Konserter

Lyden av Bergen

NATTJAZZ, DAG 2, LØRDAG 26. MAI 2017: Ikke før hadde Olav Kyrre – den fredsæle – lagt ned grunnsteinen for Nattjazzen, før hans barnebarn Sigurd dro til Jorsal for å høste seg gull og ære. Etter at Jorsalfareren dør og Harald, han som ble kalt Gillekrist – Kristi tjener – krever kongearv som Sigurds bror, utløser konfliktene borgerkrigstiden i norsk historie.

En utløsende faktor for stridighetene kan jo være at Harald Gille tar sin medkonge Magnus, Sigurds sønn, til fange og hogger av Magnus en fot, skjærer av ham «familiejuvelene» og stikker ut øynene hans. Hvoretter Magnus som kjent får tilnavnet Magnus Blinde!

Revolusjonen som forsvant
Det er på dette punktet de fleste av oss mister oversikten over de norske kongerekkene, og hvor norgeshistoriens lange borgerkrig bølger fram og tilbake. Noen husker kanskje at kampene etterhvert kom til å utspille seg mellom baglere og birkebeinere. Og at det var noe med at kong Sverre talte Roma midt i mot.

Benediktinermunken Tjodrek i Nidaros, som skrev «Historien om de gamle norske konger» på latin rundt 1180, avsluttet sin historie med Sigurd korsfarerens død i 1130. Fordi som han sier, det er «fullstendig uverdig å gi videre til etterslekten minnet om alle de forbrytelser, drap, falske eder, frendemord, krenkelser av hellige steder, gudsbespottelser, plyndringen ikke bare av prestene som hele folket, kvinnerov og andre udåder» som fant sted i årene etter.

Først etter 110 år faller ting til ro igjen da Håkon Håkonsson får tatt rotta på hertug Skule i 1240, mange av oss husker nok historien om deres konflikter best i den form de gis i Henrik Ibsens «Kongsemnerne». Men oppgangstidene blir ikke langvarige, for bare hundre år seinere kommer Pesta til landet, ridende på ei rotte, svartrotta rattus rattus.

I denne tiden greier man å bygge Kristkirken på Olav Kyrres grunnstein, mens Nattjazzens grunnstein nesten blir glemt. For det er ikke mye plass til fest og dans når det kan vente en gudsbespottende plyndrer og kvinnerøver bak ethvert hjørne.

Og ikke før hadde Håkon skåret hode og rotte av Skule, før rotta kom tilbake og gjorde det lite attraktivt med jazzdans i gatene.

Det er forøvrig slående hvordan vi – helt feilaktig – avskyr rotta og gir den skylda for byllepesten som kom til byen ved Vågen fra England sommeren 1349, og til Oslo høsten før.

For rotta var jo ikke skyld i pesten! Pesta red på rotta – til rotta døde en blodstyrtende død. Ved å infisere Xenopsylla cheopis – rotteloppa – som beit hull inn i blodgangene til rotta fikk Pesta og hennes barn fri adgang.

Men det var først da rottene døde i hopetall at Pesta kunne hoppe over på menneskene. Snarere enn de avskyelige, var altså rottene vårt siste bolverk – vårt siste håp. Da de tapte og gikk i døden, var kampen tapt også for menneskene.

Det er i dag skremmende å se hvor fort Pestas herjinger skjedde. Sommeren 1349 var Bergen infisert. Bare et halvt år seinere, like etter nyttår 1350, dør det siste kjente offeret, biskop Guttorm Paalsson i Stavanger.

Da mener man i dag at kun hver tredje nordmann hadde overlevd Pestas herjinger. Av Norges befolkning på rundt 350 000, var det muligens mindre enn 150 000 igjen. Og det hele tok bare noen måneder.

Pesten rammet dessuten landets elite hardt, prester, adel, samfunnets intellektuelle døde omtrent ut. Håndverkstradisjoner ble glemt fordi fagfolkene døde.

Forskjellen i kvalitet på bygninger satt opp før og etter Svartedauden har jeg blitt fortalt er enorm. Vi har bevart hus og kirker fra 1200-tallet, mens det går helt til 1500-tallet før vi finner bygninger har overlevd. Det er ikke fordi det ikke ble bygget. Håndverket måtte gjennoppfinnes – de gamle tradisjonene gjenskapes før husene kunne overleve noen hundreår.

Vi må jo anta at dette også gjaldt musikken. På den tiden var musikken – utenfor kirken i hvert fall – hovedsakelig improvisert – vi kan kalle det protojazz. Folkemusikken var på denne tiden antakeligvis i betydelig grad påvirket av den samtidige kirkemusikken, som jo i overveiende grad var modal. Den modale revolusjonen i protojazzen ble altså kvalt og utsatt på ukjent tid av Svartedaudens herjinger blant musikerne.

Nå vet vi at det skulle gå mer enn seks hundre år for den modale revolusjonen i improvisasjonsmusikk fant seg selv igjen. Så ødeleggende var altså Svartedauden. Vi regner vanligvis 1959 som den nye modaljazzens gjennombruddsår, ikke 1349. Det skulle ta 610 år etter at pesten kom hit til Vågen før modaljazzen la grunnlaget for at jazzen ble frigjort fra sitt afro-amerikanske grunnlag.

Og selv om Olav Kyrre la ned grunnsteinen med sine fyllefester og lystige gilder i 1073, skulle det altså ta helt til 1973 før Nattjazzen kunne slå ut i blomst.

Nattjazen er nemlig bygget over modaljazzen. For om noen av de norske jazzfestivalene kan sies å være et direkte barn av den nordiske modaljazzen på tidlig 1970-tall, så er vel dette studentgildet kanskje det fremste i så måte.

Fra Fløyen til Lyderhorn lyder lyden av Bergen
Dette er noe av det vi tenker på når vi forbereder oss til siste sprell med Jazz Norway in a Nutshell-gjengen i år. Vi er invitert på en middag på Fløyen, heri i lagt en liten konsert med Team Hegdal.

Det er som om Bergen – nok en gang, må vi si – anstrenger seg for å vise seg fra sin aller mest slående side. Strålende sol, og en klar luft som gjør at vi får på følelsen at vi kunne se ikke bare ut til Trollplattformen, men også bak den igjen isbreen Vatnajökull på Island.

Om det er den klare lufta som inspirerer Eirik Hegdal, Andre Roligheten, Ole Morten Vågan og Gard Nilssen er uvisst, men dette bandet blir bare bedre og bedre for hver gang vi hører dem. Vi har tidligere anmeldt deres Spellemann-vinnende plate – «Vol. 3» – her.

I disse dager er «Vol. 4» på vei ut. Og det var låter fra denne siste plata vi fikk høre, bl.a. «Brubakken» og «78 Raggae» og «Sub Acustic». Det er bare å glede seg til den nye plata.

Så er det på tide å trekke ned til den lille byen ved Vågen igjen og komme oss over til de forente sardinfabrikkene nok en gang. I kveld er det premiere i Røkeriet på Erlend Skomsvolls bestillingsverk «Lyden av Bergen», urframført av Bergen Big Band under ledelse av Skomsvoll.

Verket er i ti satser, med undertitler som «5. sats: Den store Bergenssorgen» som er bygget over TV2s kommentering av den avgjørende kvalifiseringskampen for Eliteserien mellom Brann og Mjøndalen 26. november 1984. Brann tapte kampen 3-0 på Mjøndalen stadion og måtte rykke ned i 1. divisjon. Satsen avsluttes med en tredje del, «Fløteis på Fløyelsbanen (trøst)».

Min favorittsats er den syvende, «Lyden av en stille bergenser»!

Fjerde satsen, «Lyden av tog og reperbaner» starter med «På vei til Bergen: Togreisens poetiske potensiale» og fortsetter med «Taufabrikkstøy og tauharpebonanza», før satsen avsluttes med «Taufabrikkeierens mareritt».

Satsens andre del blir på mange måter verkets slående sentrum, der vi får oppleve verdenspremieren på instrumentet tauharpe. En fire meter høy bjelke (i trevirke C30!) bardunert med taustrenger av ulik lengde dominerer venstre side av scenen, og programmet er utstyrt med en skisse til utførelse med spesifiseringer, og en handleliste av deler.

Tauharpen opereres av Ivar Kolve og Magne Thormodsæter. Dessverre blir lyden av tauharpen ut i lokalet underdimensjonert, og får ikke den lavfrekvente dynamikken og kraften som jeg hadde forventet – og som Røkeriet på mange måter krever.

Verket avsluttes med den tiende satsen, nærmest selvfølgelig med tittelen «Når solen endelig kommer».

Som helhet framstår verket som et spennende verk, men bør nok ved seinere framføringer kortes ned. Kanskje bør også tauharpen videreutvikles med et lydforsterkende tiltak, som en resonanskasse.

Jeg merket meg at NRK gjorde opptak av hele konserten. Programmet Jazzklubben kvelden etterpå var viet verket, og i programmet sendte man kun femte satsen. Da slår det meg: Hvordan ville det vært mottatt om man ved Beethovens urframføring av femte- og sjette-symfoniene 22. desember 1808 i Wien hadde radiokringkastet kun den sjette symfoniens – den såkalte Pastorale-symfonien – tredjesats.

Beethovens tema her er «Lustiges Zusammensein der Landleute» – lystig samvære mellom landsens folk. Kanskje et annet navn på fotball?
Dette ville jo blitt sett på som helligbrøde – selv i dag ville det være vanskelig å sende en sats og si at man har kringkastet verket! Man plukker ikke et helt verk fra hverandre.

Men det er altså akseptabelt med improvisert musikk! Forøvrig: på urpremieren 22. desember 1808 improviserte også Beethoven, andre del av programmet omfattet en «extemporert fantasia for solo piano» improvisert fram av komponisten selv. Beethoven som jazzmusiker?

En regnbueponni på sykkel
Etter lyden av Bergen fikk vi også med oss lyder fra Time. I Studio USF er sekstetten Significant Time allerede godt i gang. Med Signe Irene Time på vokal, Øyvind Dale på klaver, Raymond Lavik på trommer, Fredrik L Dietrichson på bass, og de to gjestene som nå synes å være et mer eller mindre permanent innslag i bandet – Hayden Powell på trompet og Andre Roligheten på treblås.

Significant Time er et strålende band med en intim varme i musikken som gjør deg glad. Gruppas første plate, «Regnbueponniens significante påskesang», er anmeldt her. Låtene synes ofte å referere til velkjente folketoner, til kjente linjer vi alle kjenner, men er varierte og egenskrevet. Det bidrar til å forsterke følelsen av tilknytning og gjenkjennelse, til å være blant gode venner.

Dale og Times komposisjoner har en variasjonsbredde og et mangfold som gjør at musikken fortsetter å være interessant etter som konserten skrider framover. Dette forsterkes av klare og distinkte roller og stemmer fra medlemmene i bandet. Men først og fremst er det Time som står i sentrum med sine vokale improvisasjoner.

Denne konserten er ikke mer enn avsluttet før Øyvind Dale skal på’an igjen. Samme sted – Studio USF. Øyvind Dale Sekstett, med sjefen nok en gang på klaver, Simen Kiil Halvorsen på trompet, Reidar Garthus på treblås, Magnus Joelsen på trombone, Aleksander Hoholm på bass og – som før – Raymond S Lavik på trommer.

Det ble sagt i en diskusjon jeg hadde en gang om hva det er i disse dalstroka innafor,  Voss, Granvin, Hardanger. som gjør at her fødes man ikke bare med ski på beina, men også med et instrument i hendene. Er det noe i vannet? Eller i smalahovene? Kanskje er det rett og slett smalahovet selv?

Dale slutter aldri å overvelde meg med sin brede musikalske forståelse og evne til å utnytte musikalske virkemidler på en meningsfull måte. Og det gjør han også her. I følge ham selv, er formålet med denne sekstetten å se på hele jazzhistorien gjennom hans egne briller – å skape samtidsmusikk med klare røtter i jazzhistorien. Friskt og freidig, vakkert og stygt, stormende og lavmælt, om hverandre. Med andre ord, det vi kaller god musikk!

Kvelden avsluttes i Sardinen, i selskap med en utvidet versjon av trioen som høres ut som den spiller på grusbaner med doserte svinger – BMX. Trioen er her utvidet til en sekstett, med Njål Ølnes og Eirik Hegdal på treblås, Thomas Dahl på gitar, Øyvind Skarbø på trommer, og ved siden av Hegdal, ytterligere to gjester, Ståle Storløkken på tangenter og duppeditter, og mottakeren av årets Olav Dales minnepris, Per Jørgensen på trompet, perk og vokal.

På vei inn gjør jeg meg noen refleksjoner om Tordenskjolds soldater – her kan vi vel snakke om festivalsjef Jon Skjerdals musikanter? Hvordan få de få til å framstå som de mange?

Det utvidede BMX, kalt BmXL, er en herlig galskap på randen til …. hva da? Ikke veit jeg, det eneste jeg veit er at det er et godt sted å være. BMX var fokus for Ølnes’ doktorgradsprosjekt – «Frå små teikn til store former – analysar av det improviserte samspelet med hjelp av auditiv sonologi» – hvor han på mange måter demystifiserer fri improvisasjon.

Hvor Njål Ølnes’ komposisjoner slutter og galskapen begynner er ikke godt å vite – men for oss tilhørere er det helt likegyldig. BmXL vil vi ha mer av! Mye mer! Bandet bør umiddelbart omdøpes til BmXLNT!

Tekst og foto: Johan Hauknes