NATTJAZZ, DAG 3 OG 4, SØNDAG 28. OG MANDAG 29. MAI 2017: Gildet – eller jazzklubben som vi kaller det i dag – ble altså innstiftet av Olav Kyrre. Nå var jo riktignok ikke gildet først og fremst et lag for dans og drikk, selv om det av og til kan virke slik. Og selv om Snorre Sturlason mente at dette var den viktigste grunnen til at den ellers så stillfarne kongen innstiftet dem.
Det var jo først og fremst for å skape et forum – møteplasser – der skaldskap, sang, jazz og annen kunstnerisk framføring kunne skje – og kunne nytes av et bredt publikum av gilde folk.
Hollendere og hanseater
Vi har også sett at den modale protojazzen var blitt kvalt i sin fødsel av Svartedauden. Svartedauden satte en stopper for den kunstneriske utviklingen som Olav hadde sådd frøene til. De lokale gildeskålene i Bjørgvin var tømt tomme.
Og man hadde ikke mer enn fått ryddet opp etter herjingene, så kom det en ny farsott utenfra som gjorde det helt uaktuelt å tenke på nattjazz. Men denne gangen var det ikke noe som smittet kroppen, nå ble Bergensernes sinn forurenset.
For nå kom det nye folk til Vågen. Og de hadde med sitt eget gilde. Dans og drikk var de overhodet ikke interessert i. Jeg tror ikke Olav Kyrre ville ha likt disse nykommerne.
De snakket lavtysk og kalte derfor gildet sitt for Hansa. I Bergen åpnet disse hanseatene et Kontore og ville bygge ut handel – uten innblanding fra konger og andre herrer og innenfor sitt helt eget regelverk.
De var motstandere av den populære bølgen som gikk over Nord-Europa om å drive nasjonsbygging. Den slags gilder var ikke for dem.
Det tør derfor også være åpenbart at disse tyskerne overhodet ikke var interessert i verken modal eller harmonibasert jazz. Det de var fokusert på var å skape en annen slags harmoni. En harmoni på egne premisser – å skape handelsmonopol og tjene penger. Kontoret i Bergen skulle hjelpe til med det.
Nå var aldri Bergen en hansastad, men hanseatenes ideologi kom hit. Utenlandske – altså ikke-tyske – handelsmenn ble ikke tolerert i Hansabyene, kanskje spesielt englenderne og disse oppkommerne fra dette lille grevskapet som kalte seg Holland.
Men det ble jo som vi vet hollenderne som lo sist og best, da de etter hvert konkurrerte ut hanseatene på deres hjemmebane – i den baltiske handelen.
Mer paradoksalt er det kanskje at noe av det som bidro til de kjedelige hanseatenes fall, kom fra deres eget banehalvdel – i form av dobbelt bokholderi!
Hollenderne viste seg også å være gode improvisatører. Og disse som vi nå kjenner som nederlendere er jo dessuten svært glad i en fest. Og de kan le godt av improvisert musikk. Olav ville nok – som vi også gjør – hatt mer sans for disse lavlenderne, enn kjøpmennene fra Hansabyene. Men akkurat nederlendernes historie – det er en helt annen historie.
Bergensk utenforskap
Hanseatene kjøpte og eksporterte enorme mengder tørket fisk og ble svært rike på dette havets gull. Som også handelsmennene i Bergen som samarbeidet med dem ble det.
Og under det hele lå ideen om at innenfor dette gilde-forbundet skulle kun Hansalovene gjelde. Det var Hansas lover som gjaldt, ikke noen kongens lover.
Da Svartedauden og hanseatene kom til Bergen var det heller ikke lenge siden byen hadde mistet sin posisjon som sted for kongens bolig. Så vi kan spørre: Er det kanskje her det kommer fra, denne sterke selvstendighetstrangen – behovet for å markere sitt eget utenforskap?
Dette utenforskapet som kommer til uttrykk i de kjente linjene, «Ka forteller vår historie? – Kem e eldst og kem e yngst? / Olav Kyrre eller dansken Kristian Kvart? / Vakje Bergen hovedstad fra første start? /…/ Vi ikje fra Norge. – Vi e fra Bergen!». Som også feires i dette klippet fra den norske nyhetskanalen «5080 Nyhetskanalen»?
Men altså – hanseatene likte ikke jazz og sørget med sin kultur altså for at Nattjazzens grunnstein fortsatt lå der – som et løfte, men ikke mer. Igjen ble byggingen av Nattjazzen utsatt på ubestemt tid.
Lycklig resa
står det på reiseveska som pryder coveret på Jan Johanssons klassiker «Jazz på svenska» fra 1964. Ville det bli en slik en, dagens tur til Verftet, der pianisten Jan Lundgren skulle framføre «A tribute to Jan Johansson» i Røkeriet? Ville det bli en hyllest som sto fram på egne bein – eller ville det bli en opplevelse avv helligbrøde?
Med bassisten Mattias Svensson og en strykekvartett med Johannes Dickbauer og Anne Harvey-Nagl på fiolin, Aurore Cany på bratsj og Asja Valcic på cello, er allerede Lundgren i gang med de kjente tonene fra «Emigrantvisa». Jeg merker meg umiddelbart at Lundgren legger seg tett opp til Jan Johanssons og Georg Riedels toneganger fra 1964.
Men siden han åpner med «Emigrantvisa», undrer jeg om det er noen i salen som vil vedde i mot når jeg foreslår at ekstranummeret blir «Visa från Utanmyra». Ikke overraskende er det ingen som biter på agnet når jeg spør og tar veddemålet.
Det fortsetter med bl.a. «Polska från Medelpad», og vi er mange i salen som blir satt tilbake til vår ungdom. Vi blir presentert for en bukett låter fra «Jazz på svenska» som legger seg tett opp til originalen.
For meg var denne plata en av de aller første jazzplatene jeg hørte på – bare tonene fra musikken setter meg tilbake til da jeg satte i gang platespilleren. Mens jeg som sekstenåring satt inne i peisen på rommet mitt og smugrøkte med åpen pipe over meg.
Cela n’était pas une pipe. Il était un cheminée. For det var pipeløpet som sto åpent over meg. Dette var lenge før jeg begynte å røyke pipe.
Etter en «Jazz på svenska»-sekvens følger Lundgren & Co. opp med utdrag fra begge de andre «Jazz på …»-platene, «… ryska» og «… ungerska». Den siste med Svend Asmussens tonevalg på plata lagt til strykekvartetten.
Ja, det er vakkert! Ja, det er vidunderlig musikk! Men framføringen og arrangementene står ikke nok i kontrast til forbildet, det blir ikke en hyllest som lever ved siden av det som hylles. Derfor blir det noe uforløst i hele konserten.
Først på slutten løsner det noe og det blir litt mer fart og spenning i musikken. Det starter med Jan Lundgrens egen låt til Jan Johansson, med tittel «Lycklig resa», fra hans nye plate «Potsdamer Platz». Her drar han i gang også med noen Edvard Grieg-variasjoner, som for å vise at han også kan sin Grieg, her i Griegs egen by.
Det fortsetter med temaet Johansson skrev til Astrid Lindgren – låta som alle norske barn kunne synge på klingende svensk – «… Det är inte illa, jag har ju apa, häst och villa, … en kappsäck full med pengar, det er ju också bra att ha».
Og så kommer ekstranummeret – og jeg kunne ha tjent meg rik … Om bare noen hadde villet ta veddemålet mitt. «Visa från Utanmyra» med nogo attåt. Jan Lundgren leker med oss, ved å legge inn mange referanser til andre toneganger du har hørt en million ganger for å se om publikum lar seg lure. Men nei, den går ikke. Ikke her, ikke på Nattjazzen.
Dette er det vi får med oss denne kvelden. Lundgren holdt på så lenge at innen vi var kommet til slutten hadde Svein Rikard Mathisen – gitar – og Inge Breistein på saksofon avsluttet framføringen av sitt elektroakustiske tingingsverk i Sardinen. De to komponistene hadde tatt med seg Johannes Vaht på bass, John Derek Bishop på elektronikk og Øyvind Skarbø på trommer (igjen).
Vi snek oss inn en kort stund fra den andre konserten, det vi hørte var lovende for verket som helhet, men for lite til at vi er i stand til å gi en vurdering.
Med Løveid i ørene
en hektisk første helg på Nattjazzen var det godt å ta det litt rolig på mandagen. På Verftet denne kvelden var det Poesidigg – et konsept som skal få poesien ut til folket ved hjelp av «månedlige poesifester med poeter fra inn-og utland. Opplesninger og diskusjoner. Som oftest på Cafe Opera i Bergen. Heftig festing til skamløse DJ-er».
Vi var nysgjerrig på dette fenomenet og fikk med oss Cecilie Løveids opplesing av egne dikt – en opplesning som grep hode og hjerte, som nesten satte meg helt ut. Glitrende!
Dette ble etterfulgt av en samtale mellom Henning Bergsvåg, Løveid og Nils-Øyvind Haagensen. En samtale som satte få spor. Det avsluttende showet til noe som kalte seg Brødet og Eselet, som best forbigås i stillhet.
Det ble derfor en kort dag, denne mandagen, før vi samler krefter til – for vår del – den avsluttende tirsdagen!
Tekst: Johan Hauknes
