Konserter

Portugisisk krigsskip med amerikansk mannskap

JAZZHOUSE, KØBENHAVN, 2. MARS 2017: Et portugisisk krigsskip, er en av verdens farligste maneter. Med sine lange fangarmer er de i stand til å ta livet av det meste som kommer i deres nærhet. Riktig så farlig var det ikke på Jazzhouse i kveld, da den portugisiske saksofonisten Rodrigo  Amado, sto på scenen, sammen med sin kvartett som hadde fått det kledelige navnet «This Is Our Language».

Bandet gjorde en plate for noen få år siden, og nå er de ute på turné i Europa, med stopp både på Blow Out i Oslo og Jazzhouse i København.

I bandet finner vi, foruten Amado på tenorsaksofon, Joe McPhee på pockettrompet, sopransaksofon, plasttrompet og plast avløpsrør, bassisten Kent Kessler og trommeslageren Cris Corsano. En trio, som alene kunne fylt nesten hvilken som helst klubb en vanlig torsdagskveld.

Men denne kvelden var det Rodrigo Amado som var «sjefen». Selv om han ikke hadde laget all musikken selv, eller var mer spennende enn de andre. For her var det den kollektive improvisasjonen som sto i høgsetet.

Amado har vi etter hvert, hørt noen ganger. Blant annet sammen med hans Motion Trio med trompeteren Peter Evans som gjest, blant annet på Vossa Jazz, men med «This Is Our Language»-trioen ble musikken annerledes og adskillig tettere og mer spennende.

Trompeteren, saksofonisten Joe McPhee er et kapittel for seg selv. Hans spillemåte på pocket-trompet er som en videreføring av Don Cherry, og når han tar fram sopransaksofonen, eller plasttrompeten, er han langt inne i freejazz-land, slik freejazz skal fremføres. Noen av oss husker hans solokonsert under Blow Out-festivalen i Oslo for et par år siden, som et musikalsk høydepunkt, da han gjorde en lang versjon av «Summertime» (se opptak her). Han er et unikum på de forskjellige hornene, og sammen med de andre, skapte han stor kunst denne kvelden.

Bassisten Kent Kessler er stødigheten selv bak bassen. Uten å gjøre noe stort nummer ut av det, så skaper han, sammen med «duracell-kanin» Chris Corsona et bakteppe for de to solistene som er storveis. Og Corsano er og blir noe helt eget. Som en av den friere jazzens mest energiske og lydhøre musikere i dagens jazz danner han en rytmisk stamme for denne gjengen, som man bare må elske.

Og i front viser Amado seg som en glimrende saksofonist. Kanskje har han ikke den mest personlige og originale stemmen innenfor den nyere jazzen, men han jobber knallhardt hele veien for å gi de fremmøtte energisk freejazz som holder herfra til månen. Og hans improvisasjoner går faktisk utenpå de fleste i dagens jazz.

Sammen er denne kvartetten dynamitt. Det er spennende å høre en europeisk musiker som Amado sammen med tre amerikanerne, og å registrere at de finner hverandre så bra.

Å kalle bandet «This Is Our Language» er den perfekte tittel på et band som dette. Det viser at avstanden mellom den amerikanske freejazzen og den europeiske ikke er så stor, noe som kan skyldes de tre amerikanernes heftige farting rundt i Europa de senere årene, for å spille med folk som for eksempel Paal Nilssen-Love, Mette Rasmussen og andre. Og med Amado i front kan man gjerne avkrefte myten om at det portugisiske krigsskip er så farlig som man vil ha det til.

En flott kveld på Jazzhouse, som samlet en god del ihuga fans. Om de kom for å høre McPhee, Amado, en av de andre eller hele kvartetten i utgangspunktet vites ikke, men det spiller heller ingen rolle, så lenge kvartetten hele veien spilte såpass tett og fint, og med en felles, god idé om hvor de ville musikalsk.

Tekst og foto: Jan Granlie