KONGSBERG JAZZFESTIVAL, fredag 3. juli 2015: Igjen er tittelen et til jazzfestivalen tilpasset sitat fra Ragnvald Størens Kongsbergsang.

Til mine lesere må jeg først beklage. Jeg prioriterte å ferdiggjøre dagsrapporten for torsdagen framfor å gå og høre på Secluded Brontë på Galleri Åkern.

Fredagen opprant med noen regndrypp – og vi tenkte at nå var sommeren over. Men det rettet seg fort og sol og varme kom tilbake.

Første stopp var Energimølla med Ensemble Denada og Mari Kvien Brunvoll. Lars Horntveth og Erik Johannesen hadde skrevet et bestillingsverk for Denada og Brunvoll. Under musikalsk ledelse av Helge Sunde er Denada alltid en fornøyelse å høre på. Som ett av Norges faste storband, under paraplyen til Østnorsk jazzsenter, skiller Denada seg klart musikalsk både fra Bergen Big Band og Trondheim jazzorkester.

Ensemblet er kjent for en unik tone, bygget over deltakere på et svært høyt musikalsk nivå. Olga Konkova på klaver, Håkon Mjåset Johansen på trommer, Mats Eilertsen på bass, Atle Nymo, Frank Brodahl, … og slik fortsetter det. Med Sundes arrangementer har Denada fornyet storband-sjangeren vesentlig, og skapt et grunnlag for at en stor gruppe kan spille på en fleksibilitet og intimitet i musikken som ellers er forbeholdt små ensembler.

Arrangementene var medrivende og satt som ei kule. Men etter min vurdering kom ikke Brunvoll til sin rett i denne sammenhengen. Det virket for meg som om hovedskylden lå på arrangementene, som ikke utnyttet til fulle – annet enn sporadisk – Brunvolls unike vokalkunst. Men flott var det. Tøft!

Neste punkt på dagsordenen var Smeltehytta. Lenge før festivalen hadde vi satt av klokkeslettet, kl. 15.00, og åstedet. Det var tid for en av Norges største bassister gjennom tidene, Arild Andersen, i duo-møte med ham som Andersen har utpekt som det største jazztalentet i Norge etter Erik Amundsen – Kongsbergs egen Christian Meaas Svendsen.

Duoen spilte på jazzklubben Jazz Evidence på Kongsberg for ett og et halvt år siden – og det var umiddelbart klart for programkomiteens leder Tor Dalaker Lund at dette måtte på festivalprogrammet. Nå var dagen kommet.

Ute var det varmt, inne i Smeltehytta var det enda varmere. Her kunne ikke prinsessa som ingen kunne målbinde svart Askeladden med at «det er varmere i glohaugen». For mange kunne glohaugen vært et akseptabelt pusterom, framfor badstua i Smelte’n.

Det åpnet forrykende med to komposisjoner av Arild Andersen, for det fortsatte med collage over Andersens «Dans» som Meaas Svendsen hadde kalt «To buer». Riktignok gikk han i gang med tre buer! Denne gled over i en vakker versjon av Andersens «Mira» fra hans album med samme navn.

Innenfor duo-programmet fikk vi også to solopresentasjoner. Meaas Svendsens innspill var en glitrende versjon av den tradisjonelle «I’m workin’ on a building (for my Lord)», kjent bl.a. fra repertoaret til the Carter Family. Andersens slot var en tosidig affære som bandt sammen Ornette Colemans mest kjente låt, «Lonely Woman», og ei Paul Simon-låt som jeg ikke tok. Uansett ble det en vakker dedikasjon til nyss avdøde Coleman.

Høydepunktet for denne anmelder var da duoen framførte to tema av Johann Sebastian Bach simultant. Arild Andersen framførte sjette satsen (den andre menuetten) i Bachs cello-suite nr. 1, mens Meaas Svendsen spilte Allegro-satsen fra Bachs andre sonate for viola da gamba og klaver. Dette krever en del tilpasning, men det var mesterlig gjort. Forrykende vakkert! Respekt, respekt!

Jeg har tidligere i et annet medium utropt Arild Andersen til Kongen av sølvbyen. Det framstår nå som også en arveprins er født. Ikke ueffent deler arveprinsen navn med ham som i 1624 pekte på åsryggen vest for Lågen og sa at der, der skal byen ligge. Kong Arild og arveprins Christian leverte festivalens høydepunkt for denne anmelder.

Vi ville smake litt på nye stemmer og dro deretter ned på Argus i Grand-kjelleren. Her ville vi høre Kjetil Jerve og Kristoffer Eikrem – en piano-/trompet-duo. Vakkert og lovende. Særlig Jerves sterkt Lennie Tristano-inspirerte pianospill var verdt flere ører. Kontrapunktiske sekvenser utviklet musikken strålende. To talenter som kan bli velkjente navn om noen år.

Vi stormet over til kinoen, den gamle, nye  – og fikk med oss siste del av Bjørn Sundquist og Jan Gunnar Hoffs Knut Hamsun-program. Med tekster fra Hamsuns «Det vilde Kor» fra 1904 framført – og ikke minst dramatisert – av Sundquist, og med Hoffs musikk – spesialkomponert for forestillingen – mellom, under og over tekstene.

Sundquist slo mot deg med sin kraft så du satt svimeslått tilbake; som i diktet «Gravstedet»;

Jojo, jeg skal holde en fest når jeg dør// en fest som skal skaffe de nebb og klør // og tenner endel å bestille.

Uten mat og drikke, duger heller ikke anti-helten. Etter en kjapp middag bar det tilbake til Energimølla for en god time sammen med 70-års jubilanten Bjørn Alterhaug og hans kvintett. Fra kvintetten – etter en vidunderlig intro av Vigleik Storaas – dro igang med Lee Konitz’ «It’s you» fortsatte det i et fantastisk samspill mellom John-Pål Inderberg, Frode Nymo og Erik Nylander sammen med 70-åringen og Storaas.

Vi fikk en solo ut av h… av bassisten i hans låt «The Whitest Smile» – som Alterhaug sier karakteriserer Louis Armstrongs klassiske brede smil. Denne låta gled over i et Charlie Parker-tema, jeg tror det var «Ko-Ko», som er bygget over akkordskjemaet til «Cherokee».. Frode Nymo dro til så en skulle tro at det virkelig var sant; Bird lives! Etter en drøy, varm time svant det ut i en Thelonious Monk-låt, uten at publikum lengtet etter å komme ut i sola.

Odd Fellow, lokalet for impro og andre løsere jazzfugler, var neste stopp. Kanskje for en av de aller siste ganger, da Kongsberg kommune ikke lenger vil leie lokalet. Enda en negativ ringvirkning av det som må betegnes som Krona-skandalen i byen. Dette siste navnet henviser til bygget som nå reiser seg i bakken nedenfor kirken, som skal være et «kunnskaps- og kultursenter», men som framstår mer og mer som Kongsberg-knekken – den som knekker Kongsbergs nakke og økonomi.

Enn så lenge kan vi rolig nyte den slitte salen med sjel med sjel i Odd Fellow i selskap med Lotte Anker på saksofoner, Pat Thomas på piano, Ingebrikt Håker Flaten på bass og Ståle Liavik Solberg på trommer. Dynamisk, variert og spennende. To strekk pluss et lite ekstranummer. Thomas er en vidunderlig «pianist», lydhør og innfallsrik. Håker Flaten driver det fram, selv uten forforsterkeren på bassens pickup, grunnet et utgått 9V batteri. Ståle var friskt tilstede i musikken, og Lotte Anker var kjernen.

Etter Lotte & al, dro vi opp på Kirketorget, vi måtte jo i hvert fall se Van the Man. Vi kjempet oss fram gjennom menneskemengden – og ble gedigent skuffet. Ikke fordi Van Morrison spilte dårlig. Tver i mot, han spilte selvfølgelig som sedvanlig – med hatt! Uten hatt er man ikke kledd.

Det som ikke var greit var at store deler av publikum syntes å gi blaffen i om det var en superstjerne som sto på scenen. Selv om vi kjempet oss langt fram mot scenen – og langt fra Tubaloonen – druknet musikken i en tjatring, prat og rop, uten like. Her var det party, syntes å være holdningen. Drit i dem som er interessert i musikken.

Vi må få si at et stort antall av de verste sto med T-skjorter fra festivalens hovedsponsor. Her må sponsorene selv rydde opp.

Vi sto over Brad Mehldau og gikk rett til Smeltehytta, hvor Maja S.K. Ratkje leverte over en time men en av hennes instantane komposisjoner – omringet av 18 videoskjermer med HC Giljes visuelle verk. En drøy time med minimalistisk samtidsmusikk krever høy konsentrasjon. Det var en fantastisk reise å være med på, og den totale dramatikken var eksellent.

Jeg har ett mindre ankepunkt. Etter en time kjente jeg at konsentrasjonen begynte å glippe – og det underbevisste ønsket om at det skulle bli slutt ble sterkere og sterkere. Ikke fordi det ikke holdt mål – tvert i mot. Hvert enkelt minutt innholdt interessant musikk. Men rett og slett fordi det møtte mine fysiske skranker, hva gjelder konsentrasjon og oppmerksomhet.

Vi avsluttet konsertrekk på Energimølla i seskap med Hedvig Mollestads trio. Den nybakte mor dro til med et totimers show som vitner om at eventuelle fødselsdepresjoner befant seg på andre siden av galaksen. Ellen Brekken var i fyr og flamme. Mollestad informerte salen om at konserten ble tatt opp med sikte på utgivelse. Så nå ser det ut til at vi endelig får det live-albumet vi har lengtet etter med trioen.

Vi avsluttet natta utenfor Energimølla. Det er noe spesielt å sitte utendørs i bare festival-T-skjorte langt etter midnatt med en kald øl i handa. Livet er herlig, … noen ganger.

Tekst og foto: Johan Hauknes