HAGENFESTEN, TORSDAG 2. AUGUST 2018 – TRANSFORMASJONEN: Så er endelig denne salt peanuts*’ utsendte hjemme igjen. Men mye mer enn det, endelig har jeg, en av salt peanuts*’ skribenter, fått oppleve mitt eget personlige møte med Hagenfesten, musikkfestivalen som skjuler seg dypt inne i Dalarnas Län.
I mange år har jeg hørt om denne musikkfestivalen, på det lille stedet Dala-Floda. Uten på noen som helst måte å få lov til å være til stede, siden festivalen har vært forbeholdt redaktøren. Men nå har jeg endelig vært der. Og har i møtet med den, sett inn mot framtiden gjennom et objektiv skapt av fortiden.
For møtet med Hagenfesten skjedde i form av noe som kun kan karakteriseres som tidenes kulturkollisjon, som et møte med en verden som jeg trodde kun var et minne – som et møte med en tapt fortid. Det ble et møte med tidenes voksenopplæring, med en verden jeg trodde ikke lenger eksisterte. Men altså, et minne om en verden som bar framtiden i sine armer.
Dette ble nemlig et møte med et minne – om min egen tapte fortid. Et møte med det mange av oss oppfatter som vår radikale fortid. Et møte med den gangen – på 1970-tallet – da vi alle selvfølgelig var anarkister! Da vi jo, helt åpenbart, så oss selv som å være på det progressive framskrittets side. Noe annet ville jo være total galskap. De andre var jo de reaksjonære!
Den gangen da vi anså denne fortiden og dens mange drømmer som et selvfølgelig bilde av framtiden – den framtiden vi alle ønsket å bidra til å realisere. Men som vi visste også var en drøm.
Men så viste det seg – i løpet av disse fire dagene ved bredden av Västerdalälven – at minnet og drømmen om denne framtidige verden ikke var tapt – drømmen lever fortsatt! Og nå som en del av virkeligheten. Og dermed som en del av min egen virkelighet i nåtidens samtid — nå i 2018. Dette viste denne reisen meg.
Toget til fortiden
Men først på reisen mot fortiden møtte vi hard motstand. Vi møtte det totale vrengebildet av den framtiden vi drømte om i 1975. I det vi stiger av Stockholmstoget på Karlstad Central, møter vi dette bildet i det vi ikke bare må skifte tog, men også tidsalder.
Det svenske «tåget» og det svenske tåg-systemet viser seg fram i sin fulle håpløshet etter at den økonomiske EU-liberalismen har tvunget fram såkalt kommersialisering av de engang så royale svenske järnvägar.
Når man «frigjør» de profittjagende kreftene til å gå løs på det som anses å være det store stygge trollet av statlig styring gjennom et statlig trafikkselskap, skjer det som vi har sett igjen og igjen. Tidligere «verk» som det heter på svensk, forvaltningsmyndigheter som også yter samfunnstjenester, skal drive «affärer», de skal produsere tjenester. De skal profittorienteres, de skal drive business.
Som alle vi andre vet, og som har vist seg gang etter gang gjennom historien, men som igjen og igjen tydeligvis er overraskende for disse liberalistene: Kvaliteten blir noenlunde opprettholdt, der det er et stort nok trafikkgrunnlag! Og også vesentlig forbedret der det er et enormt trafikkgrunnlag.
Men kapitalen trekker dit etterspørselen er. Der trafikkgrunnlaget er lite, som ute i «svenska glesbygden», marginaliseres tilbudet og forringes kvaliteten. Ideen om samme tjeneste, uansett hvor du bor, blir en vits i den liberaliserte økonomien. I liberalistenes egen verden er dette – selve «frigjøringen»; «liberaliseringen» – å anse som et betydelig framskritt. Forstå det den som kan.
For oss som er resenärer, derimot, og for alle oss som for lengst har innsett at markedskonkurranse ikke på noen som helst måte er veien til allmenn velferd og kvalitativt gode produkter, er det et gedigent tilbakeskritt.
For her drives toget av et bitte lite togselskap – Tågab – som i sin tid ble splittet av fra SJ Gods for å kjøre godstog på de såkalte «matarbanorna» i Bergslagen. All ære til entreprenørene i Tågab for deres jobb. Men i denne sammenhengen blir de bare et uttrykk for hvor umulig det er å drive det som i politisk sammenheng beskrives som kravet om universell tjenesteyting.
For da Tågab seinere startet å kjøre persontog, måtte de gjøre det med førti år gammelt materiell. Materiell fra den tiden SJ fremdeles var «Statens Järnvägar» – hele Sveriges kronede tog-myndighet. I dag heter det som er igjen av gamle Statens Järnvägar, SJ AB, og er langt i fra noen som helst royal krone. Om SJ i dag skulle være forkortelse for noe som helst — burde det stått for Sentrala Järnvägar!
Min reise fra Oslo oppleves som en tidsreise, en tidsreise til fortiden. I sangen «Oslo» vandrer Fred Åkerström rundt i Oslo mens han skriver brev til sin femårige datter—som samtidig vandrer rundt blant sandkasser på Söder i Stockholm. Gjennom vandringene gjenopplever han sine egne barndoms opplevelser på Söder, «Då jag fôr runt bland sandlådor på Söder / Och fick en syster just vid dina år».
Deretter skriver han at nå, her i Oslos gater, opplever han å være tilbake på det samme stedet som han var, den gangen for førti år siden — «Oslo nu, är Stockholm när jag var grabb». Slik opplever jeg det, Dala-Floda og Hagenfesten er Norge da jeg var gutt og ungdom!
Akkurat som Fred Åkerström opplever jeg reisen til Dala-Floda som en reise tilbake til fortiden – til min barndoms sommerferier «på landet», som det het. Grunnlaget for inntrykket legges ved togbytte i Karlstad. Ombordstigning på Tågabs avgang til Borlänge og Mora gjennom deler av Värmland og Dalarna, forsterker opplevelsen av en tidsreise. Ikke minst da jeg stiger inn i en vogn som er som hentet ut fra en svensk sommerfilm anno 1965.
Vogntypen er B5 med slitte seter, kupeer og egen salongdel, og ser ut som den er hentet rett ut av SJs lager av kondemnert materiell. Hvilket den da også er. Selv lukten er intakt!
Produksjonen av denne vogntypen stoppet i 1967! Året som hadde «Dagen H» – søndag 3. september, med overgangen til högertrafik – i Sverige. Men også det året – tre uker etter Dagen H – da Olof Palme ble utnevnt som Sveriges aller siste ecklesiastikminister. Før navnet på hans embete 1. januar året etterpå ble endret – og Palme ble Sveriges aller første utbildningsminster.
«Välkomna til 1960-talet, stäng dörrarna. Nästa stopp er Borlänge!» Om det ikke er det, burde dette være Tågabs slagord. Opplevelsen av møtet med 1960-tallet understrekes ytterligere av at den ene av Tågabs B5-vagnar en periode faktisk var eid av Sveriges Järnvägsmuseum!
På veg mot Dala-Floda
Og hva møter meg på Borlänge Resecentrum? Om ikke en moped, rolig stilt opp utenfor, av modell og type som gjør at også den ville vært helt et naturlig rekvisitt i sommerfilmen fra 1965.
Dette understrekes ytterligere mitt sterke kulturhistoriske inntrykk av Borlänge som «stationsby», dette urbane fenomenet som vokste fram da jernbanen strakk sine lange tentakler utover landsbygda i både Norge og Sverige.
Riktignok er det her i Borlänge med tillegget: Stasjonsby med nedlagt jernverk! Et tillegg som overhodet ikke bidrar til å gjøre det mentale bildet begrepet framkaller, noe som helst vakrere.
Men så; førti minutter med buss fra Borlänge Resecentrum bringer meg endelig fram til reisens mål, Floda, eller Dala-Floda for å understreke at vi er i Dalarna – og for å skille det fra Västergötländska Floda — er med sine 700 fastboende et sted der råner-kulturen fortsatt lever i beste velgående. Men også der landsbygda synes å ha vært uberørt av de siste femti årenes sosiale endringer.
For med bussen fra Borlänge – här bor man ju inte länge – og vi har kjørt vestover mot Dala-Floda, har jeg nå fullt og helt landet midt i 1970-tallet. Mellom skog og kornåkrer langsetter E16, gjenopplever jeg min ungdoms somrer og min barndoms forventninger til framtidas muligheter.
Tilbakeskrittet mot framtiden
Dala-Floda tar imot deg på en måte som minner meg om den britiske teleingeniøren som i 1895 klaget over at London – som verden finansielle sentrum – ikke evnet å utnytte potensialet i den nye kommunikasjonsteknologien. Han lot seg imponere av, og løftet fram som forbilde, de skandinaviske broderfolkenes to hovedsteder og kongeseter, Stockholm og Kristiania. På denne tiden var dette verdens aller telefon-tetteste byer, mens London lå uendelig langt bak i statistikken.
En helt annen engelsk skribent sa nesten tre hundre år tidligere at «there is something rotten in the state of Denmark». Det var overhodet ikke noe råttent den engelske forfatteren i 1895 så! Tvert imot. Han så overhodet ikke noe som ‘rotten in the state of Sweden — or Norway’.
«There is something in the Scandinavian blood», mente teknologidirektøren i en rekke britiske telefonselskaper. Og han fortsatte; «Wherever two or three Swedes, Norwegians … or any of Scandinavian descent assemble, they invariably proceed to build 1) a church, 2) a school and 3) a telephone exchange».
Kirke, utdanning og kommunikasjonsteknologi – i den rekkefølgen – det var slik han beskrev den skandinaviske ånden, selve det skandinaviske framskrittet.
Tidene er riktignok nye nå! Men jeg ser også her, over ett hundre år seinere det han pekte på. For «den skandinaviska andan» er ikke ny. Den har bare funnet seg nye uttrykksformer.
Kirken står der fortsatt, som den gangen, sammen med Kyrkobron, og dominerer inntrykket av det lille tettstedet.
Men hvor er skolen og «växeln»? Er de borte? Neida!
Riktignok domineres bildet i dag av en bensinstasjon (selvfølgelig en Statoil, eller Circle K som det heter i dag) og en ICA Nära, sammen med et slitent serveringssted som i dag framstiller seg som «thailandsk». Og nasjonalflagget som vaier ved siden av E16 er ikke lenger det svenske, men det er heller ikke norsk. Derimot er det det thailandske flagget som vaier i vinden nå!
Skolen i bygda begrenser seg i dag til «lågstadiet». «Högstadiet» i grunnskolen – eller ungdomsskolen som det heter hos Götas og Sveas broder i vest – er i dag lokalisert til tettstedet Mockfjärd. Og skal du gå på Gymnasieskolan må du nok en gang reise inn til stasjonsbyen – til Borlänge. Men skolen er fortsatt en sterk kraft på den svenske glesbygden.
Dala-Floda och Kapitalet
Så kommer vi da, til sist, til kommunikasjonen – til faktoren som var den engelske skribentens hovedanliggende. Det er lenge siden telefonsentralen – växeln – forsvant fra bygder som Floda. Først var det teleautomatisering, og deretter var det digitalisering. Sammen tok de telefonsentralene vekk for lenge siden. Men neida, telefonen er ikke borte, den er bare blitt litt mer usynlig.
Historien om det som skjedde med telefonsentralene påminner meg om da jeg som ung radikaler — i min tekno-kapitalistiske misforståtthet — kjempet mot nedleggingen av de lokale kvinnearbeidsplassene ved telefonsentralene, der ute i «glesbygden»! Kampen for sentralene var for oss et symbol for kampen mot Kapitalens sentraliserende kraft. For det var selvsagt at det var Kapitalen som sto bak denne sentraliseringen.
Vi trodde vi kjempet mot Kapitalen, og trodde det var en selvsagt radikal oppgave å gjøre det. Men vi så ikke at våre egne naive fordommer om hva som var økonomisk og teknologisk framskritt, og hvilke interesser det tjente, skapte en grunnleggende misvisning av vårt eget politiske kompass.
Men vær trygg, alle de du møter i Dalarnas län i dag går med sin egen lille del av den lokale växeln – sin egen lokale telefonsentral – i fickan, eller i veska. Om de da ikke som jeg selv så ofte gjør, roter bort og förlorar/mister sin telefon.
I stedet for växeln – det som var det lokale kommunikasjonssentret – er senteret i dag den lokale ICA-butikken. Ikke bare som møteplass og trafikksenter, men også fordi den er overlesset av antenner for minst tre-fire forskjellige telefonnettverk.
For femti år siden var det Telegrafverket – telefonselskapet som ble sagt å være så gammeldags at det ble skrevet i henhold til den svenske skriftstandarden fra før 1906, med «fv» – som rådde grunnen helt aleine. Men i dag er ikke lengre signalene formidlet gjennom teleselskapets kopperledninger — som ble koplet sammen av nennsomme kvinnefingre, men gjennom trådløse og (nesten) herreløse elektromagnetiske bølger – med en bølgelengde på rundt 30 centimeter – som koples sammen av bittesmå microchips. Og Telegrafverket? Det heter i dag Telia Company AB, og er nå «liberalisert».
Framskritt? Ikke vet jeg! Joda, jeg kjempet i min tid mot noen fiktive vindmøller — som en hvilken som helst annen Don Quijote. Men betyr det at høyrekreftenes liberalister hadde rett? Jeg er overhodet ikke sikker! Eller riktigere; jeg er sikker!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Heiko Purnhagen (hovedbildet), Johan Hauknes (øvrige bilder)
