Konserter

På Vossa Jazz bur ei hulder attum steinar

VOSSA JAZZ 2015 – DAG 2 – lørdag 28. mars 2015

Vi starter dagen på Tre Brør etter inntak av en næringsrik frokost. Denne lille kafeen attum steinane på Vangskyrkja. Her bur ei hulder uppe i andre høgda – og huldra heiter sjølsagt Trude Storheim. Men blant dagens huldre inkluderer vi også Live Maria Roggen.

Men altså først:

Finsk plop (JH)
På Tre Brør er det den finske trioen Plop med Mikko Innanen på alt- og barytonsaksofoner og fløyter, Eero Tikkanen på bass og Joonas Riippa på trommer. Høyoktan finsk jazz av ypperste merke. Basert på bandmedlemmenes egne komposisjoner ligger stemningen raskt oppunder taket foran det alt for fåtallige publikummet.

Ikke bare trioens sammensetning (saksofon, bass og trommer), men også linjene i musikken minner til tider om Sonny rollins «Freedom Suite» fra 1957. Men det er overhodet ikke noe alderdommelig over musikken som presenteres over kaffekoppene i kafeen. Vel er det bop-basert, men det hipt og moderne på Tre Brør denne formiddagsstunden.

Grunnet den tradisonelle samlingen tidlig lørdags ettermiddag under Vossa Jazz over kortreist røkt og speka kjøtt, i år med dravle og krotakake, rekker vi ikke sPacemoNkey i Osasalen. Beklager, Morten Qvenild og Gard Nilssen. Vi tar sjølkritikk på den.

X3M på taket (JH)
Vi legger i vei til Ekstremjazzen – eller X3M jazz på moderne Vossa-maul – som i år er plassert på taket på kulturhuset ved bredden av Vangsvatnet. Det er tradisjonen tro Jon Balke som byr opp til dans sammen med ekstremsporterne som seiler ned fra Hanguren, i år med en trio: Folkemusikeren Åshild Vetrhus på vokal og Andreas Ulvo på diverse tangenter og annen elektronikk. Sjefen spiller på flere tangenter.

Vanskelige vindforhold gjør at hang- og paragliderne faller raskt ned mot landingsplassene foran og oppå kulturhuset. Dermed uteble litt av det spektakulære elementet. Men mer alvorllig var at for å bruke taket var festivalen pålagt å gjennomføre en begrensning av antall besøkende på taket. Taket var satt til 250 fikk vi opplyst på forspørsel. Da vi kom like etter konsertstart var inngangen allerede stengt og vi måtte vente på at noen av de heldige gikk før vi slapp opp på taket. Det tok sin tid, og vi mistet derfor store deler av konserten.

Da vi endelig kom opp møter det oss en heftig vegg av lyd, over hvilken Vetrhus’ vokal stråler. Balkes musikk er basert på en serie med kjente og ukjente folketoner som bindes sammen og endevendes i en orkestral form fra synthene til Balke og Ulvo. Det var kaldt og surt der oppe på taket, men musikken gjorde at vi holdt ut. Til festivalen vil vi si at selv om det er en god ide å arrangere X3M-jazzen på kulturtaket, bør ikke denne begrensningen i antall publikum begrense dettes tilgang til den spesielle tradisjonen som X3M-jazzen er blitt.

The best of… salmeboka (LM)
Det som sannynlegvis byrja som eit konsept for jolekonsertmarknaden er blitt gjort sesonguavhengig og det fungerer året rundt. Duoen Gunnar Halle (trompet) og Espen Eriksen (piano) har teke for seg salmeboka og gjort eit utsøkt utval. Dei tilpassa seg til og med påskehøgtida og opna konserten med «Se vi går opp til Jerusalem». Det kan innvendast at det heile kan bli i vakraste laget. Men eg er usamd. Faktum er at høgdepunktet på konserten var «Lei milde ljos», og der heldt ikkje duoen tilbake på noko. Nokre av verkemidla kan nærma seg klisjestatus, men det var ei overtyding i spelet som feia all tvil til sides.

Det er forbausande kor rik klangpaletten er hjå ein piano og trompet-duo som spelar heilt akustisk. Halle spelar på eit imponerande register. I ein sekvens så er han nær Arve Henriksens fløytetone i trompeten. I neste growlar han i beste New Orleans-stil. Også Eriksen utnyttar instrumentet til fulle. Han bearbeider pianoet i nokre låtar, og måten dette blei gjort på i «Kirken den er et gammelt hus» var berre trollbindande. Soloen til Eriksen var verd inngangspengane aleine! Osasalen er bygd for dette konseptet.

Apokalypso (JH)
Så var det tid for årets tingingsverk – Vossa Jazz-våren sitt vakreste eventyr. Men tradisjonen tro er det prisutdeling først. Årets Vossajazz-pris blir tildelt Thea Hjelmeland. salt peanuts* gratulerer.

I år er det Live Maria Roggen som skal til pers som tingingskomponist. «Jeg tenker ofte på katastrofer» sier hun har kalt verket mystisk nok Apokaluptein – The Uncovering. Tekstene er «assossisjonar rundt ei historie i vår urolege tid» sier programmet uten at vi blir noe klokere av det.

På scenen har hun med seg fra venstre Audun Kleive på trommer, Sondre Meisfjord på bass og vokal, Hilmar Jensson på gitar, Eivind Lønning på trompeter og Lene Grenager på cello. Lydmesteren Asle Karstad styrer hvordan det lyder ute i salen, så selv på de bakerste radene i Vossasalen er det en åpen og klar presentasjon av det rent musikalske elementet.

Innledningsvis formidles beskjeden av at musikken skal få tale for seg selv, det blir derfor ikke noe «small talk» underveis. Men det betyr ikke at tekstene i musikken er uviktige. Tvert i mot, det skal vise seg at de er en svært sentral del av helheten. Tekstene beskriver den sårbare tilværelsen vi mennesker lever, «we might as well – be dust or bacteria». Akkurat denne tekst-snutten projiseres på veggen og angir dermed et slags tema for verket. Det er bare synd at det tekstlige elementet til tider forsvinner i lydbildet, i hvert fall der undertegnede satt.

Vi får en reise i et variert musikalsk landskap fra det svingende og dansbare til det friere og atoniske. At Lønning og Grenager er mestre å sine instrumenter i å generere lyder langt utenfor læreboka i instrumentteknikk, og her er dette plassert inn i en musikalsk ramme som virkelig uttrykker det som meningsbærende elementer. Islandske Hilmar Jensson er en strålende gitarist i dette ensemblet, og Meisfjord overrasker og imponerer igjen, denne gangen også som bak-vokalist i enkelte deler. Men klarest skinner Audun Kleive i sitt rytmiske landskap, ved siden av kveldens dronning, Live Maria Roggen.

Musikalsk presenteres verket som en kontinuerlig helhet, uten pauser. Det er derfor ikke låter å peke ut. Men tematisk utvikler de tekstuelle assosiasjonene seg. I mangel av titler på de enkelte delene vil jeg peke ut noen høydeunkt etter sentral fraser i teksten. Med mantraet «Is he the one?» fikk vi en liten musikalsk perle, hvor også bandet fikk presentert seg. «Small cracks» var en strålende lek mellom det tekstlige det musikalske. Men det musikalske høydepunktet kom med «… bones, One year later» som plukket opp igjen støv-allergien, mens Grenager dro igang med noen vidunderlig virkingsfulle knirk på celloen, som gjorde at vi kjente lukta av varm harpiks.

I det hele tatt et flott verk levert av Roggen. Om jeg skal løfte fram noe som trekker ned ved siden av at vi mistet deler av teksten, må det være at i denne første versjonen var verket i lengste laget. Vel overstått, Roggen!

Manu Katché
Manu K

Portugisisk frijazz med Evans (JH)
I Festsalen holder Rodrigo Amado Mortion Trio fest. Rodrigo Amado på saksofon, Miguel Mira på cello og Gabriel Ferrandi på trommer har med seg Peter Evans på trompet. Den portugisiske trioen kommer til Voss som første spillested utenlands. Utrolig nok! Trioen overbeviser fra første stund og holder et heftig driv gjennom hele konserten. Amado kan inn imellom minne litt om Mats Gustafsson i det lyriske hjørnet, men tar snart av med noen løp som er helt hans egne.

Vi lot oss spesielt imponere av cellisten Mira, med en frappernde teknikk og musiserende evne. Peter Evans var … Peter Evans. Vi vet hva vi får. Interessant, men ikke øyeåpnende. Vi ble nok noe mer skuffet gitt hva vi har hørt Peter Evans levere tidligere. Men den portugisiske trioen vil vi definitivt ha mer av.

Annisette til hundre (JH)
Seint på lørdagskvelden er det tid for årets høydepunkt. Det danske bandet The Savage Rose avslutter sin dansk-norske turne med full rulle i Vossasalen. Med bare Annisette igjen fra originalbesetninga, og med unge musikere som kunne vært hennes barnebarn, er det inenting som tyder på at snart 67 år gamle Annisette har mistet feelingen.

Det varmet både gamle og unge som på denne stå-konserten hang over relingen foran scenen og slukte hver lyd og ord som kom fra Annisette og resten av bandet. Nå er det lenge siden psykedelika og politikk – her er det medrivende soul langs hel linja. Da de avslutter med låta «Long before I was born» som ekstranummer, kan vi gå til sengs med et bredt glis om munnen.

Førr ei dame!

Tekst: Johan Haukes (JH) og Lars Mossefinn (LM)

Foto: Jan Granlie (Live Maria Roggen) og Stig Arne Skilbrei (Manu Katché)