Konserter

Knut Riisnæs – sine te non!

KNUT RIISNÆS 70 år, VICTORIA, NASJONAL JAZZSCENE, SØNDAG 22. NOVEMBER 2015:
Søker man gjennom Johs. Berghs monumentale Norwegian Jazz Discography, tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nett-sider, etter Knut Riisnæs som bandleder, er det ikke mye som kommer opp. Fire plater kommer opp, hvorav bare én er i hans navn aleine: ODIN-plata «Flukt» fra 1982, et must i alle norske jazzhjem med respekt for seg selv. I tillegg kommer Gemini-platene «Confessin’ the Blues» og «The Gemini twins» i samarbeid med Red Holloway, og «Featuring John Scofield and Palle Danielsson» på ODIN i samarbeid med Jon Christensen. Fordi diskografien går til 1998, er ikke Riisnæs’ 2001-plate «Touching» på Resonant med.

Det framstår dermed som om Knut Riisnæs ikke er noe framtredende medlem av den norske jazzeliten. Jeg har mange ganger sagt at Knuts tilsynelatende posisjon i så måte overgås kun av Mikkel Flagstads betydning i den norske jazz-generasjonen før Riisnæs etter samme kriterier. Søk i basen på Mikkel Flagstad som leder. Flagstad står meg bekjent som uttrykt hovedutøver kun på trippel-LP-utgivelsen fra Oslo Jazz Circle «Arvid Gram Paulsen/Mikkel Flagstad/Kristian Bergheim». Men selv her er det som framtrer som Flagstads plate egentlig gjort av Rowland Greenbergs band.

I begge tilfelle ville en konklusjon om deres betydning være så langt fra sannheten som det er mulig å komme. De er begge stilskapere og rollemodeller som ikke har dannet skoler i egne navn. Det de derimot har gjort er å bli en del av blåser-DNA-et til de etterfølgende generasjonene saksofonister i norsk jazz. Vi kan parafrasere det velkjente latinske uttrykket for et logisk nødvendig og tilstrekkelig forhold, og si om de to at sine eos non, uten dem, (ville) intet (vært). Eller altså som vi kan si direkte til Knut: uten deg, intet – sine te non!

13. november 2015 fyllte tenoristen og musikeren Knut Riisnæs 70 år. salt peanuts* gratulerer på det varmeste med dagen. Hvilken anledning er ikke det til å feire en musiker som ikke har fått den anerkjennelsen han virkelig har fortjent.

Ni dager etter selve dagen var det derfor en stor festkonsert på Nasjonal jazzscene i Oslo, med musikere som har samarbeidet med Knut i mange forskjellige konstellasjoner. Før konserten var det en mottakelse med velfortjente hilsninger til Knut fra søsken, medmusikanter og andre som har verdsatt Knuts store bidrag til norsk musikkliv de fem-seks tiårene han har vært aktiv.

Knut Riisnæs ble tidlig en del av miljøet rundt Club 7. I 1965 – nitten år gammel – platedebuterte han på Karin Krogs innspilling med bandet Public Enemies, hvor han spilte på låtene «Sunny» og «We’re gonna move to the outskirts of town».  Etter det var Riisnæs med på flere av de kanoniske norske plateinnspillingene de neste årene, som Egil Kapstads «Syner», Terje Rypdals «Bleak House» og på «Østerdalsmusikk».

Tidlig på 1970-tallet opplevde jeg ham første gangen live, som ung tenåring som helt nylig hadde oppdaget den nye norske jazzen. Knut Riisnæs var da del av Arild Andersens kvartett sammen med Jon Balke og Pål Thowsen. Her var han med på kvartettens strålende debut på ECM «Clouds in my Head».

Men det var først og fremst som live-band denne kvartetten levde – desverre finnes det få overlevde liveopptak med kvartetten. Knuts spill bidro definitivt i stor grad til å gjøre denne kvartetten så stor som den faktisk var. Minnene om den sitter fortsatt i ryggmargen min. Derfor er da også plata som ble gitt ut fra deres konsert under Warsawa-festivalen Jazz Jamboree – «1974 – Vol. 1» – med ett spor av kvartetten – «P.T.» – en av juvelene i min platesamling! Andre live-opptak med kvartetten mottas med hjertelig takknemlighet!

I mange år etterpå var det nesten som om han hadde forsvunnet fra radaren, selv om han dukket opp i ny og ne som deltakende musiker på plater og konserter. Blant annet på Bjørn Alterhaugs strålende «Constellations» på ODIN. Han arbeidet lenge som teatermusiker, og falt dermed inn i samme mønsteret som jazzgenerasjonene før ham. I de dager var det umulig å leve av å spille jazzmusikk i Oslo. Men er det noen jeg ville ha anbefalt en nysgjerring ung saksofonist og fløytist å kontakte med sikte på læretimer, har Knut stått i aller fremste rekke i alle disse årene.

Heldigvis vil jeg si på vegne av mange av oss, har Knut Riisnæs de siste femten årene blitt synligere igjen. Noen av oss vil si at det jammen var på tide, andre vil si at det er en konsekvens av at unge norske jazzmusikere endelig oppdager hvilken ressurs de har i sitt eget hjemland. Uansett er det godt å se at Knut Riisnæs får noe av den kred’en han virkelig fortjener. Ikke minst fordi Knut ikke er den fremste til å løfte seg selv fram.

Knut har så lenge jeg har kjent til ham, vært en av de aller mest beskjedne og ydmyke på egne vegne. Men samtidig hører vi igjen og igjen i hans musikk hvor viktig han er – både fordi han har en musikkforståelse som nesten er uten sidestykke, og fordi han har denne evnen at han gjør sine medmusikere bedre enn de trodde de var.

Jeg innbiller meg at den mest underutviklede evnen til Knut er konkurranse-instinktet. Som Erling Wicklund sa det i sin hilsning til jubilanten før pubikum slapp til på Victoria den da han brukte Jan Erik Volds karakteristikk av Egil Kapstad ved en tilsvarende anledning: «Han har albuer av vann!»

Det er sjeldent Knut oppløfter sin røst i offentlig sammenheng: NRK – her har dere en oppgave. Jeg veit at Espen Eriksen var svært aktiv denne kvelden på Victoria med sikte på å lage et program for NRKs Jazzklubben i forbindelse med arrangementet. Og all ære til NRK og Espen for det. Men dette krever så absolutt mye mer enn det.

Uansett; jeg var så heldig å være tilstede på Oslo Jazz Circle sitt arrangement tidlig i november, hvor Erling Wicklund lurte Riisnæs ut på glattisen. For første gang hørte vi Knut snakke åpent om sine inspirasjoner og sin musikk – uten den klassiske avvisningen med at «musikken taler for seg selv». Ja, den gjør det, men den gjør det også ikke!

Knut Riisnæs vokste opp på Skillebekk i Oslo med klaverpedagogen og konsertpianisten Eline Nygaard Riisnæs som mor. Eplet kan som kjent falle hvor som helst, men faktum er at både Knut, broder Odd og søster Anne Eline gjorde musikken til sitt levebrød. Såvidt jeg skjønner var Knut opprinnelig interessert i en karriere som konsertpianist. I samtalen med Erling Wicklund i kvelden på Oslo Jazz Circle løftet han da også fram Lang Langs versjoner av Mozarts pianoverk som musikk han satte pris på. Jeg husker ikke hvilke verk Knut refererte til, men du kan uansett få et inntrykk av Lang Langs Mozart-interpretasjoner på hans «Mozart Album» med Wiener-filharmonikerne, hvor Lang gjør Mozarts pianokonserter 17 og 14, samt piano-sonatene 4, 5 og 8.

Men noe jeg definitivt kommer til å huske – alltid – er svaret på Erlings spørsmål om hvilken norsk musiker som har inspirert ham. Det kom raskt og det lød kort og godt – og med sterk overbevisning: «Det er Bjørn Johansen!». Kanskje ingen overraskelse, men allikevel så betydningsfullt. Bjørn Johansen var den aller fremste brobyggeren mellom swing- og bebop-generasjonen som Bjarne Nerem og Mikkel Flagstad representerte, og den nye verden av musikere som ble sterkt influert av John Coltranes spill. Her er det en sterk linje i Knuts spill som fortsatt er synlig. Men fortsatt gjelder for Knut det kanskje beste komplimentet du kan gi til en musiker: Ja, jeg hører Coltrane, Nerem og Bjørn Johansen, men det jeg hører er allikevel så umiskjennelig Knut Riisnæs.

Det var derfor ingen tvil i min sjel hvor jeg skulle være denne søndagskvelden. Jeg ville feire Knut Riisnæs. Rett og slett fordi han fortjener det – og fordi han er verdt det! Initiativet til denne festen og programmet kom fra to represenanter for de nye generasjonene på tenorsaksofon etter Knut Riisnæs.

Knut-PW_ HO_B

Det er en slags mystisk numerologi i dette: Mens Knut er født i 1945, er initiativtakerne Petter Wettre – født i 1967 – og Hanna Paulsberg – i 1987 – født i (nesten) en snes-basert periodisitet etter Knut. Uansett fortjener de begge stor takk for initiativet. Jeg er svært glad over å kunne si: «Jeg var der!»

Mange var de som ønsket å feire Knut Riisnæs denne kvelden, så det var få ledige seter på Nasjonal jazzscene denne kvelden. En av de som tidlig var på plass og ønsket å feire Riisnæs var nestor og for mange norske jazzmusikere en viktig lærer, Bjørn Alterhaug. Han uttrykte i sin hilsningstale Knut Riisnæs’ betydning så vidunderlig godt at det fortjener et direkte sitat:

«Alle som har samarbeidet med Knut musikalsk vet hvilken naturlig autoritet han besitter – når han endelig har funnet flisa si, satt munnstykket i kjeften og trøkker til. Da er det ingen albuer av vann, men pur og knallhard hengivelse til det beste for bandet og sitt personlige musikalske budskap

  • Subtil kvalitet materialisert i skapende medspill, og
  • særegen individualitet realisert i et kreativt, støttende og skapende fellesskap

Og han fortsetter: «Knut har med sitt spill og sin ydmyke framferd – gjennom nesten halve jazzhistorien – inspirert en rekke musikere. Og ikke bare saksofonister, men alle kategorier jazzmusikere. (Og det) på en slik måte at alle som han spiller med ønsker og prøver å bli bedre. Han har satt en standard hvor det kreves noe – ikke så rent lite – for å kunne nærme seg hans nivå»!

Det kan vanskelig sies bedre enn det!

For en festaften det ble. Det hele startet med et Miriam Makeba-tema framført av en kvartett bestående av Dag Arnesen (p), Steinar Raknes (b), Per Oddvar Johansen (dr) og med Andre Roligheten (ts). Det var overhodet ingen tvil om at nivået ble satt høyt i kveld. Rolighetens og kvartettens spill denne kvelden brakte tankene hen til Coltrane-kvartetten. Strålende.

Neste band på programmet var Staffan William-Olssons Sharp 9 med Knut som gjest. Deretter stiger Karin Krog ut på gulvet med Dag Arnesen og Bjørn Alterhaug. Vi får en strålende versjon av «Lotus Blossom» og «God Bless the Child» før Karin leder oss ut i allsang med «Hurra for deg…».

Frode Nymo og Steinar Raknes kommer ut sammen med Petter Wettre, Knut og Per Oddvar. Før Vidar Johansen, Tom Olstad og Kåre Garnes leverer sine saker.

Morten Halle, Steinar, Dag og Per Oddvar drar i gang med «Day Dream», før ett av kveldens høydepunkter for min del. Olga Konkova kommer på scenen og gir oss en solo-piano versjon av Beatles-låta «Here Comes the Sun» det lukter svidd av. Etter det leder hun en trio med Steinar og Per Oddvar inn i verdenen til Miles Davis’ sin modale låt «Nardis», låta ble vel mest kjent som del av repertoaret til den seinere Bill Evans trio. Men for en presentasjon av «Nardis»  Olga et al leverer!

Etter det fikk vi noen strålende versjoner, presentert av Anders Aarum (p), Tom Olstad (dr) og Jens Fossum (b), sammen med Knut, av Knuts «Touching» og Anders’ «Petit Prince».

Knut Bleak House_Brumle

Så var det tid for å gjenskape et magisk øyeblikk i norsk jazzhistorie: en framføring av «Bleak House» av et stort band under ledelse av Hedvig Mollestad på sin blonde Gibson E335. Hvilken lyd, og hvilken solo av Frode Nymo!

Knut_Softly_Brumle

Det hele leder over i en versjon av «Softly as in a Morning Sunrise» med Dag Arnesen, Frode Nymo, Morten Halle, Andre Roligheten, Hanna Paulsberg, Petter Wettre, Steinar Raknes og Per Oddvar Johansen, hvor saksofon-rekka framfører Knut Riisnæs’ soli voer samme låta, slik de er transkribert av Petter! Herlig! Og hvilken tribute til en stor musiker!

Men festen fortsatte til langt på natt: Vi gikk alle deretter over til jazzklubben Herr Nilsen, hvor en av (de nyere) tidenes store jam-sessions utspilte seg. Om den foreligger det derimot ingen kommentarer – annet enn at en av de som bidro til å gjøre dette til en stor kveld før vi alle gikk hjem, var Christian Reims bidrag.

Kjære Knut: Gratulerer med dagen. Lov meg bare en ting: Fortsett å holde musikken levende.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Harald Opheim og Francesco Saggio