Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Koder i molekylære mønstre

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 23. NOVEMBER 2023: Noen ganger er én millimeter nok, sa Anna Grete Preus. Noen ganger er to takter nok. Som med James Brandon Lewis og hans kvartett på Nasjonal jazzscene denne torsdagskvelden. Etter de innledende taktene kjenner du det på deg: Dette blir bra. Dette blir en konsert du vil huske.

Brandon Lewis var på samme scene for litt over ett år siden, 20. oktober 2022, med en trio, der el-cello ble brukt til ting man sjelden ser dette instrumentet brukt til. Jeg mistet denne konserten, sannsynligvis på grunn av sykdom, men musikken er seinere i all hovedsak presentert på albumet Eye of I, som ble utgitt i mars i år.

I dag hører vi, kjenner vi, smaker og lukter vi, New York. For femti år siden var det på den såkalte loft-scena i New York det kokte. Ikke minst var det der jazzens sprituelle dimensjoner ble videreført av nye, unge generasjoner. Har du tilgang til de fem LP-platene, eller 3xCD-samlingen, med samletittel Wildflowers: The New York Loft Jazz Sessions kan de gi deg en smak av hvordan det kunne høres ut. På den tiden da Rashied Ali, David Murray og Stanley Crouch og andre åpnet egne loft, ikke minst i gamle industribygg tidlig på 1970-tallet. Samlingen er spilt inn i løpet av en drøy uke i mai 1976 i Sam Rivers’ Studio RivBea, kanskje det viktigste av disse ‘loftene’.

En personlig favoritt med røtter i denne scena er – og var – saksofonisten David S. Ware. Hans kvartett med Matthew Shipp på piano, William Parker på bass, og trommeslagere som Susie Ibarra, og Guillermo E. Brown, leverte heftig musikk med røtter i jazzens friere og spirituelle områder gjennom mange år. Fram til David S. Ware gikk alt for tidlig bort i 2012, på grunn av nyresvikt. Meg bekjent var aldri kvartetten til Ware i Norge. Matthew Shipp og Ware spilte på Kongsberg som duo i 2002, og spilte vel et par konserter i Oslo på samme tid.

Utgangspunktet for James Brandon Lewis Quartet er mye av det samme som David S. Ware. Brandon Lewis tar utgangspunkt i den tunge tradisjonen etter ikke minst John Coltrane. Men han evner å fornye dette idiomet, og gjøre det relevant for vår egen tid, akkurat slik Ware gjorde på 1990-tallet. For dette er musikk som fortsatt er sprell levende. Dette er musikk som er inderlig og seriøst ment. Spiritualitet, energi, kraft, musikken er en måte å tappe denne spirituelle energien på. Musikken er en innsprøyting av energi som revitaliserer og fornyer. Det er kort vei fra gospelmusikken i mange kirker til denne musikken. Med tenorsaksofonisten som forretteren, prekenholderen.

Kvartetten til Brandon Lewis ga ut studioalbumet Molecular for vel to år siden på Intakt Records, et album som salt peanuts* syntes meget godt om. Begeistringen ble ikke mindre etter live-albumet MSM Molecular Systematic Music, innspilt i Rote Fabrik i Zürich, som del av festivalen unerhört! 2021 i mai dette året, og utgitt på samme label. Vår anmeldelse kan du lese her. Siden har de også gitt ut studio-albumet Code of Being. Mens Molecular var blitt innspilt like før den sosiale virkeligheten stengte ned i mars 2020, ble Code of Being innspilt i Zürich under skyggen av pandemien. Fra release-konserten 15. mai, utgitt på MSM, gikk kvartetten rett i studio dagene umiddelbart etter og spilte inn det nye albumet. Så det er på mange måter en integrert trippel av album vi har fått. Tre sider av samme mynt. Men det er en strålende trippel, så det er klart at forventningene er store.

Sist jeg hørte Brad Jones på bass, var i Umeå for noen små uker siden, da som del av Hamid Drakes band med hyllningsprosjektet Turiya. Gjenhøret forsterker inntrykket fra den gangen. På Nasjonal jazzscenes egen kontrabass av tysk opprinnelse, som stråler i hans hender. Et spill som gir meg assosiasjoner til den noe yngre bassisten Chris McBride – et poengtert spill som skaper musikalske rom i denne drivende musikken.

Med Chad Taylor på trommer er du ikke i tvil – verken om musikkens utgangspunkt, eller om hvor ener’n er. I møtet med trommeslagere av mange slag og med til dels svært forskjellig uttrykk, kan det være nyttig med et par briller, et fortolkningsverktøy, som tillater en grov klassifisering av det musikalske uttrykket. Og intet er vel bedre til det enn sosiologenes klassiske universalverktøy: Beskriv fenomenet langs to ulike, mest mulig uavhengige dimensjoner. Hver dimensjon beskrives med en linje mellom dens to ytterpunkter, svart mot hvit, kaldt-varmt. En variant – et eksemplar – av det vi ser på, her trommeslagere, plasseres et sted på denne linja.

Ved å sette to slike dimensjoner opp mot hverandre i et aksekors, får du det som enkelt og greit karakteriseres som firefeltstabeller, en tabell for hvert par av dimensjoner. Vi skal ikke ha noe analytisk velfundert, så vi trenger ikke bruke all verdens tid på å begrunne valget. Noen kaller det også ‘Boston-matriser’, etter den moten som Boston Consulting Group initierte en gang på 1960-tallet. Skulle vi karakterisere tilstanden til iskrem under forskjellige forhold, kunne ett slikt par for eksempel være kald-varm og hard-myk. Kald og myk is antyder at det er tilsatt myknere i isen.

For meg selv karakteriserer jeg av og til trommeslagere mellom beat-, eller time-, på den ene siden og farge-orienterte på den andre, langs den ene dimensjonen. Den andre dimensjonen kan man tenke seg som puls-orienterte vs. syngende. Dimensjonene er selvfølgelig korrelerte, men som et første forsøk kan de fungere. Rytmer, motrytmer, fem-mot-tre, sju-mot-fire, armer og bein. Chad Taylor befinner seg i den nederste venstre boks. Men også, selv om ener’n er lett å finne, er det også et underliggende løst spill i forhold til time. Jeg savner kanskje til tider en sterkere integrasjon mellom kontrabass og trommer, den magien som oppstår når to eminente musikere ‘locker’ seg sammen i et fritt område, og det tar av.

Men det er kanskje uttrykk for en annen greie. For bevares, dette er flott! Ikke minst som følge av dette: Kubanske Aruán Ortiz virkelig synger på pianoet. Og over det hele, Brandon Lewis selv. Et sted mellom Coltrane og Eric Dolphy, med en dash Albert Ayler, og med David S. Ware i grunnmuren, vi våger oss på en slik beksrivelse. Uansett lukter det av New Yorks undergrunnsbane. I’m just James, sier han etter å ha presentert bandet. Upretensiøst, lett tilgjengelig, imøtekommende. Både musikalsk og sosialt.

Men merk; selv om det er alt for få som kjenner hans navn på denne siden av Atlanterhavet, er han ikke en ny stjerne, enda en ny opphausset musiker. Akkurat som David S. Ware har James Brandon Lewis ‘served his time’. Med et uttrykk som er særegent, men allikevel tradisjonelt, med åpenbare røtter i tradisjonen, men pekende nye veier. Som Eric Dolphy benytter han innimellom tale som et utgangspunkt for sine musikalske bidrag, det er mer ‘snakkbart’ enn ‘sangbart’. Som en samtale med seg selv, de øvrige tre og med det musikalske grunnlaget.

Hans time er impeccable, som når han tydelig også henter inspirasjon fra moderne rap. Men det er aldri påtatt, overdrevet. En særegen teknikk som minner meg på Revolution 9. Husker du hvordan enkelte insisterte på at låtas egentlige mening ble avklart ved å spille dette opptaket baklengs? Brandon Lewis spiller tonalt som et baklengs lydopptak, med en umiskjennelig lydprofil av en stemme, spilt baklengs.

Det er en Code of Being bak det. Og det er i hovedsak musikken fra albumet med dette navnet vi får servert. Det er flott musikk, og det er en rein nytelse å høre en tradisjon som i sin tid vekket interessen for improvisert musikk, fortsatt lever og ånder. Fortsatt utvikler seg. Men kanskje savner jeg også litt villskap, situasjoner der bandet kan dra til. Koder er til for å brytes! Et mønsters systematikk skal tråkkes på!

Det er også en lærdom å ta med seg fra alle livets og eksistensens systematiske regler: Utviklingens grunnleggende vesen er, så å si, å bryte med det som har vært. Eller rettere, det er menneskelig adferd som bryter mønstrene som legger grunnlaget for utvikling. Mot hva? Det vet vi ikke. Hvor James Brandon Lewis etter hvert vil vandre musikalsk, med den molekylære kvartetten eller i andre sammenhenger, vet ikke jeg. Og kanskje ikke han selv, heller. Men det vet jeg, det kommer uansett til å bli mye bra musikk på veien, slik det har vært så langt på denne veien!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio


James Brandon Lewis.


Aruán Ortiz.


Brad Jones.


Chad Taylor.