Konserter

Polsk-norsk riksdag

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 23. NOVEMBER 2017: På alle nordiske språk finnes begrepet om «polsk riksdag» — som en beskrivelse av en kaotisk forsamling som er uten evne til å fatte noe vedtak. Begrepet følges gjerne av en forestilling om at alle skriker i munnen på hverandre og prøver alt de kan å drukne alle andre stemmer.

Som salt peanuts*’ lesere selvfølgelig er vel kjent med, referer dette uttrykket til det polsk-litauiske parlamentet Sejmen. Parlamentet som endelig ble avsluttet i 1795 — da alle rester av både Polen og Litauen var spist opp av de tre sultne ulvene Russland, Prøyssen og det Habsburgske Østerrike.

I Sejmen hadde alle representanter absolutt vetorett—fritt veto, eller liberum veto—og nedleggelsen av dette veto førte til at det sittende parlamentet ble oppløst og alle dets vedtak ble gjort ugyldige.

Noen vittige sjeler har på grunnlag av dette etablert begrepet om «polsk frijazz» — antakeligvis noen som verken har skjønt opphavets forhistorie, eller riktig har fattet hva frijazz er. Og langt mindre har de forstått den rike jazzhistorien i Polen.

Heller ikke hvor avantgarde polsk jazz har vært siden tidlig på 1960-tallet da frijazzen la grunnlaget for en re-glokalisering av disse musikalske uttrykksformene som hadde sitt opphav i USA, men som i tiårene etterpå er blitt et genuint, globalt og glokaliserbart kulturuttrykk.

Det disse vittige sjelene også overser—eller er uvitende om—er at begrepet «polsk riksdag» har sitt utgangspunkt i liberum veto. Dette grunnlaget gjør at uttrykket om «polsk riksdag» må anses som laudativt, snarere enn å bli forstått pejorativt. En polsk riksdag må ses som en positivt ladet betegnelse, og ikke som et negativt begrep.

Den frie vetoretten—liberum veto—som ble innført i parlamentet Sejmen allerede på 1600-tallet, var et uttrykk for et brudd med de etablerte føydale strukturene. Den frie vetoretten var en motvekt mot prinsipalens—kongens—absolutte veto.

Ordningen var uttrykk for en strålende vakker ide—ideen om at gjennom åpen og fri dialog finner man fram til og inngår det vi i dag ville kalle informert samtykke. Gjennom en demokratisk, fri debatt vil ærefulle, noble frie menn komme til felles erkjennelse om den rette beslutningen. For når man gjennom slik samtale har kommet fram til det alternativet som er det beste for alle, gitt alle skranker og forutsetninger, vil beslutningen fattes med konsensus. Som enstemmighet blant frie noble menn!

I moderne språkbruk betyr det at frie menn og kvinner gjennom en fri, åpenhjertig og åpenhjernig dialog vil enes om det samfunnsmessig beste. De vil enes om en konsensus som gjennom informert samtykke er det beste alternativet – det som ivaretar alle partsinteresser på den beste måten uten at noen utnyttes eller får sine rettigheter brutt.

I dagens samfunnsfilosofi snakker man om at det skal råde Pareto-effisiente forhold. Sagt enkelt betyr det at ingen skal kunne få det bedre uten at noen får det verre. Ingen tiltar seg verdier eller rettigheter på bekostning av noen andre.

Det er jo selvsagt slik at hvem som ble inkludert i dette fellesskapet – dvs. hvem som ble ansett for å være frie, noble menn – ikke svarer til våre oppfatninger av hvem demos er, hvem demokratiet skal omfatte. Men det er på siden av problemstillingen.

For poenget er følgende. På denne forutsetningen om at man gjennom demokratisk åpen dialog oppnår enighet om det sosialt beste – dvs. at alle får det bedre – er det jo da selvsagt at alle også må ha et absolutt veto. Gjennom dette vetoet sikrer man at man selv ikke blir utnyttet.

Dermed er denne ideen om liberum veto også ideen om det ultimate demokratiske prinsipp. At demokratiets viktigste oppgave er verken å sikre den absolutte monarkens eller det absolutte flertallets rett. Demokratiets grunnleggende ide er å sikre alle mindretalls interesser og rettigheter.

Derfor er ideen om «polsk riksdag» også grunnleggende sett ideen om et ideelt demokrati—det stikk motsatte av ideen om det komplette kaos. Forsøket med liberum veto var et strålende forsøk på å velte det som var den rådende ideen på 1600- og 1700-tallet—ideen om det gudegitte og absolutte monarkiet.

Så kan man selvfølglig diskutere om erfaringene med Sejmen-parlamentets manglende beslutningsevne var positive eller negative. Men man kan ikke ta fra den polske riksdagen at den var bygget over et grunnleggende prinsipp som iverksette en laudabel demokratisk ide.

Det samme gjelder polsk frijazz! Polsk frijazz burde være en laudativ betegnelse. Det er definitivt ikke kaos—det er ikke et spetakkel av stemmer som prøver å drukne hverandre. Polsk frijazz er derimot gjennom åpen musikalsk dialog å skape vakker musikk. Musikk som henger sammen, musikk som gir mening. Men også musikk som bryter dine forventninger til hva vakker musikk er! Polsk frijazz utvider repertoaret mitt for hva jeg opplever som vakker musikk.

Slik har det vært siden aller første gangen jeg hørte musikken til Krzysztof Komeda, og dermed oppdaget hva polsk frijazz faktisk uttrykte. Derfor er gleden stor når jeg møter den polske musikeren Maciej Obara, som på tross av sin unge alder fortsatt—ikke bare reflekterer, men utvider—den musikalske revolusjonen som polsk frijazz jo var på 1960- og 1970-tallet.

Det er gått 52 år siden Krzysztof Komedas mesterverk – LP-en «Astigmatic» – ble skapt i 1965. Det bemerkelsesverdige er jo at plata i dag – i 2017 – fortsatt låter frisk og moderne!

Noe annet som låter friskt og moderne er Maciej Obaras polsk-norske kvartett, med Dominik Wania på klaver, Ole Morten Vågan på bass og Gard Nilssen på trommer. Obara møtte de to norske musikantene på det europeiske mesterprogrammet Take Five i studieåret 2011/12. Da de spilte på det gamle Kulturhuset i Molde under Moldejazz 2012 fikk vi høre en frisk og moderne kvartett som opererte på et svært høyt nivå.

Den gangen tenkte vi at en ny stjernegruppe var født og vi gledet oss til å få høre den igjen. Men det skulle altså gå over fem år før vi fikk møte dem igjen. Nylig slapp kvartetten plata «Unloved» på ECM, med i all hovedsak Obaras nyskrevne musikk, med unntaket av tittelsporet som jo er av Krzysztof Komeda.

Det er derfor naturlig å anse plata som en hyllest til den musikalske arven etter Komeda, til den moderne polske jazzen og musikere som vokste fram under hans vinger. Dette er utrolig nok første albumet med kvartetten, og det er lett å si nå i ettertid at … endelig!

For det er blitt ei strålende plate, ei plate som gir meg troen tilbake på ECM som plateselskap etter en rekke skiver de siste årene som har gitt inntrykk av at ECM har mistet retningssansen. Her er vi tilbake i den musikken som gjorde ECM stor på 1970-tallet, den improviserte musikken som knytter sammen amerikanske jazztradisjoner med en europeisk og samtidsmusikalsk estetikk.

Det var derfor med store forventninger vi gikk til denne konserten, en høstkald og våt novemberkveld i Oslo. Og bandet skuffet absolutt ikke! Tvert imot. Helt fra Obaras første introduksjon satt vi som fjetret.

Det eneste beklagelige var at alt for få tilhørere hadde funnet veien til jazzklubben på Karl Johan. Det var vel – alt inkludert – ca. 40 til stede i publikum. Det burde minst ha vært det tredobbelte.

I ett langt sett fikk vi tre tjuefemminutters kontinuerlige sekvenser som knyttet sammen Obaras komposisjoner på ECM-skiva. Gard Nilssen er blitt en av de virkelig store og mest fleksible jazztrommisene vi har her på berget.

Her hørte vi ham i en ECM-estetisk kontekst hvor han til tider nesten til forveksling kunne høres ut som en ung Jon Christensen i hans lek «hvor er ener’n?». Som Christensen svarte, at «jo, den, den kan være både her… og der…». Men Nilssen var også som en motor med stempel på frigang, et stempel med både bislag, trislag og mer.

Lydhørt medspillende … særlig lot jeg meg fascinere av sekvenser mellom ham og pianisten Dominik Wania. Musikken ble pushet på, formet og delikat utformet til de lekreste serveringer.

Ole Morten Vågan viser igjen fram bredden og fleksibiliteten i hans spill. Her viste han fram et moderne basspill som var som skreddersydd for Obaras musikk og som serverte noen pasninger til de andre musikantene i bandet som i fotballspråket ville beskrives som gjennombrytende lissepasninger som åpnet forsvaret som en kvass kniv i en svært godt mørnet biff.

Den store øyeåpneren for meg var allikevel Dominik Wania. Hans pianospill er presist, stilrent og medrivende. Og … åh, så europeisk. Her er det en strålende syntese av et improvisatorisk modalt pianospill og europeisk kunstmusikk. Jeg sitter og tenker at om jeg hadde vært tjue+ år igjen, ville jeg hatt stjerner i øya og danset med skyer.

Slik jeg gjorde de første gangene jeg ble eksponert for tilsvarende kvartetter som Garbarek-Stenson-kvartetten. Men når jeg tenker meg om, så er det akkurat det jeg gjør – også nå førti år seinere.

Maciej Obara gir oss på sin alt-saksofon noen soli som ikke bare smeller i veggene, men også i hjertet. Hans låter er sterkt forbundet med arven etter Komeda. De er uimotståelige, nesten vakre små perler. Som Komedas komposisjoner er de tilsynelatende enkle, nesten naturlige, du opplever dem som nesten sangbare … inntil du prøver å synge dem. Og oppdager at skinnet bedrar.

Komposisjoner som på et vis kan sammenlignes med M.C. Eschers vidunderlige verden. Når du tror at du skal komme tilbake til utgangspunktet, så ender du et helt annet sted. Og når du er sikker på at denne veien, den fører til et helt annet sted, kommer du tilbake dit du har vært før. Det komplekse er enkelt, og det enkle komplekst. Så enkelt er det, og dog så komplekst!

Med tre satser som hver knytter sammen to av Obaras låter – slik jeg hørte det – framsto konserten nærmest som en tredelt suite. En suite for jazzkvartett. Og da kvartetten avsluttet med Komedas «Unloved» som ekstranummer da gir vi oss over. En perfekt avslutning på en strålende konsertkveld.

Tekst og foto: Johan Hauknes