Konserter

Large Unit lager stor lyd … igjen

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 4. OKTOBER 2018: Når Paal Nilssen-Love skrangler med sine lokk og trommer og kaller oss til ting(et), er vi mange som nærmest med Pavlovske reflekser trekker mot stedet der stor- og småtingene skal forrettes.

Jeg har ikke tall på de gangene vi har møttes for se – og ikke minst høre – hvilke steder Paal Nilssen-Love har brakt sin Large Unit opp gjennom årene. Først og fremst musikalsk, selvfølgelig.

I løpet av de fem årene som har gått siden den aller første gangen vi hørte bandet, har den store Unit-en til Nilssen-Love vært mange steder, både geografisk og musikalsk. Antakeligvis flere steder enn selv sjefen sjøl kan gjøre rede for.

Fra et utgangspunkt i en sfære som Peter Brötzmanns Chicago Tentet pekte ut, og med kilder som hadde sine røtter forankret ikke minst i Ornette Colemans «Free Jazz»-oktett, eller rettere dobbelt-kvartett, og John Coltranes «Ascension», har det sprunget ut en skandinavisk musikk som er så politisk og økonomisk ukorrekt som det går an.

Det skal ikke være mulig å operere med slike storband i dag. Umulig! Nilssen-Love og hans medmusikanter har allikevel gjort det umulige mulig. Og ikke minst er det takket være et stort bidrag fra en lang rekke svært forståelsesfulle livspartnere og familier. På mange måter er de noen av de som bør takkes aller først for at vi kan nyte denne musikken. Men Nilssen-Love og hans kumpaner har også en betydelig del av æren for dette.

Det hele startet da Mats Gustafsson, Johan Berthling og Andreas Werliin i 2011/2012 realiserte en spinnvill idé, ideen om å lage en gigant-versjon, med 28 medlemmer, av trioen Fire!, et enormt vesen som ble kalt Fire! Orchestra. Trioen ble omskapt, til et rart dyr – en duodetricestett, en 28tett!

En brontosaurus i dagens bandøkologi. Det er en grunn til at de største dinosaurusene ikke overlevde, de fikset ikke klimaet. Etter denne første konserten i januar 2012 har dette orkesteret såvidt jeg vet aldri vært så stort siden. Og klimaet er definitivt fiendtlig for slike megabans.

Men det stoppet ikke Nilssen-Love! Sommeren 2013, på Moldejazz, kastet han fram sin Large Unit til allmenn jubel. En teaser EP, «First Blow», med utdrag fra konserten ble, nærmest selvfølgelig, lansert kort tid etter på Nilssen-Loves eget plateselskap PNL.

Året etter kom den gigantiske boksen «Erta Ale» i nesten alle formater du kan tenke deg. Unntatt shellac. Siden det er Paal Nilssen-Loves Large Unit blitt «a permanent fixture» i det musikalske landskapet.

Sett i bakspeilet frmtår i dag denne første generasjon av Nilssen-Loves Large Unit nesten kammeraktig i forhold til det som kom seinere. Med ti medmusikanter i 2013, er det den desidert minste Large Unit-en til lederen, noensinne. Sommeren 2018 sin versjon XL Unit Ethiobraz Edition som vi hørte under Moldejazz, besto vel så vidt jeg husker av 23 aktører, eller en trevicestett!

Men Nilssen-Loves Large Unit har ikke bare denne ene gangen nærmet seg størrelsen til ur-utgaven av Fire! Orchestra. Han har også tangert størrelsen av denne første utgaven av Gustafssons orkester. Under framføringen av «More Fun Please» i Sentralen i Oslo i mai 2017 var det i alt 28 musikere på scenen! Altså nok en duodetricestett, virkelig en XXL Unit!

Men det er ikke alltid størrelsen teller. For i dag skulle vi tilbake til noe nærmere det Large Unit som vi lærte å kjenne de første gangene. I dag er det bandet, som nå kan ansees som den nye kjernen — med litt mer moderate 14 musikere — som stiller seg opp på scenen.

På ytterste venstre side, liberoen Kjetil Gutvik på gitar, deretter bak ham, det venstre tank-forsvaret. Paal Nilssen-Love på trommer og Jon-Rune Strøm på bass. På ytterste høyre fløy er den andre liberoen oppstilt, Tommi Keranen på elektronikk, med høyre forsvarsduo umiddelbart bak ham, Andreas Wildhagen på trommer og Christian Meaas Svendsen på bass.

Aller bakerst langsetter senterlinja stiller Célio de Carvalho opp sine perkussive instrumenter og rett foran ham to midtbacker, til venstre, Kalle Moberg på akkordeon, og Per-Åke Holmlander på tuba.

Og helt foran, nesten over hele bredden, står løperrekka. Først ytre venstreløper, Mats Äleklint på trombone, indre venstre Thomas Johansson på trompet, senter Kristoffer Alberts på alt- og tenorsaksofon, indre høyre Klaus E. Holm på ess-klarinett, alt- og barytonsaksofon, og til sist i posisjonen ytre høyre, Julie Kjær på alt-saksofon og fløyte.

Første sett blir i sin helhet viet til det som etter den allerede nevnte 2017-utgaven av «More Fun Please», nærmest blir å anse som en kammerversjon av verket. Vi får nesten 40 minutter der temaene og snuttene vi kan kjenne igjen spretter fram og forsvinner. Der musikerne spiller badminton med ideer og innfall. Og der det med et håndsignal plutselig skapes orden i noe som ellers for noe mer uerfarne lyttere, lett kan oppfattes som en kakofoni.

Men som altså overhodet ikke er det, du må bare innstille ørene dine. Du må lytte etter andre, nye former for strukturer, om denne musikken er ukjent for deg. Og det er her analogien til Ornette Colemans dobbeltkvartett kommer inn.

Lytter du etter hører du det, blant de fjorten musikerne skapes det undergrupper som spiller ut mot hverandre, en legger seg i bakgrunnen bak den andre, ofte cuet inn av en av blåserne.

Alt er bygget rundt en balanse mellom venstre og høyre, mellom front og bakgrunn. Delene spiller mot hverandre, sparrer og forsvinner ut. Eller de trekkes inn bak en musiker som trer inn i forgrunnen med en improvisert solo.

Cuene trekker inn en rekke, små vamp-strukturer som er prekomponerte, men der tidspunktet for deres intro bestemmes av musikerne selv i øyeblikket. Og så er låtene mer å regne som vamper, spilt som tutti-kor. På en måte sett, likner dette strukturelt på utførelser basert på såkalte «head arrangements», som var populære i den swingbaserte storband-perioden.

Det som virkelig skiller dagens versjon av Large Unit fra de aller første generasjonene av bandet er to ting. For det første er Paal Nilssen-Loves rolle som komponist og orkestrator blitt tydeligere. Det er lettere å se strukturene og lettere å følge med i musikkens dynamikk. For det andre framstår bandet som mye mer av et spontant komponerende kollektiv over de rammene som er avtalt på forhånd. Det er et modnere band i dag enn det vi hørte i 2013/14.

Det gjør også at mens Large Unit anno 2014 i all hovedsak appellerte til et publikum som allerede var godt bevandret i den improviserte musikken som vokste fram på 1990- og 2000-tallet med utgangspunkt i de revolusjonerende innovasjonene som skjedde i den amerikanske og europeiske «frijazzen» på 1960- og 1970-tallet.

Men i dag har disse musikerne og deres kolleger i inn- og utland tatt slik musikk til et helt annet sted enn den var i 1980. Og i dag er Paal Nilssen-Loves Large Unit vil jeg hevde, nesten pedagogiske i sin presentasjon av musikken. Det er så lett å se og legge merke til den gjensidige påvirkningen, av samspillet, av hvordan de lytter til hverandre.

Dermed har det også etter hvert kommet fram en del sider ved Large Units musikalske dynamikk og interaksjon til overflaten, som minner meg om stil- og spillestrukturer i musikken til det nederlandske ICP Orchestra, Instant Composers Pool.

Underveis har Mats Äleklint og Nilssen-Love et samspill som det kun kan sies en ting om, herlig! På et punkt, under det jeg opplever som den tredje delen, eller en C-del, er vi over i et musikalsk landskap som får meg til å tenke ett ord: Dirge!

Den musikken som ble spilt i New Orleans av begravelsesorkesteret på veien til kirken! Den musikken som er langsomt marsjerende, meditativ, og på en merkelig måte oppløftende. Men nei, det er ikke begravelse jeg tenker på, det er ikke tyngende følelser den vekker. Tvert i mot, det er lette tanker, flyvende tanker.

For dette er «… even More Fun ….»! Når Julie Kjær drar ut en avslutning på fløyte til «More Fun Please» gleder vi oss allerede til andre sett.

Og det andre settet fortsetter, i en mer, ja, jeg er nesten fristet til å si, «rocka» retning. De starter ut med «Happy Slappy» fra plata «Fluku», som etterfølges av det som jeg opplever å være ei ny låt for bandet. I ettertid blir jeg fortalt at dens tittel er «Breakfast in Columbia».

Underveis har de tre perkusjonistene, Nilssen-Love, Wildhagen og de Carvalho, en sekvens der den ene har et «break» som det ville bli kalt i gamle dager, den neste svarer på dette, før stafettpinnen går over til tredje mann. Og så går det rundt igjen … og igjen … og igjen …. En runddans som i hardbopens tid ville blitt sett på som en variant av «trading n’s», der du kunne sette inn et tall for antall takter.

Men her er det for intenst til å bry seg om slike ting som å telle, her er det bare å kaste seg på toget og være med rundt.

Jeg antydet ovenfor en viss grad av strukturelle likheter mellom Nilssen-Loves Large Unit og ICP Orchestra. Tommi Keranen stiger fram fra sitt bord ute på høyrekanten og dirigerer bandet gjennom sekvenser som så vidt jeg kan skjønne er fra «Springsummer», også fra «Fluku». Han driver bandet framover med overdrevne gester og fakter, det kan ikke forstås som annet enn en allusjon til Tristan Honsigers rolle under deler av konsertene med ICP.

Platetittelen til skiva som låta er hentet fra, kan da også gi assosiasjoner til den surrealistiske Fluxus-bevegelsen som dannet et viktig fundament for den nederlandske instantan-komponerte musikken som vokste fram på 1960-tallet.

Andre settet avsluttes med ei låt som Paal Nilssen-Love omtaler med at «gamle slagere blir som nye», Vi fikk høre «Culius». en av låtene som ble framført på den aller første konserten til Large Unit, under Moldejazz i 2013! Og som ble med på EP-en «First Blow» hentet fra denne konserten. Nå fikk vi «Culius» i en versjon som jeg kun kan omtale på en måte: Tøffere enn toget!

Som ekstranummer får vi «Shellele», en tradisjonell etiopisk kampsang som den etiopiske jazzsaksofonisten Gétatchèw Mèkurya gjorde kjent for et europeisk publikum, da han spilte den med The Ex. Det forteller Nilssen-Love oss før bandet avslutter med fyr og flamme i denne låta. For øvrig finner jeg seinere ut at Mèkurya også har spilt denne låta med akkurat det nederlandske ICP Orchestra.

Hva var det den stadig tilbakevendende kommentator Sture Hansen alltid avsluttet sine innlegg med i humorprogrammet Hallo i uken på NRK P2? Tilfeldig?!? Neppe!

Hovedinntrykket etter konserten er et band som nå virkelig framstår som et kollektiv, både i sin instantane komponering og gjennom framføringen av prekomponert musikk. Large Unit har i dag en unik sound, og det er helt åpenbart at bandets -medlemmer, trives i de rollene de har i orkesteret og som de til sammen gir orkesteret som kollektiv.

Og vi trives med bandet! Stortrives!

Tekst: Johan Hauknes

Foto: pressefoto