MONTREAL INTERNATIONAL JAZZ FESTIVAL 28/6 – 8/7 2017: Å være reporter for salt peanuts* på Montreal International Jazz Festival er fantastisk – og frustrerende … Denne festivalen er en av verdens største jazzfestivaler. Den foregår over ti dager i denne verdens nest største fransktalende by, og samler noe sånt som to millioner tilhørere på de rundt 650 konsertene. Festivalen sperrer av fire kvartaler i downtown Montreal. Omlag 2/3 av konsertene foregår på utescener i gatene og er gratis for folk. Men de mest attraktive artistene spiller på ti innendørs scener av forskjellige formater. Og det er her det frustrerende kommer inn: Det er umulig å rekke over alt av spennende artister. Om vi så hadde samlet hele redaksjonen i salt peanuts*, kunne vi kanskje fått med oss en fjerdedel av innendørskonsertene. Hovedvekten av konsertene er jazz, men man kan også høre på topp artister innen andre genrer som rock, blues, verdensmusikk og til og med country. Det er denne miksen av artister som gjør denne festivalen til en av verdens største uansett genrer. Hvordan man lager en slik monsterfestival, kommer senere i en egen reportasje her på salt peanuts*.

Her er et bittelite utvalg av konsertene på Montreal International Jazz Festival:

THE BAD PLUS
Pianist Ethan Ivarson, bassist Reid Anderson og trommeslager Dave King utgjør den Minnesotabaserte gruppen The Bad Plus (hovedbildet). De hadde tre konserter tre dager på rad i den intime konsertsalen Gesú, som ligger i en ombygd kirke i sentrum av Montreal. Den første konserten var på egen kjøl, de to neste var med henholdsvis saksofonist Rudresh Mahanthappa og gitarist Kurt Rosenwinkel. Undertegnede var til stede på de to første av konsertene. Trioen har skapt seg nærmest sin egen nisje innenfor trioformatet. De feier like gjerne innom Stravinskij som Nirvana, og egne låter som de spilte mye av på den første av de to konsertene som jeg hørte. De har en frijazzbasert tilnærming til mye av det de spiller. De strekker og drar i alle mulige genrer, med et samspill og lekenhet som er imponerende. De tre kunne tukle rundt med hver sine egne greier i lange partier, for så å komme sammen med en presisjon og virtuositet som man bare måtte gi seg over for. Det var mye glimt i øyet både musikalsk og på andre måter, og lattersalvene smalt i veggene rett som det var. Jeg lot meg spesielt imponere over trommeslager Dave King sine mange spenstige innfall, men også Ivarson og Anderson leverte prestasjoner på svært høyt nivå. Bassist Anderson bandt det hele sammen med lun, humoristisk og stillferdig prat mellom låtene. Trioen har vært flere ganger i Norden, og forhåpentligvis får vi høre de igjen her på berget.

THE BAD PLUS RUDRESH MAHANTHAPPA
Kvelden etter var det tid for «The Bad Plus Rudresh Mahanthappa». Jeg vet ikke om jeg skal si at dette var en nedtur i forhold til den første konserten, men det tok i alle fall tid før det tok helt av. Mahanthappa er en svært velrennomert saksofonist som (selvsagt) har hørt mye på Coltrane og Parker. Han har et særegent klangbilde der han ofte bruker sin indiske bakgrunn. I fjor ble han utnevnt til sjef for jazzstudiet på Princeton University, så dette er en musiker med betydelig innflytelse på amerikansk og internasjonal jazz. På denne konserten startet Mahanthappa med flere låter av Coltrane og Parker. Etter å ha hørt The Bad Plus sin egen konsert kvelden før, tok det litt tid å venne seg til at de nå «bare» skulle være kompband. Men når denne anmelderen fikk skrudd hodet på plass, så ble det etter hvert riktig hyggelig. Det låt kanskje aller best når Mahanthappa spilte sine egne låter. Der slo også hans indiske toneunivers mest gjennom. Og det var på disse låtene at The Bad Plus slapp seg mest løs. Publikum satte overmåte pris på konserten, og belønnet musikerne med flere minutter stående applaus.

CHARLES LLOYD QUARTET
Senere samme kveld var det tid for Charles Lloyd Quartet som foruten Lloyd selv på saksofon og fløyte, består av Gerald Clayton (piano), Reuben Rogers (bass) og Eric Harland (trommer). Konserten foregikk i Montreals nye og utrolig flotte konserthus, Maison Symphonique. Dette ble en ambivalent musikkopplevelse. Lloyd (79) er en legende innen amerikansk jazz, og har en cv og diskografi som få andre. Han er en utrolig dyktig musiker, ingen tvil. Men på denne konserten spilte han bare fort, fryktelig fort! Uansett om det var ballader eller uptempo låter, spilte han som et maskingevær enten han nå spilte tema eller improviserte. Jeg banner sikkert i jazzkjerka nå, men det var som han aldri har kommet seg ut av speedbopkonkurransen han sikkert deltok i på 50-tallet. For denne anmelderen blir det veldig masete når det nesten ikke kommer en eneste lang tone i løpet av den timen av konserten jeg fikk med meg. Men heldigvis slapp han til de andre musikerne i kvartetten. Spesielt imponerte pianisten Gerald Clayton med sine intrikate klanger og improvisasjoner. Rogers og Harland utgjorde et komp som bygde fint oppunder Lloyds spill på saksofon og fløyte.

CORY HENRY & THE FUNK APOSTLES
Kvelden ble avsluttet i funkhimmelen på ett av Montreals kuleste konsertlokaler, Club Soda. Der regjerte Cory Henry & The Funk Apostles. Denne anmelderen er svak for god funk, og fikk til fulle tilfredsstilt sine musikalske lyster denne senkvelden. Grammybelønnede Cory Henry, bl.a. kjent fra Snarky Puppy, knallet avgårde med B3-basert funk med streif av både gospel og jazz. Når musikerne holder så høyt nivå som The Funk Apostles, trenger de ikke leke verken «hvor er enern?»-leken eller holde synkopemesterskap.  Neida, de spilte superenkelt. Det groover ikke mindre av den grunn, tvert imot! Bandet besto foruten Cory Henry (keyboards/vokal), av Andrew Bailie (gitar), Nick Semrod (keyboards), Sharay Reed (bass), Taron Lockett (trommer), og koristene Denise Renee og Tiffany Stevenson. Stemningen var aldeles praktfull både på scenen og blant publikum, og alle vandret hjem smådansende hjem i Montrealnatten.

JACOB COLLIER
Jacob Collier (keyboardss/trommer/bass/gitar/vokal og alt mulig annet rart) er en 22 år gammel sanger og multiinstrumentalist fra London. For seks år siden begynte han å legge ut videoer på Youtube der han for det meste sang a capella med seg selv. Hjemme på gutterommet laget han egne jazzversjoner av låter av Stevie Wonder, Beatles og andre kjente popartister som ble lagt ut på sosiale medier. Ved hjelp av splitscreen videoteknikker og andre avanserte tekniske hjelpemidler, har han laget og lagt ut en rekke musikkvideoer som har fått flere titalls millioner til å se dette på Youtube. Han har fått musikere som Herbie Hancock og Quincy Jones til å gå helt av skaftet i panegyrisk omtale. Hancock omtaler Jacob Collier som «a talent beyond class». Jazzwise påstår at han er musikkens fremtid, mens The Guardian har oppnevnt han til jazzens nye Messias. Jeg lar disse påstandene stå for seg selv …

I 2016 slapp han sitt første album «In My Room», behørig anmeldt på salt peanuts* her: https://salt-peanuts.eu/record/jacob-collier/. Collier synger og spiller alle stemmer og instrumenter selv. Han ble for øvrig belønnet med to Grammy for albumet, der han også har komponert en del av låtene selv. I sin anmeldelse stiller redaktør Jan Granlie spørsmål om hvordan det går an å overføre et slikt enmannsorkester til scenen. Det akter jeg å fortelle om, jeg var nemlig på hans konsert på Club Soda i Montreal under jazzfestivalen: Jeg har aldri sett/hørt en slik hi-tech konsert før! I samarbeid med Massachusetts Institute of Technology (MIT) har Collier utviklet et videverktøy («Live performance vehicle») og en «vocal harmonizer». Når man så legger til en avansert bruk av looping, så lykkes Collier så til de grader å gjenskape sitt enmannsorkester på scenen. For å slå det fast: Jacob Collier er en usedvanlig talentfull musiker og låtskriver. Han synger meget bra, og spiller bass, trommer, gitar og keyboard på et svært anstendig nivå. Kanskje er han aller best på sang og keyboard/piano. Legg til en god porsjon sjarm, et usedvanlig publikumstekke og gode doser med banebrytende teknologi, så har du oppskrifta på et musikkshow som har gått sin seiersgang over store deler av verden. Hans konsert i Montreal var nr. 96 i år, i 23 forskjellige land. Blir det banebrytende jazz av slikt? Nja, det er nok å trekke det langt. Men det er ikke å trekke det for langt å si at han framfører jazz (og funk og pop) på en annen måte enn alle andre, og at han trekker et stort og ungdommelig publikum. Det ligger alltid en fare i at teknologien overskygger musikken. Slik er det ikke med Jacob Collier. Han klarer å balansere musikken og teknologien slik at musikken alltid kommer først. To ganger i løpet av showet skrur han av det meste av teknologien og framfører låter («In My Room» og «Hideaway») der han bruker kun piano og gitar til å kompe sin egen sang. Der viser han at han gjør jobben så det holder også uten teknologi. Det er sikkert mange av jazzens museumsvoktere som griner på nesa av det Collier gjør. La de nå bare gjøre det. Jeg synes det er grisetøft! Jacob Collier kommer til Oslo Jazzfestival sammen med sin trio 18. august. Der skal han også ha med seg Stian Carstensen, som han har kjent i noen år. Collier sier til salt peanuts* at han setter stor pris på å spille med Carstensen, som han mener er like vill i hodet (!) som han selv når det kommer til musikk. Det er bare å kjøpe seg billett!

KING CRIMSON
Å høre gamle helter fra ungdomstida, kan være en svært blandet opplevelse. Det er ikke få band fra 60-, 70- og 80-tallet som har funnet ut at det er penger å tjene på retromusikk. Ofte blir det bare replicagjengivelser av gamle album. Dette har begrenset musikalsk verdi, og ofte er det slik at bare en er igjen fra det opprinnelige bandet. Det var derfor med en viss skepsis at undertegnede stilte på konsert med King Crimson i Montreal. Dette bandet var blant de aller fremste i den tida da den såkalte progrocken vokste fram. De har spilt med omskiftelige besetninger, og har hatt mer eller mindre lange pauser. Den lengste pausen var mellom 1984 og 1994. King Crimson var – og er fremdeles – prosjektet til gitarist og keybordist Robert Fripp, den eneste som er med fra den opprinnelige besetningen som slo gjennom med albumet «In the Court of the Crimson King» i 1969. Dagens utgave av bandet består av åtte musikere, og har en uvanlig besetning med tre (!!) trommeslagere, Pat Mastelotto, Bill Rieflin, og Gavin Harrison. De øvrige musikerne er Mel Collins (saksofon/fløyte), Tony Levin (bass/stick), Jakko M. Jakszyk (gitar/vokal/fløyte), og Jeremy Stacy (keyboards). Jeg slår fast med én gang: King Crimson er ikke et tributeband til seg selv, og min forutgående skepsis ble gjort til skamme. Fra de startet konserten med låta «Nerotica» fra albumet «Beat» (1982) til de avsluttet med «21st Century Schizoid Man» fra gjennombruddsalbumet fra 1969, viste de at dette er et band og musikere som har vært – og fremdeles er – i konstant utvikling. Ikke én av de gamle låtene kom i opprinnelig tapning, og det kom også flere helt nye låter. Man skulle tro at de tre trommeslagerne skulle gå i veien for hverandre. Nei da, slik var det ikke. Dette var en oppvisning i time, presisjon og avanserte arrangementer. Alle musikerne bidro med sitt personlige preg på låtene. Det kom soloprestasjoner på høyt nivå, ikke minst fra saksofonist og fløytist Mel Collins og gitarist/vokalist Jakko M. Jakszyk. Dette ble en flott konsertopplevelse!

DANILO PÉREZ TRIO
Pianisten Danilo Pérez, opprinnelig fra Panama, er ingen hvem som helst. Han er sjef for Berklee College of Music Global Jazz Institute, og har spilt bl.a. sammen med Dizzie Gillespies i hans United Nations Orchestra, og med Wayne Shorter i hans kvartett sammen med John Patitucci og Brian Blade. Sammen med sine medmusikanter Ben Street (bass) og Adam Cruz (trommer) ble det en hyggelig triokonsert i Montreals nye konserthus, Maison Symphonique, som har plass til over 2000 tilhørere. Etter en noe stillestående åpning, slo Perez’ latinske bakgrunn gjennom i musikken, og det ble riktig livlig både på scenen og blant publikum. Trioen var innom både Stevie Wonder og Thelonius Monk i tillegg til egne låter. Dessverre ble konserten til tider skjemmet av dårlig lyd, trommene overdøvet resten av trioen på noen av låtene. Det var riktig synd, for musikerne viste at de var førsteklasses, både i sitt samspill og i sine soloprestasjoner.

BUIKA (Support: Rosalia & Raül Refree)
Etter konserten med Danilo Perez Trio, bar det rett til spansk/latinsk aften med Buika på Théâtre Maisonneuve. Denne spanske sangeren med røtter fra Ekvatorial-Guinea, er en av Spanias mest kjente artister, men bor nå i USA. Med røtter i flamenco, blander hun friskt inn elementer fra jazz, funk, pop, soul og afrikansk polyrytmikk i sin musikk. Hun begynte sin musikalske karriere som bassist og trommeslager, men begynte å synge siden ingen i Spania ville ha kvinnelige bassister eller trommeslagere. Konserten med Buika ble et eneste stort fyrverkeri, en oppvisning i musikalsk eleganse der artisten sømløst farter mellom alle mulige genrer (hun er blitt sammenlignet med både Edit Piaf, Billie Holiday og Amy Winehouse). Hennes enestående scenetekke sammen med en helt spesiell stemme og et a-lag av musikere, gjør at hun på en-to-tre hadde publikum i sin hule hånd. Den som ikke forlater en slik konsert med et smil om munnen, bør oppsøke psykolog.

Noen ord også om Rosalia & Raül Refree også fra Spania, som varmet opp for Buika med flamenco sang og gitarspill. Jeg vet i grunnen ikke så veldig mye om flamenco, og jeg forstår heller ikke spansk. Men jeg forsto med en gang at Rosalia sang om kjærlighet og smerte.  Det gjorde hun med en slik intensitet, innlevelse og stemmeprakt at man må ha et hjerte av stein for ikke å bli revet med. Refrees ypperlige og til dels nedtonede gitarspill gjorde at også oppvarmingsartistene ble en flott opplevelse.

JOSS STONE – MELISSA ETHERIDGE
At jazzfestivalen i Montreal ikke bare driver med jazz, var dobbeltkonserten med Joss Stone og Melissa Etheridge i festivalens største konsertsal, Salle Willifred-Pelletier (plass til 3000) et godt eksempel på. Siden engelske Joss Stone som 16-åring slo gjennom med et brak for 14 år siden, har hun etablert seg i toppsjiktet i internasjonal soulmusikk. Det er ikke akkurat komplisert musikk hun driver med. Men hun har en gudbenådet stemme og en formidlingsevne som kan løfte selv den kjedeligste låt opp til nye høyder. Selv Burt Bacharachs «The Look of Love» ble god underholdning i Stones versjon! Hun har også en tilstedeværelse på scenen som mange kan misunne henne. Hun tar publikum helt på kornet med småpludring og sin svært britiske humor. Selv når hennes ellers velspillende band starter med feil låt, gjør hun dette til underholdning på høyt nivå. Vi fikk høre låter fra hele hennes karriere, både låter hun har skrevet selv og «soulifiserte» versjoner av gamle poplåter. Da hun avsluttet med Dusty Springfields «Son of a Preacher Man», sto alle 3000 i salen og trampeklappet. Det norske publikummet kan høre Joss Stone på konsert lørdag 5. august på bluesfestivalen på Notodden.

Melissa Etheridge er en svært populær og etablert artist i Nord-Amerika. Hun har fått ikke mindre enn 15 Grammynominasjoner, vunnet to, og har fått Oscar for beste sang i filmen «An inconvenient truth». Hennes energiske rock med røtter i både blues og soul, gikk rett hjem til alle 3000 som var i salen. Hun har en whisky-hes stemme som gir låtene særpreg. Hun synger mange coverlåter, og noen få egenskrevne. Etheridge spiller meget anstendig på sin elgitar, og fyrer rett som det er av en solo på munnspill. Backet opp av et utrolig bra band er dette oppskriften på en rockekonsert slik man håper at rockekonserter skal være: Klapping, hyling, allsang og masse glede. Fra hun startet med Sam & Daves «Hold on, I’m comin’» til hun avsluttet med Otis Redding-låta «I’ve Been Loving You Too Long» hadde hun stålkontroll både på scene og sal. Proft og steintøft!

RIVERSIDE MED CARLA BLEY
Det musikalske høydepunktet på årets jazzfestival i Montreal for denne anmelderen, ble konserten med kvartetten «Riverside» forsterket med nå 81 år gamle pianisten Carla Bley. Kvartetten består av trompeteren Dave Douglas, klarinettisten og saksofonisten Chet Doxsas, bassisten Steve Swallow og trommeslageren Jim Doxas. Bandet ble dannet for noen år siden for å hylle musikken til klarinettisten Jimmy Giuffre. I år ga de ut albumet «The New National Anthem», som er en hyllest til Carla Bleys musikk. Konserten startet med Bleys klassiske komposisjon fra 1964, «Ida Lupino». Reportuaret besto ellers av låter skrevet av de andre bandmedlemmene, samt uroppføring av en nyskrevet suite av Carla Bley, «Unholy Mess», en svært så besk musikalsk kommentar til dagens politiske regime i USA. Delene i denne suiten hadde undertitler som «The D.O.N.A.L.D.» og «The Godawful Ending». De fleste arrangementene var skrevet av Bley.

Etter å ha vært til stede på opptil flere jazzkonserter i Montreal der det meste av musikken foregikk i maskingeværtempo, var det utrolig befriende å lene seg tilbake og lytte på moderne, lyrisk kammerjazz spilt av musikere som kan spille skjorta av hvem som helst. Ikledd Bleys umiskjennelige arrangementer og klanglandskap, ble dette en opplevelse som sent glemmes. Det var flott også å høre klarinett brukt i moderne jazz. Dette instrumentet blir jo mest forbundet med tradjazz, korps og klassisk musikk. Soloprestasjonene fra alle musikerne var slik at gåsehuden kom og gikk hele konserten. At Carla Bley i en alder av 81 år fremdeles er så vital, er intet mindre enn imponerende. I 2011 overvar jeg en utrolig trist konsert på jazzfestivalen i Montreal med da 92 år gamle Dave Brubeck, der publikum klappet bare fordi han var i live (så vidt) og på scenen, og spille kunne han nesten ikke. Slik er det definitivt ikke med Bley! Her er skaperkraften og evnen til stede i fullt monn. Selv når hun (med noe stive fingre) spiller sine pianosoloer, finner hun tonene som evner å forbløffe både sine medmusikanter og publikum. Da konserten ble avsluttet med Bley-klassikeren «Floater», var kvelden fullkommen.

BATTLE OF THEN BANDS – CAB CALLOWAY’S ORCHESTRA VS. XAVIER CUGAT ORCHESTRA
For niende gang arrangerte jazzfestivalen I Montreal «The battle of the bands», en konkurranse mellom storband, eller snarere underholdningsband, der årets finale sto mellom Cab Calloway’s Orchestra og Xavier Cugat Orchestra. Den som ventet noen musikalske nyskapninger, hadde ikke noe å hente her. Men underholdningsfaktoren var høy! Begge bandene har holdt det gående siden 20- og 30-tallet. Her kom det klassiske jazz- og latinlåter fra 30- og 40-tallet på løpende bånd, der det viktigste var å la de to bandlederne lage mest mulig show, de fikk like mye applaus for sine utallige kostymeskift som for musikken. Når jeg føyer til at musikerne spilte meget bra, så har jeg sagt det meste.

SIV JAKOBSEN
Singer/songwriter Siv Jakobsen fra Asker var den eneste norske artisten på årets utgave av jazzfestivalen i Montreal. Hun har i løpet av kort tid vunnet et stort publikum, og har blitt spilt mer enn 10 millioner ganger på Spotify, og har fått strålende kritikker både nasjonalt og internasjonalt. I august kommer hennes debutalbum «The Nordic Mellow». I Montreal spilte hun to konserter i festivalens serie av intimkonserter på det lille spillestedet Metropolis, hvorav undertegnede var til stede på den siste på festivalens avslutningsdag. Og Jacobsen skuffet definitivt ikke sitt publikum. Som tittelen på debutalbumet indikerer, er hennes musikk preget av melankoli. Bare akkompagnert av sin egen gitar, framstår hun som en artist som på overbevisende og ektefølt måte drar sine tilhørere inn i sitt musikalske og tekstlige univers. Hun blir ofte sammenlignet med artister som Joanna Newsom og Ane Brun. Personlig synes jeg også at hennes særpregede og intime stemme noen ganger kan lede tankene hen på Joni Mitchell. Hun spiller presist og fornuftig på to gitarer der den ene er stemt i «open tuning», og kommuniserer lavmælt, men godt med sitt publikum. Låtene holder så høy kvalitet at en drøy time i hennes selskap forsvinner fort. Det syntes også de som hørte henne denne kvelden i Montreal. Siv Jakobsen må være en av de største talentene vi har hatt på lenge innen singer/songwriter sjangeren.

ORCHESTRE NATIONAL DE JAZZ MED JOHN HOLLENBECK OG THEO BLECKMANN
Orchestre National de Jazz er et orkester med tilnærmet storbandbesetning, med fire trompeter, fire tromboner, fire saksofoner og fire i kompet. Flere av musikerne spiller til daglig i Montreals symfoniorkester. De sto for den siste, og definitivt mest spesielle konserten som denne anmelderen var på under jazzfestivalen i Montreal. Denne gangen ble orkesteret ledet av trommeslageren og komponisten John Hollenbeck og forsterket med vokalisten Theo Bleckmann, som også brukte elektronika og gjorde mye annet. Dette ble etter hvert like mye en performance som en konsert, uten at dette ødela nevneverdig for den skyhøye musikalske kvaliteten på kvelden. Før første låt, var bandet stilt opp som hvilket som helst annet storband, med det unntaket av at trommesettet til Hollenbeck var oppstilt aller fremst på scenen, bak fram. Dette var kanskje ikke så rart, all den tid han skulle dirigere like mye som han spilte trommer.

Det er vanskelig å sette musikken i noen bås, mye av dette var skrevet og arrangert av Hollenbeck. Det var kontemporær musikk, kunstmusikk, jazz, janitsjar (!), klassisk, alt blandet sammen i en salig, men avansert musikalsk røre. Etter første låta, forvant trombonerekka ut av scena, og saksrekka gikk over til trombonenes posisjon, hvorpå trombonene dukket opp på motsatt side av scenen. Og det var bare begynnelsen på en rekke åpenbart nøye planlagte posisjonsskifter på scena. Og når musikerne ble lei av å sitte, stilte de seg gjerne opp i grupper og spilte i alle mulige retninger. Er ikke dette fjåseri? Jeg synes ikke det. Alle posisjonskiftene førte til en konstant endring av klangen i orkesteret som kledde komposisjonene svært godt. At det var underholdende og til dels morsomt å se på, dro så visst ikke ned helhetsinntrykket. Det hele ga også forestillingen et teatralsk innhold. Men jeg må innrømme at da Hollenbeck og Bleckmann samlet sammen en del av stolene og notene og la i en haug fremst på scenen under en av låtene, da stusset jeg litt. Men det var avslutningslåta på konserten som skulle komme, og da kunne de jo gjerne rydde litt? Selv om mange av musikerne spiller klassisk musikk til daglig, manglet det så visst ikke på jazzkompetansen, verken klangmessig eller solistisk. Alt i alt var dette en verdig og meget underholdende avslutning på Montreal International Jazz Festival 2017.

Tekst: Bjørn Sandnes
Foto: Ida Ringheim Sandnes