Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Med sølv i berg og hår

KONGSBERG JAZZFESTIVAL, ONSDAG 5. JULI 2017: Det er nok en gang uke 27, og salt peanuts* er igjen på plass i Sølvbyen, på de tomter der kong Christian IV kom i 1624 og pekte og sa at der, der skal byen ligge. Og i femtito år har denne byen vært åsted for en jazzfestival som har etterlatt seg sterke minner hos så mange.

I år er det med spenning vi ankommer sentrum av jazzbyen. Etter fjorårets alt for store festival der jazzfestivalen nesten ble kvalt av den enorme folkefesten var vi spent på om festivalsjef Kai Gustavsen & Co hadde trukket opp grenser for å skjerme jazzfestivalen fra trykket fra folkefesten. Kongsberg er en by der det «å jazze» på den lokale dialekten betyr noe helt annet enn å høre på jazz og annen lødig improvisert musikk.

Åpningskonserten i år i et fullstappet Kongsberg Musikkteater er med Chick Coreas Elektric Band. Med Dave Weckl på trommer, Frank Gambale på gitar, Eric Marienthal på altsaksofon. Nathan East på sekstrengs el-bass har tatt plassen som ellers til vanlig er besatt med John Patitucci. Nathan East er vel mest kjent som rockebassist, bl.a. som medlem av Toto i noen år, men har også tidligere spilt i bandene til Al Jarreau og Herbie Hancock.

Vi får en tradisjonell Elektric Band konsert. Det vil si vi blir servert glitrende gjennomført fusion-musikk. Musikk som viser at 1970- og 1980-tallets nyskaping jazz fusion ikke er synonymt med jazz rock. Fusjonsmusikk omfatter jazzrock, men Elektric Band er noe annet enn jazzrock. På mange måter kan vi si at dette er den veien fusjonsmusikken skulle ha tatt, da kjedelig og glatt jazzrock nærmest monopoliserte fusjonsmusikken på begynnelsen av 1980-tallet.

I Elektric Band er det selvsagt 75-åringen Corea som dominerer. Men med unntak av Dave Weckl har bandet aldri vært kjent for sine sterke solostemmer, utover sjefen sjøl. Men det viser seg at erstatningen på bass er et framskritt i så måte. John Patituccis force er på akustisk bass, og ikke på el-bassen han spiller til vanlig i Elektric Band. Nathan East skaper en annen dynamikk og har en sterkere el-bass stemme, dermed endrer også preget av musikken seg lite grann vekk fra den lydveggen av trommer fra Dave Weckl som vanligvis dominerer bandets lydbilde.

Vi blir blant annet servert en glitrende versjon av Jimmy Heaths låt «C.T.A.». Og vi får — nærmest selvsagt — det kollektive publikumskoret som Corea setter i gang på alle sine konserter.

Vårt neste stopp er Energimølla, hvor byens sønn Morten Qvenild skal servere sitt verk Area 51 for andre gang. Urpremieren av bestillingsverket er tidligere omtalt på salt peanuts* her. Med seg på scenen har Qvenild som sist Frode Grytten, Hanne Hukkelberg, Ivar Grydeland og Tom Hasslan til å framføre verket skrevet til Energimøllas femtenårs-jubileum.

Framføringen og opplevelsen av verket blir dessverre svekket av at Energimølla er alt for full. Aldri har jeg sett «Mølla» så hardstappet som under denne konserten. Paradoksalt nok kan man si det er – at Energimølla feires med et verk der lokalet er for lite!

Men på den annen side: Om det er i mine ører, eller om det er det tallrike publikummet som inspirerer, men jeg opplever denne musikken «midt mellom ørkenkøntri og techno» som betydelig mer dansant denne gangen.

Vi avslutter kvelden tidlig med deler av konserten med Ellen Andrea Wangs faste trio, med Andreas Ulvo på tangenter og Erland Dahlen på trommer – samt Wanhg altså på vokal og bass. Trivelig musikk som ikke overbelaster fortolkningsapparatet.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Jan Granlie