Konserter

Sirkler av sirkelpust

COLIN STETSON, VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, LØRDAG 9. SEPTEMBER 2017: For tredje gang var dette fenomenet på saksofoner og andre treblåsere tilbake i Oslo. Og som første gangen er han nå aleine.

Utstyrt i kveld med tre instrumenter, en altsaksofon, en bassaksofon og en kontrabassklarinett, forventer vi høy intensitet, i en musikalsk verden som Steve Reich ville kjnne seg meget godt igjen i. Minimalistene Terry Riley, LaMonte Young og Steve Reich er alle født i ’35, ’36,  mens Philip Glass jo er født kun en måned etter at 1936 var slutt. Kanskje er det ikke tilfeldig at Colin Stetson, som nå er omtrent førti år gammel, var 35-36 da han spilte på Victoria første gangen, omtrent samtidig som at han avsluttet sin store solo-trilogi «New History Warfare» med «Vol. 3: To See More Light».

Uansett, denne lørdagen skulle jeg ha med meg, koste hva det koste ville. I utgangspunktet er jo musikken til Stetson relativt sær, så jeg hadde kanskje ikke ventet det helt store publikummet denne kvelden. Stor var derfor min overraskelse da det var nesten stinn brakke på Victoria denne kvelden, med en gjennomsnittsalder godt under hva en normal jazzklubb oppviser. For å si det slik, det var meget få grå hår tilstede denne kvelden!

Tidligere i år slapp Colin Stetson sin nyeste plate, «All This I Do For Glory» på sitt eget label, 52Hz. Dessverre har ikke salt peanuts* fått lyttet til denne plata ennå, så det foreligger ikke noen anmeldelse av den fra vår side. Men nå er han på plass i egen person — og det er selvfølgelig det aller beste.

La det være sagt med en gang: Dette er musikk som ikke bare garantert gjør Steve Reich lykkelig. Like selvfølgelig er det at den gjør flere av oss lykkelig. Tenk deg: Én mann, ett instrument (ad gangen), et stort antall pickuper/kontaktmikrofoner plassert utover så det er nesten et under at vi ser instrumentet, samt en teknikk med fingersetninger og sirkelpust som tar pusten fra deg. Men overhodet ikke fra Stetson.

Når han så i tillegg har en kontaktmikrofon i halsgropa rett over stemmebåndene, kan han skape stor, multifonisk og perkussiv lydkunst som overgår — om ikke alt, så i hvert fall det meste av — det du har hørt før.

Jeg mener, bunten med kabler fra instrumentet er tykk som en gjennomsnittlig italiensk salami. Når du hører lydbildet han genererer må du uvilkårlig se etter loopstasjonen, echoplexen eller hva det er. Den må jo være der! Men nei, den er ikke det. Dette er real time, dette er sanntidsmusikk. Det som er der, det skjer her og nå, ikke der og da.

Men det er ikke teknikkene og teknologiene som overbeviser her. De er kun verktøy, hjelpemidler. Det vesentlige er musikken. Og for en musikk!

Ikke bare det at de er kraftsaksofonister, men også av kroppspråk og scene-agering kan Mats Gustafsson og Colin Stetson minne om hverandre. Men som musikere er de på sett og vis på hver sine ende av skalaen.

Gustafssons musikk oppfattes ofte som preget av høy energi, av impulsivitet, det frilynte og det viltre. Av en punke-attityd. Mens Stetson er den metodiske konstruktøren av store, sammensatte og minimalistiske lydflater, av lydlandskap. Selv om de begge i virkeligheten er langt mer mangefasetterte, fanger dette bildet opp noe av det som gjør dem forskjellige.

Men nå er det Stetson. Denne kvelden får vi høre låter fra den siste plata hans, samt noe eldre saker, bl.a. låta «Judges» fra den andre plata i den nevnte trilogien. Stetsons musikk er ikke bare orkestral, den er stor og helt unik. Den er bygget opp over en del grunnelementer som består av saksofontonen, samt de muligheter for flertonighet og lydgenerering som ligger i samarbeidet mellom treflis, lepper, tunge og munnstykke, polyrytmisk klaffebruk, fingerbevegelser på instrumentkroppen, hans egen bryststemme — og jeg vet ikke hva.

Musikken er suggerende i sin minimalistiske «enkelhet». Repetitive fraser, vamper, som går og går i det uendelige, flytende stemmer over dette, med kontrapunktiske linjer — også repetitive — med spenning mellom «taim’en» i de to, tre lagene. Langsomt endrende tema og fraser, som vandrer framover — og bakover til utgangspunktet. Og alt dette bygget over en sirkelpust som holder det gående med samme intensitet, samme kraft hele veien.

Stemmen hans lyder som en vandrende, rotløs sjel — på jakt etter et nytt hjem. Men det er allikevel ikke skremmende, for «sangen» drar oss inn i en hypnotisert tilstand som er et godt sted å være. Lyden kan i store strekk bli karakterisert som om Colin Stetson har fått plass til lillebroren til Jonsi i det islandske bandet Sigur Rós inne i hornet.

Det er et godt sted å være, men musikken skaper også en uro. Den gir deg en følelse som å vandre på et klart, gjennomsiktig gulv av glass, og under ser du rett ned i Ginnunga-gapet. Som å vandre over Broen i Khazad-dûm, der Gandalf stoppet balrogen Durin’s bane.

Det er mesmeriserende, hypnotiserende og foruroliggende. Allikevel ønsker du ikke noe mer enn bare å la deg omslutte av det. De små detaljene som vokser, som vrir og vender på seg, som utvikler seg, men alt skjer som i sakte film.

Det er definitivt ikke som å se maling tørke på veggen. Mer som å se en blomsterknopp åpne seg og snu seg mot solen, mens du er i LSD-rus. Ikke at jeg egentlig vet hvordan det er, men det er bildet som vokser fram i meg.

Deilig, vakkert, smakfullt, men også farlig, urovekkende, skremmende!

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Pressefoto av Julia Drummond