormfull vinternatt på havet før, og det tar ikke mange øyeblikkene før han kaster problemene til vindene, lar trøbbel være trøbbel, og bare fortsetter. Riktig avgjørelse!
Etter omtrent tre kvarter er seilasen overraskende nok over. Publikum applauderer entusiastisk. Bandet bukker og takker for seg, og går av scenen. Jeg vet ikke om de fant ei klokke når de kom backstage, eller hva som skjedde — avtredenen virket i hvert fall som et punktum finale for undertegnede, men de kom på scena igjen for å spille litt til.
Og her kommer kanskje svaret. Kanskje skuta faktisk sank. Kanskje alle døde. Ekstranummeret er uansett meget dannet og stillferdig. Mofjell ringer ekstranummeret inn med en liten gong-gong og en rytme som får det hele til å høres ut som en begravelse. Bertel stemmer i med en svært gråte-aktig trombone. Etter en liten dyster stund kommer også Högberg og Meaas Svendsen, og blir med på gråtekoret på sitt vis.
Det hele dør til slutt sakte, men sikkert ut, og sax og trombone avslutter kvelden.
Vinden setter punktum / Hvalen rauter i det fjerne / Takk for at dere kom. (GH)
Fire brødre og en gitarist
Vi entrer Storyville, seint fredag kveld. Nok en gang kjenner vi det, også i år. Det tærer hardt på kreftene nå, når den femte dagen går mot slutten. Men i lille Storyville våkner kroppen til liv igjen.
Four brothers — one band! Et stjerneband med På scenen kommer et sjumannsband som har tatt navnet Four Brothers. Da Staffan William-Olsson tok initiativ til å skape det, hadde han i tankene det som i ettertid er kjent som Woody Herman’s Second Herd, nok det beste av Woody Hermans bigband. Bandet eksisterte i fire år, fra 1947 til 1950, og inkluderte ei saksofonrekke der fire av medlemmene fikk tilnavnet four brothers. De fire “brødrene” var Stan Getz, Zoot Sims og Herbie Steward på tenorsaksofon, og Serge Chaloff på barytonsaksofon.
Tilnavnet fikk de etter ei låt bandets arrangør skrev over akkordskjemaet til Jeepers Creepers, som skulle framheve disse fire. Giuffre ga låta navnet Four Brothers, og tilnavnet var skapt. Dette ble som et slags varemerke på Woody Herman’s Second Herd, til den grad at i jazzhistoria omtales ofte bandet som Herms Four Brothers-band.
Staffan William-Olsen har skapt denne versjonen av de fire brødre med Petter Wettre og Knut Riisnæs på tenorsaksofon, Børge-Are Halvorsen på altsaksofon og Dave Edge på barytonsaksofon. Ved siden av brødrene, William-Olsson på gitar, Daniel Franck på bass og Hermund Nygård på trommer.
Og her er det lettilgjengelig og strålende musikk fra første til siste stund. Jeg formoder i hvert fall det, da jeg selv var tvunget til å etter tre kvarter. Men det var mer en nok til å vise meg hvorfor jeg i min ungdom kom til å elske den formen for musisering, som kaltes jazz.
Med trygge og solide røtter i den amerikanske swing- og bebop-musikken, løftet opp og gjort aktuell også for det tjueførste århundret. Og akkurat som låta Giuffre skrev for de originale fire brødrene, har også Staffan William-Olsson skrevet såkalte kontrafakter, ei ny låt over akkordskjemaet til en kjent standard. Låta Just Friends er blitt til Mortal Enemies, en ordlek som i hvertfall denne skribenten setter stor pris på.
Børge-Are Halvorsen leverer en alt-solo som svir i ørene. Petter Wettre spiller som alltid bra, med morsomme og lekfulle linjer. På en blues leverer Dave Edge en deilig barytonsolo. Men, som William-Olsson introduserer ham, “… og det sier jeg uten blygsel, verdens beste tenorsaksofonist …”, over alle svever Knut Riisnæs. Daniel Franck og Hermund Nygård spiller som det fundamentet de skal være, lydhørt og oppfinnsomt. Og ikke minst, med en solid swing.
En vakker liten William-Olsson-komponert vals, Three for You, etterfølges av en morsom sak som virkelig lar Knut Riisnæs skinne, Godzilla’s Laundry Day, også komponert av gitaristen i bandet. Som med sitt smakfulle spill, og noen soli som virkelig får det til å kile oppetter ryggen hos alle «wanna-be» jazzgitarister i lokalet.
Det siste jeg får høre er kontrafakten None of the Above, bygget over All the Things You Are. Herlig! (JH)
Så avsluttet flere av oss i Molde Domkirke. Her fikk vi en usigelig vakker konsert med vokalisten Torhild Ostad (fra Eidsvågen rett utenfor byen) og den danske pianisten Carsten Dahl. Denne konserten kunne ikke salt-peanuts*‘ medarbeidere anmelde, siden vokalisten kaller oss storebrødre og vi kjenner både henne og Dahl altfor godt til å komme med en kritisk anmeldelse av det de fremførte.
Derfor overlot vi jobben til Fireflate-redaktør Arild Rønsen, som i Fireflate.no skrev følgende:
Rørende vakker salmesang
– Er det ikke rart hvordan alt forandrer seg? spør Torhild Ostad.
Med pianisten Carsten Dahl og vokalisten Torhild Ostad på scenen, dukes det for minimalisme i ordets egentlige forstand. Hun snakker litt, forklarer hvorfor det ikke ble konsert i fjor – men gjennomgående er det tyst mellom sangene.
Jeg bruker helt bevisst uttrykket sangene. Låter blir i denne sammenhengen helt feil. Torhild Ostad er kjent for sin kveding og sin salmesang. I kirka blir det naturlig nok overvekt på salmene – tradisjonelle og nyskrevne. Hun skriver fantastiske tekster. Lytt til dette:
Dagan e så lange
Dei tek aldri slut
Det hele er rørende vakkert, og Ostads diksjon er forbilledlig. Den som ikke forstår hva disse sangene handler om, må oppsøke sin fastlege ganske umiddelbart.
Jeg er virkelig ikke religiøst anlagt. Men man kan bli troende av mindre enn å være til stede under denne vakre seansen. (AR)
Gunnar Horrigmo (GH)
Johan Hauknes (JH)
Arild Rønsen (AR)
Foto: Jan Granlie
Four Brothers
Torhild Ostad og Carsten Dahl
