Konserter

Ingen tenor battle, men tenor friends

PARADISE, KØBENHAVN, 12. OKTOBER 2017: Paradise jazzklubb holder til i Huset, ved Nytorv midt i København, som huser en rekke restauranter og klubber, rettet mest til det yngre publikum. Men midt i det hele, holder jazzklubben Paradise til, med en rekke konserter, nesten hver dag, med i hovedsak dansk jazz, men også noen utenlandske innslag.

Som i kveld, da den svenske tenorsaksofonistnestoren, Bernt Rosengren var på besøk, med sin landsmann, bassisten Hans Backenroth, de to nordmennene, tenorsaksofonisten Knut Riisnæs og trommeslageren Tom Olstad, og den danske pianisten Ben Besiakov. Et solid lag av musikere som oppholder seg solid og trygt innenfor bebopen, og som leverer strålende konserter, de få gangene de får muligheten til å spille sammen.

Bernt Rosengren er uten tvil, saksofonisten over alle saksofonister i Sverige. Han har spilt med de fleste siden han debuterte som vikar for Lars Gullin i 1957, og han har alltid vært en musiker man har hatt enorm respekt for i nabolandet. Han debuterte på plate med Lars Werner i 1960, og han har spilt med såpass forskjellige musikere som Lester Bowie («Gittin’ to Know Y’All», MPS, 1969), Don Cherry («Eternal Rhythm» MPS, 1968 og «Eternal Now», Sonet, 1973), Arne Domnerus («Face to Face», Dragon, 1999), Krzysztof Komeda («Knife in the Water», 1962), flere plater med Doug Rainey og George Russell, Tomasz Stanko («Litania: Music of Krzysztof Komeda», ECM, 1997) og Idrees Sulieman («The Camel», Columbia, 1964).

Knut Riisnæs er kanskje mest kjent for å være den evige bebop-musiker i Norge. Mens alle andre beveget seg mot det mer moderne og «hippe», har Riisnæs holdt bebop-fanen høyt. Derfor er heller ikke hans plateproduksjon så stor, men verdt å merke seg er platene «Clouds in My Heart» og «Green in Blue» med Arild Andersen, fire plater med pianisten Per Husby, platene «Way Up (Way Down)» og «Spring Roll Insomnis» med Håvard Stubø Quartet, og sammen med trompeteren Tore Johansen på platene «Giving» (2008) og Jazz Mass (2009).

Den danske pianisten Ben Besiakov gikk sine læresko hos Ben Webster i København, og har spilt med danske musikere som Bent Jædig, Jonas Johansen, Uffe Markussen og Jens Winther, mens bassisten Hans Backenroth spiller med nesten alle som ringer, og er den svenske musikeren som er mest på veien, ved siden av Mats Gustafsson. Senest har vi hørt han live med Karin Krog og Scott Hammilton. Og han har vært fast medlem av Rosengrens kvartett i 15 år. Trommeslageren Tom Olstad har også spilt jevnlig med Karin Krog, pluss en rekke andre norske sammensetninger.

Og denne gjengen fikk vi altså møte på Paradise i kveld! Vi fikk to sett proppet med standarder fra bebop-perioden, og i stedet for å få en tenor battle, som man kanskje hadde forventet, fikk vi heller to saksofonister som backet hverandre opp og ga hverandre gode innspill og inspirasjon. Det ble mye Dexter Gordon-inspirasjon, særlig fra Rosengren, mens Riisnæs beveget seg rundt, under og over spillet til svensken.

Nå kan noen kanskje mene at Rosengren og Riisnæs er litt for like i spillemåter til at det blir spennende, men det var slett ikke tilfelle i kveld. Her vekslet de på å føre «ordet», og jeg tror begge hadde glede av å utfordres mot hverandre gjennom de to timelange settene.

Ved siden av de to, var det bassiste Hans Backenroth som gjorde sterkest inntrykk. Nå har jeg hørt ham en rekke ganger de senere årene, men aldri har jeg hørt han så opplagt som i kveld. Hans rolle som kompbassist takler han på strålende vis, og hans solier, med eller uten bue, overgår det meste. Jeg tenkte både Arild Andersen og Oscar Pettiford mens han holdt på. Fantastisk bra!

Besiakov er en pianist som må være den perfekte på «brett» i et slikt uhøytidelig «session». Han er en veldig bra pianist, som backer opp og pusher de andre musikerne framover, og leverer strålende solier fra sin posisjon på ytre venstre. Og bak det hele sitter Tom Olstad, som jeg tror jeg har hørt minst hundre ganger. Men denne kvelden spilte han bedre enn noen gang. Olstad er den perfekte trommeslageren for et slikt lag, og pusher og dytter de andre musikerne til å yte sitt beste.

Vi fikk et godt knippe med velkjente standarder, men uten at det ble «plankekjøring» og noe vi hadde hørt altfor ofte tidligere. I stedet var det en ytterst vital gjeng med musikere vi fikk møte, og som leverte varene, så til de grader! Rosengren er den som leder an i størst grad, og er på mange måter en «enklere»

musiker enn Riisnæs, som på sine side tar temaene, strekker dem og improviserer rundt dem på en frapperende måte. Hans ideer og improvisasjoner går utenpå det meste, og når Rosengren ligger nærmest temaet, så tar Riisnæs låtene ut på egne vandringer med intrikat og ytterst kreativt spill.

Hele konserten var relativt uhøytidelig, hvor Besiakov diskuterte hvilke låter de skulle spille etter hver låt, og med kommentarer til den litt for høye musikken i etasjen over, gjorde han med humor. Og når rocken pågikk som verst over, smalt det fra Besikov: «Det er jo ikke ørens lyd å få her! Er det der oppe Niels Lan Doky har invitert med Rilling Stones» (da Stones var i byen for kort tid siden, gikk det rykter om at de skulle dukke opp på Niels Lan Dokys klubb, Standards). Og like fornøyelig var det å høre Rosengren kommentere, når Besiakov annonserte at de skulle spille ekstranummer: «Ekstranummer? Har ikke det noe med sex å gjøre?».

Så som du kanskje forstår, så var dette en svært hyggelig kveld på Paradise, med fem musikere som har funnet hverandre i en felles bebop-tradisjon, og som vet å formidle denne musikken til publikum på en ytterst hyggelig og løs måte.

Nå vet jeg at bandet har spilt på Herr Nielsen i Oslo, men at de ikke er booket inn på Stockholm Jazzfestival, som pågår denne uken, er rett og slett en skandale! For dette var bebop bedre enn man har hørt det fra noen amerikanske musikere på svært lang tid!

Tekst og foto: Jan Granlie