Konserter

Moskus syner Kapstad!

FESTSALEN, MUNCHMUSEET TØYEN, OSLO, ONSDAG 28. AUGUST 2019: Den 10. mai 1967 sto den da 26 år unge pianisten Egil Kapstad fram som en fullbefaren komponist. Denne kvelden framførte han sitt nye, komponerte verk «Syner», der improvisatoriske elementer var en sentral og integrert del av verkets komposisjon.

På denne tiden hadde han, sammen med blant annet Karin Krog, startet musikerorganisasjonen Norsk Jazzforum — en forening som for øvrig ikke må forveksles med dagens arrangør- og musikerorganisasjon Norsk jazzforum.

Den tidens Norsk Jazzforum arrangerte en serie med konserter på det den gangen (nesten) helt nye Munch-museet, i den samme Festsalen der vi er på plass i kveld — i salen der Edvard Munchs forarbeider til utsmykningen av Universitetets Aula fortsatt henger rundt oss. En av disse historiske konsertene — og en av de viktigste — var konserten denne onsdagen, 10. mai 1967!

Så la oss vende tilbake til denne onsdagskvelden, for nøyaktig 2729 uker siden. Det er altså mindre enn fire uker før «Seksdagerskrigen» bryter ut i Midtøsten. Denne kvelden er det dessuten tre uker siden militærkuppet i Hellas, noe om skjer samtidig med opprustningen og mobiliseringen i Midt-Østen! Dette var det denne dagens nyheter dreide seg om. Men i Munch-museet ble det altså samtidig skapt norsk musikkhistorie — uten sidestykke — disse dagene, til interesse for noen få.

Kapstads verk «Syner» peker framover mot den avantgarde-bevegelsen som vokste fram de neste årene! En bevegelse som ikke minst hadde sitt utspring i samarbeidet mellom Norsk Jazzforum og Foreningen Ny Musikk. Egil Kapstad studerte på den tiden han skrev og framførte verket, komposisjon, harmonilære og tolvtoneteknikk, blant annet med Bjørn Fongård og Sigurd Berge. Verket som ble framført denne onsdagskvelden, med en instrumentell oktett og seks korister, ble tatt opp og redigert for utgivelse. LP-plata «Syner» ble året etter utgitt på Norsk Jazzforums egen platelabel som katalognummer JF-LP.1.

I dag — over femti år seinere, og over to år etter at Kapstad gikk bort — skulle vi få høre en helt ny innstudering og fortolkning av verket — med musikere som ikke bare ikke var født den gangen. Deres foreldre var vel knapt nok ute av grunnskolen den gangen, i 1967. Dette er fremdeles relevant, fordi det er ikke til å stikke under en stol at plata og verket «Syner» fremdeles står som en 50 år gammel påle i historien om norsk samtidsmusikk.

Dette var på den tiden, der det vi i dag nærmest tar som en selvfølge — nemlig at improvisert musikk og samtidsmusikk er to sider av den samme mynten — var nesten utenkelig for mange. Og for noen en fjern drøm. Konsertserien på Munch-museet i disse årene — og de seinere konsertene på Henie-Onstad Kunstsenter, rett vest for Oslo — la et grunnlag for en musikk som fortsatt i dag er ikke bare strålende praktfull, men som fortsatt har en sterk livskraft i seg. Dette er musikk som fortsatt, femti år seinere, peker framover.

Men det betyr jo at Kapstads verk «Syner» i dag er å anse som klassisk musikk. Det er musikk som fortsatt er levende, langt ut over sin egen samtid. Akkurat som min lærer instruerte meg på omtrent samme tiden. Klassisk musikk er musikk som har overlevd sin egen tid. Helt på linje med det omtrent samtidige, men så svært forskjellige, verket «Telemusik» av Karlheinz Stockhausen! Som «Telemusik» har fortsatt «Syner» evnen til å fascinere oss i dag.

Mange har nok hørt musikken fra verket «Syner», men det er få som har muligheten til å gå i egen platesamling og høre — igjen og igjen — den kanoniske, tjueen minutter lange framføringen av verket fra Munch-museet den 10. mai 1967. En framføring som ble tatt opp og utgitt på den første av Norsk Jazzforums to plateutgivelser, «Syner — Norsk Jazzforum Presents Egil Kapstad Choir & Orchestra Live at the Munch Museum, Oslo».

De som har ett av de få hundre eksemplarene av LP-en som ble solgt, kan nok — slik som undertegnede — cover-designen til Knut Harlem utenat. Verket har såvidt jeg kan se kun blitt oppført én gang — i 1990 — siden urpremieren i 1967. I vilken anledning det skjedde har jeg ikke greid å finne ut av. Men selvfølgelig var det Harlems design som dannet rammen for Munch-museets markedsføring av årets oppføring — den tredje — av verket.


Når da Anja Lauvdal (piano og elektronikk), Fredrik Luhr Dietrichson (kontrabass og cello) og Hans Hulbækmo (trommer, perk, fiolin og elektronikk) — som trioen Moskus — ønsket å gjøre verket igjen, var det første gangen vi fikk høre en framstilling og interpretasjon av Kapstads verk uavhengig av originalen. Musikalsk leder Lauvdal bekreftet etter konserten at hun hadde fått tilgang til Kapstads originale partitur fra 1967 som grunnlag for konserten. Med seg hadde de Rohey Taalah (vokal, dir.) og en nonett av medlemmer fra vokalensemblet Ung Vokal.

Så der originalbesetningen var en vokal sekstett og en blåsekvintett over en pianotrio, var sammensetningen nå nedskalert til vokalensembel og vokal solo med pianotrio, med tilskudd fra syntetiske tone- og lydproduserende enheter. Det som på plata er Helge Hurums nærmest impresjonistiske åpningssekvens på fløyte, framførtes av Dietrichson og Hulbækmo på cello og fiolin.

Verket er skrevet over en tekst, «Recquiescat», et dikt av Oscar Wilde, ofte beskrevet som en sonette. «Tread lightly, she is near/under the snow./Speak gently, she can hear/the daisies grow/…». Tittelen — som her kan oversettes med ‘må hun hvile’ — henspeiler selvfølgelig på en avdød person. Som i ‘Recquiescat in pace’ — han eller hun hviler nå i fred. Wilde skrev diktet med tanke på hans søster Isola som døde ti år gammel da Oscar selv var tolv. Diktets mening ble jo ved plateutgivelsen forstyrret noe av den trykkfeilen som i alle år har preget omslaget til platen. For på LP-ens cover står det «Thread lightly …»!

De samme vokale linjer som vi kjenner fra plata følger så, med Wildes tekst fra koret. Her vil jeg peke på at lydgjengivelsen ikke var god, Wildes tekstlinjer forsvant i ullen lyd, det hørtes mer ut som en non-verbal framføring av de kjente linjer. Som den som kjenner verket vil vite, kommer disse tekstlinjene igjen i framføringen, og problemet vedvarte. Men bortsett fra dette ene punktet fikk vi en femtini minutter lang versjon av verket som ikke bare viste fra tidløsheten og livet i Kapstads verk. Jeg opplevde dessuten at vi med denne versjonen i større grad fikk øyne på storheten i verket.

På tross av at jeg setter svært stor pris på originalversjonen, gjorde den forenklede instrumetneringen verket mer transparent. At framføringen dessuten tok seg mer tid på veien gjennom verket, ga mer tid for en medlevende opplevelse av verket. Trioen Moskus består jo ikke bare av noe av det fremste vi i dag har av improviserende musikere. Trioen er dessuten ett av de aller mest spennende nåtidige ensemblene i norsk jazz. De er så samkjørte og så på samme planet, at selv om de gjør nesten hva det skulle være, hva som helst, kan de ikke unngå å skape fantastisk musikk. By default, som det heter på ny-norsk!

Rohey Taalah har tatt så mange skritt siden vi hørte henne første gangen med neo-soulbandet med hennes eget navn, at de nærmest ikke kan telles. Og hun viser fortsatt fram nye spennende sider ved siden egen stemme. Akkurat som hun gjør i kveld. Her står det fram en fullbefaren vokalist med et bredt uttrykksspektrum, og med improvisasjonsbredde som imponerer.

All ære dessuten til vokalensemblet som leverte en flott innsats, sett bort fra mitt punkt over om tekstformidling. Morsomt var det når ensemblet dro i gang med noe som minnet om ei gammel barneregle. Var det ikke den som ofte beskrives som «Tippe (tippe) tue»? «… min mor var ei frue/min far var en herremann/min bror var en spellemann/ …». Med sine seks stavelser — to ganger tre — per linje, var det kanskje en liten hyllest til andresida på Kapstads LP. Den første av de to mer straighte jazzframføringene er jo ei låt av Kapstad som han kalte «Children’s Waltz».

De rene triopartiene er som små og store smykker. Dietrichson og Hulbækmo fabulerer og tegner intrikate linjer som framstår som noe bortimot et hardangerbroderi. Men når Lauvdal er i slaget, og i siget, når hun sitter ytterst på stolen med et glis fra øre til øre, og kaster anerkjennende blikk og gester til alle de øvrige. Da er det bare å lene seg tilbake, nyte synet, og ikke minst nyte spillet hennes, og konversasjonene hun fører med materialet og med sine medmusikanter.

Jeg håper inderlig at akkurat som 10. mai i 1967 ble framføringen 28. august 2019 tatt opp. Og forhåpentligvis blir dette opptaket tilgjengelig for flere enn de som var til stede. Aller sist bør det rettes en takk til Espen Horne ved Munch-museet som organiserte det hele og som sto ansvarlig for serien «Jazz på Munch».

Denne konserten var den siste konserten i denne serien, i hvert fall i Festsalen i det gamle Munch-museet. Hva som skjer etter at museet har flyttet inn i det nye Lambda-bygget innerst i Bjørvika i Oslo vet vi ikke.

Men uansett hva som skjer i framtida, er det med et visst vedmod vi går ut av Festsalen for siste gang, et lokale som er så fullt av jazz- og samtids-musikalsk historie, der veggene fortsatt ånder av lyden etter Norsk Jazzforums nærmest mytiske konserter på 1960-tallet.

Tekst og foto: Johan Hauknes