Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

JAMES BRANDON LEWIS / RED LILY QUINTET

«For Mahalia, With Love | These Are Soulful Days»
TAO RECORDS, TAO 13 | TAO 14

Den amerikanske saksofonisten James Brandon Lewis er en av de mest omtalte og mest spennende, amerikanske tenorsaksofonistene som er dukket opp de senere årene. Han flyttet til New York i 2012, og etablerte seg raskt som en av de mest spennende musikerne på New York-scenen. De senere årene har han jobbet jevnlig med sin Red Lily Quartet, som består av kornettisten Kirk Knuffke, cellisten Chris Hoffman, bassisten William Parker og trommeslageren Chad Taylor, alle helt i front av den «nye» amerikanske jazzen, og musikere vi har stor glede av å lytte til her på salt peanuts*. Vi har omtalt flere av Brandon Lewis sine plater, også med Red Lily Quintet, og alle platene har blitt godt mottatt i redaksjonen.

Nå får vi en hyllest til gospel-musikken, og Mahalia Jackson, som «over there» regnes som den helt store vokalisten innenfor sjangeren. Og her tolker kvintetten sju mer eller mindre velkjente låter, pluss Brandon Lewis’ egen «Sparrow» som åpner ballet, og som er en medley satt sammen av flere kjente gospellåter, med Brandon Lewis klare fingeravtrykk. Vi får også «Precious Lord (Take My Hand)» skrevet av Thomas A. Dorsey.

Og de tradisjonelle gospel-låtene de lager sine versjoner av er «Swing Low», «Go Down Moses», «Wade In The Water», «Calvary», «Deep River» «Elijah Rock» og «Where You There». Alle versjonene er ytterst personlig tolket av noen av de mest kreative musikerne i alle fall jeg kjenner til. Og med Brandon Lewis’ tenorsaksofon og Knuffkes kornett i front, skapes en kreativ oase det bare er å nyte. Og med Parkers pågående, kommenterende og utsøkte bass-spill, Taylors enormt tøffe trommespill og Hoffmans duellering og samspill med Parker, skaper de et bakteppe for de to i front, det må være en drøm å spille med.

Vi får de kjente låtene på en måte så vi kjenner dem igjen i starten, før de fem forvandler låtene til sitt helt eget. Hør bare på «Go Down Moses», som svinger som fremragende. Jeg får en følelse av noe Art Ensemble of Chicago kunne gjort i sine mest publikumsvennlige øyeblikk, men dette blir disse fem musikernes helt egen musikk. De har tradisjonen godt innenfor skjortekravene, og alle fem er fenomenale musikere som gjør de gamle gospel-slagerne til nåtidig jazz på en deilig måte.

Brandon Lewis er en utsøkt tenorsaksofonist som ikke er den som stikker seg fram hele tiden, men når han gjør det, så avleverer han utmerkede solier. Mens Knuffke er en energibunt, ikke ulik Lester Bowie i tilnærmingen til musikken, og med enorm kreativ kapasitet. Hoffmann, som er den vi kjenner minst av de fem, samarbeider fantastisk med vår favorittbassist, William Parker, som er den nye Mingus, samtidig som han er sin egen, kreative mastodont av en bassist med tung og deilig tone i bassen, og med et anslag omtrent som Mingus. Og bak regjerer Taylor med ytterst kreativt og pågående trommespill, og man skulle nesten tro han hadde spilt gospel hele livet, men med hele den nyere trommehistorien inne. Rett og slett en fantastisk hyllest til Mahalia Jackson, en kvintett som bringer den gamle gospel-musikken inn i dagens jazz på en fortreffelig måte.

Man kan selvfølgelig spørre seg om det er nødvendig å gjøre disse tradisjonelle gospel-sangene i nye versjoner, og klarer de å skape noe nytt og spennende ut av de mer eller mindre loslitte låtene? Og svaret er unektelig JA! For det denne kvartetten gjør med disse låtene er fantastisk. Det er som Art Ensemble og Lester Bowie tolket kjente reggae-låter. Det er som Miles Davis gjorde Cyndy Laupers store hit. Men de gjør det på sin måte, hvor musikken er dypt forankret i Great Black Music og tradisjonene etter det som gikk opp stiene for den solide, afro-amerikanske jazzen på 60- og 70-tallet, men i 2023-versjoner, og hvor det spirituelle har ytterst stor betydning. Nesten 72 minutter med musikk som nesten gjør undertegnede religiøs!

I den pakken jeg har fått tilsendt fra plateselskapet TAO Records, har jeg fått en «expanded edition» av denne utgivelsen. Det vil si at de også har inkludert James Brandon Lewis sin plate These Are Soulful Days, sammen med polske Lutosławski Quartet. Dette er et bestillingsverk Brandon Lewis gjorde for National Forum of Music, og det er urframførelsen vi har får være med på fra Jazztopad Festival i Wroclaw i Polen den 20. november 2021.

Lutosławski Quartet holder til i Polen, og består av Roksana Kwaśnikowska (førstefiolin), Marcin Markowicz (andrefiolin), Artur Rozmysłowicz (bratsj) og Maciej Młodawski (cello), og da kan man jo tenke seg at vi får en helt annen musikk enn på hyllesten til Mahalia Jackson. Og det er helt rett, men samtidig ikke helt rett. For James Brandon Lewis er en musiker som også passer fortreffelig inn i en sammenheng med strykekvartett. Men temperaturen, stemningen og bandsammensetningen er en helt annet, og Brandon Lewis spiller «annerledes» og adskillig mer neddempet enn på den første platen.

Vi får sju «strekk» etter en kort introduksjon: «Prologue – Humility», «Movement I», «Movement II», «Movement III», «Movement IV», «Epilogue – Resilence» og «Encore – Take Me To The Water». Og etter å ha hørt på den første CDen noen ganger, og blitt relativt oppglødd over det fantastiske spillet, får man en stoisk ro i kroppen av å lytte til dette mer «klassiske» verket av Brandon Lewis. For dette er nydelig musikk fra den godeste saksofonisten og den polske strykekvartetten. Brandon Lewis har skrevet nydelig musikk, og han overlater mye av spillet til Lutosławski Quartet, mens han selv nærmest «introduserer» de fire til hver «sats», for så å la de fire overta og styre det hele. Men han leverer en rekke strålende solier i verket, og selv om dette er helt annerledes enn hyllesten til Mahalia Jackson, kan også denne platen tas til inntekt for Jackson. For det ligger mye hengivenhet i verket, og jeg er overbevist om at Mahalia Jackson også hadde likt dette.

Så la oss kalle disse to platene for to forskjellige hyllester til Mahalia Jackson. Den første slik vi hadde forventet og håpet, med noen av de beste jazzmusikerne «over there» og den andre et ytterst kreativt samarbeid med fire, polske, strykere av beste merke. Og særlig i avslutningen, «Encore – Take Me To The Water», hvor vi hører Brandon Lewis alene, er avstanden til Mahalia Jackson ørliten.

Jan Granlie

James Brandon Lewis (tenor saxophone), Kirk Knuffke (cornet), Chris Hoffman (cello), William Parker (bass), Chad Taylor (drums, tambourine) | James Brandon Lewis (tenor saxophone), Roksana Kwaśnikowska (violin), Marcin Markowicz (violin), Artur Rozmysłowicz (viola), Maciej Młodawski (cello)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.