MOLDEJAZZ, 18.-23. JULI 2016: Det er søndag 24. juli 2016, og den 56. jazzfestivalen i Molde er slutt. Festivalsjef Hans-Olav Solli spør salt peanuts* i det vi er i ferd med å forlate byen for i år, – hvordan vil vi karakterisere årets festival. – Meget bra, svarer vi. – Husk at vi har tatt festivalen ned noe i år, minner Solli oss på før vi tar farvel for i år.
Kanskje er det sterkeste minnet etter Moldejazz 2016 at temperaturen passerte 30°C og at byen lå i sol store deler av tida. Men det viktigste minnet er nok allikevel at festivalsjefen og styret har regenerert Molde jazzfestival. Etter noen problematiske år, hvor man i lange perioder hadde negativ egenkapital – og dermed vært insolvente. Festivalen levde i realiteten på kreditorenes velvilje.
Ved å få til en rekapitalisering av organisasjonen med et kapitalinnskudd på seks millioner kroner, fikk festivalen den arbeidsro som var nødvendig for at i det hele tatt skulle være mulig å jobbe strategisk med et program for 2016. Med positiv egenkapital, og en ekstraordinær nedskriving av aksjeposten i datterselskapet Molde Forum er den økonomiske risikoen knyttet til festivalens økonomiske fundament vesentlig redusert.
Som første konklusjon vil jeg si at årets Moldejazz var vellykket langs flere dimensjoner. Men ikke minst greide man i år det som har sviktet enkelte tidligere år – der folkefesten har tatt for mye av. Man greide å sikre at det nasjonale kjernepublikummet – det som kommer til jazzfestivalen – ikke ble marginalisert og ghettoisert.
Romsdalsmuseet
I fjor på denne tiden så det ut til – etter publikumssvikten der oppe – at Romsdalsmuseet var blitt brukt for aller siste gang. Når dessuten konserten med D’Angelo på museeet ble avlyst, understreket det ytterligere festivalens sårbarhet. Men Romsdalsmuseet var tilbake som arena i år. Riktignok i en nedskalert form.
Slik jeg oppfatter det har man i år lagt seg på en linje hvor det som skjer på Romsdalsmuseet i større grad skal understreke den regionale «folkefesten», heller enn den nasjonale jazzfesten. Og at man har gitt opp alle håp om å få til en nasjonal folkefest på arenaen.
Som for Kongsberg i forhold til arenaen Kirketorget, er en kritikk av Moldejazz i forhold til det som skjer på Romsdalsmuseet om at det som skjer der «ikke er jazz» en irrelevant kritikk. Jeg vil ikke kritisere festivalen for at den har booket navn som Karpe Diem og Ivan Ave. Argumenter om at det ikke er en jazzfestival verdig å booke såkalt kommersiell musikk, mangler all festivaløkonomisk realitetsforankring.
Ut i fra de rapporter jeg hørte – bl.a. gjennom kolleger i festivalavisa Fireflate – virket det som omleggingen både musikalsk og organisatorisk var en suksess. Været var nok én medvirkende faktor til at det økonomisk kom i mål. Det økte salget av øl og andre drikker der oppe, spesielt på torsdagen, korrigerte for det jeg opplevde ble oppfattet som et noe skuffende billettsalg.
Alexandraparken
Den andre søylen for folkefesten er Alexandraparken. Enkelte år har programmeringen der vært så som så, i forhold til kvalitet og relevans for jazzfestivalen. Og det har lett vippet over i for mye folkefest og for lite musikkfest. I år virker det for meg som om programmeringen har vært mye mer gjennomtenkt – og at man har greid å kommunisere det til publikum.
Parkens største verdi synes for meg å ligge i at den kan være et aktivt møtested mellom folkefest- og jazzfest-publikummet. Et sted hvor det gis muligheter for musikalske møter mellom mer publikumsorienterte, «kommersielle» acts, og acts med et solid jazzfundament. Slik blir det også mulighet for publikummets forskjellige grupper å lære av hverandre, og få vekket nysgjerrigheten på nye uttrykksformer.
Når det ser ut til at selv dagprogrammet har hatt ganske godt oppmøte – og det av et publikum som har vært interessert i å lytte – lover det bra for framtida. Selv kveldsprogrammet – i hvert fall de kveldene jeg hadde mulighet til å sjekke – var mindre dominert av utagerende festing enn tidligere år.
Uten at jeg har sett tall for billettsalget, vil jeg allikevel tro at det har vært et noe lavere billettsalg enn enkelte andre år. Men det synes for meg som om dette har skapt mindre konflikter mellom «festen og jazzen» – og bidratt til en redusert marginalisering av det som tross alt er festivalens primære publikum, det nasjonale jazzpublikummet.
Det er klart at programmeringen i parken her er et sentralt virkemiddel. Jeg vil særlig framheve som positivt at årets Artist in Residence Ola Kvernberg spilte i parken – med trioen Gammalgrass. Jeg hadde dessuten selv sett fram til Norgesdebuten til Charles Bradley og hans versjon av rå, gammaldags soul og R&B. De to konsertene hans overbeviste allikevel ikke nok. Bradley selv har en herlig stemme og spiller på gamle og nye slagere med historiske røtter til 1960-tallet. Men bandet hans var for dårlig, og derfor mistet vi fort interessen. Initiativet var allikevel godt.
New York-baserte The Budos Band holdt ikke mål. Musikken var for enkel, og showet var for «amerikansk» for en norsk scene.
Men alt i alt var årets utgave av Alexandraparken vellykket. De tre småteltene skapte en mulighet for å roe litt ned, uten at det gikk utover konsertopplevelsen. Lounge-området syntes for meg i svært liten grad å være i bruk. Noe av det kan skyldes at baren der inne så godt som aldri var betjent de gangene jeg var innom der.
Da ordfører Torgeir Dahl også kunne avkrefte ryktene om at Alexandraparken var i ferd med å bli spist opp av Havnevesenets planlagte utbygginger, er det bare å gå i gang med en langsiktig utvikling av Alexandraparken som en tjenlig arena for et utviklende og lærende møte mellom både folkefesten og jazzfesten. Et møte hvor det musikalske skal stå i sentrum.
Reknesparken
Det må jo sies at årets «Break of Day»-konsert Porkotta i Reknesparken var en gedigen suksess. Et publikumsoppmøte – ikke bare var de mange, men de var også tidlig ute – som innebærer at alle planer om å bringe morgengrykonserten ned til byen igjen må skrinlegges. Om noe, viste det seg jo nesten at selv Reknesparken var for liten.
«Vakne alle seterjente’ og gutar, sola skin i porkotta og enda søve du!», sang Jorun Kvernberg. I søv ikkje – I va’ der!
Bjørnsonsalen og Domkirka
Med fire konserter i år i Bjørnsonhuset – jeg var på tre av dem – er fortsatt Bjørnsonsalen stedet for de store anledningene, med åpningskonserten, tirsdagens to konserter med Chick Coreas «Homage to Heroes» og Pat Metheny/Ron Carter, og Branford Marsalis. Trygt, tradisjonelt – og velbehøvlet. Men kanskje – som konsertlokale og anledninger betraktet – noe traust og kjedelig.
I Molde Domkirke var jeg bare for en konsert i år – «Trail of Souls»-konserten onsdag. Domkirken er et vakkert og veletablert konsertlokale under Moldejazz. Med denne konserten også for de litt mer kraftfulle anledninger.
Plassen
Selv om jeg savner «gamle» lokaliteter som Alexandrakjelleren, Forum, osv. – først og fremst på grunn av alle de fantastiske konsertopplevelsene jeg har hatt der – har Moldejazz greid å plassere Plassen som den sentrale arenaen for jazzpublikummet. Med de to lokalene Storyville og Teatret Vårt har man skapt et hjem for oss som først og fremst kommer til Molde for å oppleve den «nye» og uhørte jazzen.
I år sto opplevelsene der i kø – fra første til siste stund. Dessverre mistet jeg Kristoffer Eikrem med Jimmy Halperin og Anna Högberg Attack måtte stå på scenen uten meg i salen. Men det ble oppveiet av Nate Wooley, av Wadada Leo Smith med flere. Men ikke minst av duomøtet mellom de to AiRs – Ola Kvernberg og Joshua Redman.
Programkomiteen skal ha honnør ikke minst for å vise at amerikansk jazz fortsatt har noe å levere. Etter en periode hvor norsk og europeisk moderne jazz har stått fremst, viser man at det i underskogen av mer eller mindre ukjente amerikanske ensembler skjer spennende ting.
Festivalen er nok klar over det, og det er flere faktorer inne bildet enn det festivalledelsen har kontroll over. Men jeg skulle virkelig gjerne sett at både konserten med Eyolf Dales prosjekt Wolf Valley og den lavmølte, intense konserten med Kaja Draksler og Susana Santos Silva ikke var lagt til lørdagskvelden. Dette er musikk som fortjener betydelig mere oppmerksomhet og deltakelse enn det en sliten jazzpublikummer er i stand til å oppvise siste kvelden etter en lang festivaluke.
Jeg har to mer kritiske organisatoriske merknader til Plassen som arena. Men aller først – at man i Storyville igjen har plassert scenen fast på langsiden av lokalet, setter jeg virkelig pris på. Selv om det går utover kapasiteten i lokalet, er det musikalsk viktig å holde på dette. Det skaper en deltakelse og nærhet for publikum til musikken som utspiller seg, som jeg ofte har savnet med det tidligere oppsettet. Lydmessig fungerer det også mye bedre.
Ett av problemene med begge lokaler er lydmessig. Kanskje er det størst problem i Teatret Vårt. Det virker for meg som om PA/monitor-anlegg ikke fungerer optimalt. Særlig var dette framtredende på Skrap/TJO-konserten, hvor lyden ble grøtete og hvor vokalen forsvant helt i miksen. Men også under de mer volummessig krevende konsertene med Steamdome og Jaga Jazzist var det langt fra optimal lyd. Det kunne virke for meg som om for mye av lydtrykket og definisjonen gikk feil vei – og ikke ut i salen.
Det andre er logistiske problemer. Det har definitivt vist seg med årets festival at kapasiteten i både Teatret Vårt – når det er sitteplasser i amfi – og i Storyville har vært for liten for enkelte av konsertene. Det skaper ikke bare frustrasjon hos publikum, det reduserer også konsertopplevelsen for det tilstedeværende jazzpublikummet.
I Storyville har festivalen problemet med kun én inngang til lokalet – i den ene kortenden av lokalet. Et forslag kunne være å bruke nødutgangen på andre siden også som inngang, med en enkel midlertidig ombygging for festivaluka – med svart forheng som sikrer mot lys- og lydinngang utenfra. Jeg opplevde flere ganger at det var ledige plasser innerst i lokalet, mens man nærmest sto i kø innenfor den ordinære inngangen.
Årets AiR
Med Ola Kvernberg som Artist in Residence, hadde festivalen en frontfigur ikke bare med bred appell, men også med stor grad av kredibilitet overfor jazzpublikummet. Hans sju konserter var vellykkede, varierte og med en suveren topp som vil gå inn i Moldehistoria som ett av de store møtene under årets festival.
Oppsummering
Alt i alt vil jeg berømme festivalen med de tiltakene som har vært gjort for å «ta festivalen ned». Det er derfor også gledelig at Moldejazz ved Solli et al har oppnådd et billettsalg i overkant av 25 000 – og dermed har store muligheter til å ende opp med et overskudd igjen. Det fortjener virkelig Moldejazz.
Vi har vært gjennom et variert program, med flere høydepunkter. Samtidig har jeg opplevd at festivalen begynner å få tilbake en intimitet og et nærvær som gir meg troen på at jeg er på en jazzfestival, og ikke på en regional musikkfestival. En opplevelse jeg har savnet i flere år.
Men det jeg kanskje fortsatt aller mest savner, er klubbfølelsen. Det er kankje i klubbfølelsen opplevelsen av å være på jazzfestival virkelig ligger. Riktignok ryddes Storyville om til klubb for noen få konserter, men jeg merker savnet etter Alex, etter Lucullus.
Jeg vet at vi ikke lenger skriver 1975, men 2016. Men stedene for den summingen og samtalen som hørte til i klubbene, finnes ikke i dag. Riktignok har Kafe Kurt muligheter, men arkitektonisk er dette lokalet langt fra velfungerende, og jeg kan vanskelig se hvordan det kan utvikles i den retningen. Kanskje kan festivalen ta i bruk igjen det gamle Kulturhuset – huset oppi bakkjin?
To ting til slutt:
Det er strålende at man legger en konsert til Kronen på Verket (Building Instruments på fredag). Selv skulle jeg gjerne vært der – også for å få sett Romsdalmuseets nybygde utstilling av hytta til Kurt Schwitters. Men det blir omtrent umulig å komme dit uten kollektiv eller annen organisert transport.
Jeg var spesielt nysgjerrig av hvordan festivalen ville markere at det var fem år siden 22. juli 2011. Ryktene gikk om et arrangement for å markere dagen i samarbeid med Fylkeskommunen og Bispedømmet, men jeg fikk aldri noen informasjon om dette, dessverre. Den eneste markeringen jeg fikk med meg, var Per Jørgensens meget passende markering ved avslutningen av konserten med Lalaland feat. Django Bates. Her må det ha sviktet med informasjonsformidling overfor både publikum og presse.
Jeg håper at disse umiddelbare tanker, reaksjoner og refleksjoner kan være til nytte for Moldejazz og for andre i det fortsatte arbeidet for å utvikle Moldejazz som en av de viktigste jazzfestivalene i Norge. I det ligger det et ønske om at vi fokuserer på musikalsk innhold og kvalitet, hvor den improviserte musikken og den kunsten den skaper står i høysetet.
Musikken er målet, alt annet er verktøy!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Andreas Jørgensen (hovedbilde), Thor Egil Leirtrø (illustrasjonsbilder)
Kronikkforfatteren har fått reise og husvære dekket av Moldejazz som bidragsyter til festivalavisa Fireflate. Som skribent i salt peanuts* står Hauknes helt uavhengig og fritt i forhold til Moldejazz.
