OSAFESTIVALEN, VOSS, FREDAG 27. OKTOBER 2023: I 2024 er det 30 år siden Osafestivalen ble arrangert på Voss. Den ble en forlengelse av Strykarfestivalen som ble etablert to år tidligere. Festivalen har navn etter, og bakgrunn i, mesterspelemannen Sigbjørn Berhoft Osas tanker om å skape et møtested der folkemusikken skulle møtes og bryne seg på nærliggende musikkformer. Festivalen blir arrangert i slutten av oktober hvert år, med omkring 40-50 arrangementer gjennomførtl over tre dager. I tillegg står festivalen for helårsscene Osascena, helgesamlingen UngOsa, og har fast tilholdssted på Ole Bull Akademiet, som er et utdanningssted for folkemusikk.
salt peanuts* har besøkt festivalen tidligere, men siden festivalen arrangeres samtidig med svenske Umeå Jazz Festival, har den festivalen vært førsteprioritet den siden salt peanuts* ble etablert for snart ti år siden. Men siden vi nå har etablert oss med flere medarbeidere på Voss, var det naturlig at denne festivalen ble prioritert, så fikk kollega Johan Hauknes lese seg opp på det svenske språk og historie, og sette seg på toget mot Västerbotten og Umeå denne helga.
I år er temaet forholdet mellom viser og folkemusikk, og allerede første dagen fikk vi gode bevis på at disse to sjangerne henger godt sammen.
I Dantes fotspor, eller?
Vi startet i foajeen i Gamlekinoen, hvor vi føler oss hjemme, siden salt peanuts* avd. Voss, begge er engasjert i Voss jazzklubb, som arrangerer de fleste konsertene her inne i dette vernede lokalet fra 50-60-tallet. Her skulle vi møte trioen Ælvestaden. Her møtte vi Kenneth Lien på lyre, munnharpe og vokal, Levina Storåkern på bukkehorn, fele, vokal, kantele og elektronikk og det nye stjerneskuddet innenfor den improviserte musikken i Norge, skal vi tro hovedstadens jazzpresse, Eir Vatn Strøm på vokal, lyre og elektronikk.
Magnus Ulleland har tidligere oversatt Dantes klassiske verk Den guddommelige komedie til nynorsk, og her bruker Dante ordet Ælvestaden som et annet ord på helvete. Vatn Strøm forteller at Ælvestaden er lange koraller, moderne tekster, poplåter og et lydbilde som ikke er redd for hverken det klare, skitne, elektroniske eller tradisjonelle.
Trioen fikk Folkelarmprisen for debutalbumet Ingen mere gråter i 2021, og de har fått et stort publikum både i Norge og i utlandet gjennom de knytter det tradisjonelle og det moderne sammen på. Og vi var svært spente på hva de ville komme opp med denne times i Gamlekinoen.
To av de tre musikerne er østlendinger, mens Storåkern har sine røtter i Sverige. De møttes på ei kebabsjappe på Voss for nøyaktig fem år siden, og har etter det utforsket sitt særpregede uttrykk nesten til perfeksjon. Og det var en fin stund vi fikk med trioen.
Jeg hadde egentlig regnet med at Vatn Strøm skulle være frontpersonen, men hun var vel egentlig den som tok minst plass av de tre. Men hun opplevde en av de verste tingene en musiker kan oppleve på en scene, nemlig å få et antall hostekuler underveis, som innimellom kom relativt ubeleilig inn i lydbildet. Jeg følte det var Lien som førte mest an med sitt lyrespill, og med Storåkern som var den som serverte det vokale. Og med fint kantelespill og med en relativt lys og «engleaktig» vokal, ble dett en drømmesekvens vi likte. Da får v heller leve med at tekstene, som handlet mye om hverdagens trivialiteter i Oslo, ikke akkurat var tett på Dante. Og best likte jeg det når de tre sang trestemt på noen av låtene. For de tre sine stemmer fungerer perfekt sammen, og minner en dle om andre vokale folkemusikkgrupper som for eksempel svenske Kraja.
Åpning på link fra Moskva
Så bar det over i Voss idrettshall, hvor man skulle oppholde seg resten av kvelden. Her fikk vi den offisielle åpningen, som i år var gitt til NRK-korrespondent Gro Holm i Moskva. Et politisk korrekt valg, og et valg vi gjerne roser festivalen for. Hol skulle stått på scenen i Idrettshallen, men på grunn av en ulykke med en hest i Moskva (?), fikk vi henne på link på videoskjermer, fra hennes velkjente balkong med statuen av Lenin i bakgrunnen, slik vi kjenner henne fra et utall gode reportasjer fra Ukraina-krigens epic-senter.
Hun ga oss en fin innføring i den russiske kulturhistorien med klare lenker til krigen som foregår akkurat nå, og hvordan Putin holder på med å knuse den ukrainske kulturen. Hun trakk også lenker til krigen mellom Israel og Hamas, og ga nok både politikerne på første rad og publikum noe å tenke på.
Dans for og av kvinnene
Så var det klart for åpningsforestillingen. Danseforestillingen Livmødre, fremført av Mammelukk dansekompani er laget av koreografen av danseren Silje Onstad Hårlien, komponisten, gitaristen, vokalisten og felespilleren Selma French Bolstad og dramaturgen Susanne Marko. Og på scenen hadde Onstad Hårlien og French Bolstad med seg hallingdanserne Anita Vika Langødegård, Brigitte Blomlie, Silje Risdal Liahagen og Solveig Hårdnes, og keyboardisten og vokalisten Solveig Wang.
Forestillingen gir et rått og ærlig bilde på hvordan det er å være kvinnelig hallingdanser, og som det forklares i programmet: «Korleis kan endringane i kvinnekroppen, den månadlege syklusen, overgangen frå barn til vaksen, det å verta mor, vaksenlivet, alderdomen uttrykkjast i dans? Og ikkje minst: gjennom den mest mannlege av alle dansar; hallingen?»
Nå skal ikke salt peanuts* sin medarbeider påberope seg å være noen ekspert på moderne dans. Men jeg ble imponert over forestillingen. Musikken til French Bolstad er moderne i uttrykket, og relativt rocka. Men samtidig er det rytmiske ofte basert på folkemusikken, og de to musikerne leverte storslagen musikk til de fem danserne. French Bolstad er en strålende komponist og utøver, og det er slett ikke overraskende at hun de senere årene har dukket opp mer og mer, både i egne prosjekter og sammen med andre. Og sammen med Wang ble det musikalske tatt svært godt vare på i forestillingen.
De fem danserne ga et sterkt bilde på, ikke bare det å være kvinnelig hallingdanser, men også på det å være kvinne i samfunnet i dag. Det er fem utmerkede dansere, som gjorde at den kvinnelige delen av publikum følte seg sterke og stolte, mens den mannlige delen (kanskje) fikk en del å tenke på. En fantastisk åpningsforestilling.
Eminent fra Setesdal
Så var det på tide å få servert litt skikkelig, rotfast og ekte, norsk folkemusikk! Og det var det mesterspelemannen Daniel Sandén-Warg som skulle gi oss. Han har turnert rundt om i vverden med en rekke kjente musikere, men konsentrerer seg nå mest om tradisjonsmusikken fra Setesdal, som er grunnmuren hans. Han spiller i den såkalte Bjørgum-tradisjonen som har røtter i spillet til Knut Jonson Heddi, som levde fra 1857 til 1938. Sandén-Warg har vært nabo til læremesteren Hallvard T. Bjørgum i over 20 år, og har fått mye av spkillet sitt derfra. Men først og fremst er det nok Torleiv H. Bjørgun (1921-1990) han har latt seg inspirere mest av når det gjelder spillestil.
Da jeg hørte denne korte konserten tenkte jeg på hva som ville ha skjedd med jazzhistorien om John Coltrane, Albert Ayler og Ornette Coleman hadde blitt utsatt for setesdalsmusikken på tidlig 60-tall? Mange av datidens jazzmusikere ble jo svært inspirert av de østlige og afrikanske tradisjonene, Men hvis noen av stilskaperne fra jazzens 60-tall hadde møtt Torleiv H. Bjørgum eller Sigbjørn Bernhoft Osa, ville kanskje den moderne jazzen sett helt annerledes ut i dag.
For den musikken Sandén-Warg fremførte kunne nesten like godt ha vært fremført av Coltrane, Ayler, Coleman; Don Cherry med flere. Her er det improvisasjoner over en lav sko, og fritt spill rundt temaene med en energi som nesten tar pusten fra oss som lyttere. Sandén-Warg er en mester på både hans kombinerte flatfele med hardingfelearm og på den tradisjonelle hardingfela. Han dro oss gjennom deler av historien til setesdalsmusikken, og selv om vi hadde store problemer med å forstå historiene han fortalte mellom låtene, mens han stemte felene, på sin særpregede setesdaldialekt, så forsto vi musikken, som både var trolsk, vakker, åpen og teknisk fullkommen. Det er slik norsk folkemusikk skal spilles!
Mest pop og mindre folkemusikk
Neste punkt på programmet var, kanskje de mest populære utøverne av folkemusikk servert for «folk flest», nemlig Valkyrien Allstars. De har vært på Osafestivalen tidligere, og har alltid gitt publikum god musikk kombinert med frontperson Tuva Syvertsens lune og fine sceneopptreden. Hun er hovedvokalist, samtidig som hun trakterer keyboards og synth pluss hardingfele. Resten av Valkyrien består av vokalist, gitarist og fiolinist Erik Sollid, trommeslager Martin Langlie og bassist Magnus Larsen. Bandet fikk i 2020 Spellemannsprisen i kategorien «Vise» for albumet Slutte og byne. Og etter platelanseringen hagla det med høye terningkast i mediene, for musikken som har tydelige pop-preg, men som like fullt har mange referanser til tradisjonsmusikken.
Dette er andre gang jeg hører bandet i løpet av noen måneder. Sist gang var på Sildajazz i Haugesund i august, hvor de måtte spille på lånte instrumenter, siden lydmann og back-lins sto flomfaste på Ål i Hallingdal, og ikke kom seg hverken fram eller tilbake. Og den gang ga jeg mangelen på egne instrumenter skylden for at jeg ikke syntes konserten var like god som jeg hadde håpet. Derfor var forventningene relativt store til konserten denne kvelden.
Valkyrien er et band som ikke gjør det enkelt for seg selv. De lager melodier, som gjerne har tett tilknytning til folkemusikken, men tekstene gjøres i overkant kompliserte og går gjerne litt «på tvers» av melodiene, med lange setninger som ikke alltid «flyter» like godt med musikken. Særlig syntes jeg det var merkbart i låtene i mid-tempo, hvor det rett og slett ble for mange ord. I de raskeste låtene og i de sarte balladene, er det nesten ingen som overgår Syvertsen og hennes menn!
Et stort pluss bør føres i margen for gitarspillet til Sollid. Han er en utmerket utøver på fire-strengs gitar, en god vokalist og en fin felespiller. Trommespillet til Langlie følte jeg av og til var litt ute av «sync», mens hans banjospill er sjarmerende. Og Larrsens bass-spill er, som alltid, solid. Han slapp til og med til med en fin bass-solo, hvor kanskje syntes lyden ikke var den beste, men spillet var fremragende.
Den nye, svenske folkemusikken
Sverige har opp gjennom årene være et foregangsland når det gjelder å koble folkemusikk til andre musikalske sjangre. Våre lesere har, garantert, Jan Johanssons plate Jazz på svenska fra 1964 stående i hyllene. Ikke like mange har plater med Lars Gullin, Per Henrik Wallin og andre som gjorde den svenske tradisjonsmusikken gangbar i jazzkretser. I de senere årene har det vært en del rockeband som har tilegnet seg den svenske tradisjonsmusikken. Og organisten og vokalisten Merit Hemmingson, som besøkte Osafestivalen i fjor, var den som startet den «bølgen». Men det er lenge siden. I de senere årene har band som Hädningarna, Norman, Väsen og en rekke andre, kombinert den tradisjonelle forlkemusikken med nyere, musikalske uttrykk.
Den som i dag blir trukket fram som den nye, store stjernen innenfor denne kombinasjonen er vokalisten og fiolinisten Sara Parkman (hovedbildet). Hun har tatt den svenske folkemusikkscenen med storm, og har oppnådd kultstatus i den nyere, svenske populærmusikken. Til Osafestivalen kom hun sammen med sitt faste band, bestående av Hampus Norén på trøorgel, gitar og vokal, Hanna Andersson på fiolin, bratsj og vokal, Ima Baeza Bilgin på keyboards og vokal og Sammy Hsia på trommer.
Parkman utforsker hva det vil si å være menneske – med kropp og sjel. Som tredjegenerasjon prestedatter, har hun den religiøse folkemusikken i bunn i alt hun gjør. Hun sko gjennom med albumet Vesper, og i 2022 kom hennes tredje album Eros Agape Philia, som har sikret henne nominasjoner til den svenske Grammis.
At det er det religiøse som hele tiden ligger i bunnen for alt hun gjør, er ikke så enkelt å oppdage når man ser henne og bandet på scenen. For her er det «full rulle» i et rocka folkemusikklandskap fra start til mål. Og med antrekk som ligner de min datter iførte seg mens hun var ikke i sin «goth»-periode, slenger hun og medmusikantene drivende, dansbar musikk utover Idrettshallen, som var vi havnet på en rockeklubb.
En del av de svenske musikerne som kobler folkemusikk og rock, har ofte fått et ufortjent rykte om å være nasjonalister og det som verre er. Men Parkman gjorde det klart, allerede etter første låta, at hun ville skape kjærlighet mellom folk. Og med et utmerket band, drev hun massene nærmest til ekstase i sitt tøffe sett.
Etter dette var det på tide for salt peanuts* sin utskremte å rusle gjennom den iskalde natten og hjem. Man skulle fungere sånn noenlunde de neste dagene også. Så derfor droppet jeg de to siste konsertene denne kvelden. Men vi får se hva vi får tatt igjen i dag.
Tekst og foto: Jan Granlie
Ælvestaden: Kenneth Lien, Eir Vatn Strøm og Levina My Matilda Storåkern
Mammelukk Dansekompani
Mammelukk Dansekompani med Selma French Bolstad og Solveig Wang
Mammelukk Dansekompani
Mammelukk Dansekompani
Daniel Sandén-Warg
Valkyrien Allstars
Tuva Syvertsen i Valkyrien Allstars
