MOLDEJAZZ, TORSDAG 21.7.2016: Tidlig start på torsdagen. I selskap med Mette Henriette i Teatret Vårt.
I fjor debuterte Mette Henriette Martedatter Rølvåg med et oppsiktsvekkende dobbeltalbum på ECM. Plata ble anmeldt ble på salt peanuts*. Nærmest over natta fikk saksofonisten med samiske røtter stor internasjonal oppmerksomhet, etter at debutalbumet høstet strålende kritikker i både hjemlig og utenlandsk presse.
Trioen «o» med Johan Lindvall på piano og Katrine Schiøtt (cello) var for anledningen utvidet med Håkon Aase på fiolin. Vakkert, nedtonet, meditativt. Musikk med mye rom og en gjennomtenkt dramaturgi.
Esperanza Spalding, Joss Stone og Ane Brun får ha oss unnskyldt der de sto på scenen oppe på Romsdalsmuseet. Vi holdt oss nede i byen. For nå viste Molde seg fra sin aller beste side. Over tretti grader målte meteorologene rett utenfor sentrum. Som festivalsjef Hans Olav Solli fortalte oss på kvelden da han ga uttrykk for en viss skuffelse for antall solgte billetter på museet:
— Vi skulle gjerne solgt ett tusen billetter til, men det tar vi igjen på det ekstra ølsalget!
Vi bare må nyte denne dagen ute i sola. Særlig når vi tenker tilbake til fjoråret, da temperaturen lå og vaket mellom ti og femten grader.
Vi fortsetter to timer seinere med Gard Nilssen’s Acoustic Unity etter å ha kjent sola varme oss. Inne på lille Storyville setter trioen i gang med musikken fra den selvtitulerte og Spellemannsnominerte plata som kom i fjor. Plata er anmeldt på salt peanuts*.
Med sjefen på trommer, Andre Roligheten på tenor- og sopransaksofoner og Peter Eldh på bass. Små tema skrevet i hovedsak av Nilssen og Roligheten av danner grunnlaget for en improvisatorisk leik. Det er morsomt, og energisk, det farer forbi både John Coltrane-, Jimmy Garrison- og Tony Williams-referanser.
Men uten at det tar oppmerksomheten bort fra at det er tre helt andre musikere som står på scenen. Og at vi er i 2016, ikke i 1964. Det løsner allikevelt ikke helt. Særlig virker det som Peter Eldh sliter i samspillet. Musikken blir for få-dimensjonal under konserten.
Da vi kommer ut fra mørket inne i salen, blir vi igjen blenda av sola. Det er godt å være nede i byen en slik dag – selv om vi hører bassgangene fra Romsdalsmuseet i det fjerne. Vi sitter i sola med en øl, og gleder oss til Wadada Leo Smith.
Wadada Leo Smith var dessverre alt for lite kjent selv for store deler av det norske jazzpublikummet. Det bør han ikke være etter denne konserten. For dette var rein og skjær magi!
I løpet av konserten kom jeg på hvorfor jeg ble så fascinert av amerikansk avantgardejazz tidlig på 1970-tallet. Her var det musikere som virkelig hadde tatt Dagfinn Nordbøs tese – publisert i festivalavisa Fireflate – alvorlig. Her var det ikke mye unødig skvaldring. 74-årige Wadada Leo Smith sto på scenen i Teatret Vårt med sin Golden Quartet – blant Wadada Leo Smiths lengstlevende prosjekter. Anthony Davis på piano, John Lindberg på bass og ikke minst Pheeroan akLaff på trommer!
Musikken har sine klare røtter i Miles Davis’ periode 1965-69 – og kanskje spesielt i 1968-9, perioden med det som gjerne omtales som «the Lost Quintet», fordi den aldri ble studioinnspilt som kvintett. Som med Miles i denne perioden kommer det ikke én overflødig tone ut av hornet til Smith – som Miles Davis’ intro til «’Round Midnight». Da Miles ble spurt om hvor den kom fra, var svaret kjapt, det er samme introen som Dizzy Gillespie hadde, han hadde bare «fjernet alle de unødvendige notene».
Denne minimalistiske ideen er essensen av den første arven etter Miles Davis. Den andre er at utviklingen av musikken skal skje på scenen og den skal ha en umiddelbarhet, «I don’t pay you to practice, I pay you to practice on the stage». Wadada Leo Smith er en trofast disippel av Miles’ to teser.
Dette er solid og god musikk med linjer til Chicago-kollektivet AACM (Association for the Advancement of Creative Musicians) og til Jazz Composers Guild i New York. Musikken framføres som to kontinuerlige sett, hvor Smith dirigerer sine medmusikere ut og inn av forhåndsdefinerte segmenter. Han står der som en lydmalende maestro.
Med et videobackdrop hvor vi ser bilder bl.a. av «Little Rock Nine» i 1957 – de afro-amerikanske high school-elevene som måtte geleides inn i skolen med soldater fra den amerikanske hæren rundt seg, og av Malcolm X.
«Rein og skjær magi!» står det i notatene mine. Dessverre var salen knapt halvfull, men de som satt der fikk i hvert fall minne om en av årets aller beste konserter. Med musikk som har sine solide røtter i den perioden da jazzen ble voksen – på slutten av 1960-tallet.
Avslutningsvis – etter ekstranummeret – henvender Wadada Leo Smith seg til publikum og formulerer sin egen tese:
«We love playing music, we love playing for people. Every ounce of what we play is hurtful, but true».
Seinere på kvelden får vi med oss en spesial-sammensatt kvartett for årets Artist in Residence. Ola Kvernberg (bildet)har fått med seg Mat Maneri – denne gangen på bratsj – fra Brooklyn i New York. Han er ti år eldre enn felespilleren fra Fræna.
Ola beskriver det som skjer på scena for oss, «Æ ha’ gledd mæ te detta! No skjer det! Takk for at de e’ her … Snakkast!». Så nå skal musikken snakke.
Sammen med dem på scenen er Paal Nilssen-Love – på trommer selvfølgelig – og Ingebrigt Håker Flaten på kontrabass. Det er altså tre feler på scenen. Det er Nilssen-Love som tar lederrollen inneldningsvis – notatet sier derfor også «Paal sine feler» – i et nedtonet, nesten stillfarent musikalsk landskap. Og det fortsetter nedtonet. Dette er Paals stille dag på jobben.
Dette er debuten for Ola Kvernberg innenfor sjangeren impro-musikk. Det er det ikke for Maneri. Og det høres. For etter hvert kommer Mat Maneri og Ola Kvernberg trer fram. Men store deler av konserten er det tydelig at Ola er utenfor sin komfort-sone. Nilssen-Love og Håker Flaten er så samkjørte at det er vrient for Kvernberg å finne innsmett og rom.
Det kommer også noen Pärt-ske assosiasjoner. Og etter hvert er det Håker Flaten som driver musikken framover. Mat Maneri har noen frapperende teknikker for å frambringe lyd fra bratsjen. Og jammen hører jeg ikke noen Jean Luc Ponty-ske anstrøk.
I det hele tatt, det letter ikke riktig for kvartetten. Men at Ola har gjort seg noen verdifulle erfaringer gjennom denne konserten, det er jeg sikker på.
Etter dette avslutter vi kvelden i Alexandrparken i selskap med Charles Bradley. Han er en soul-man av den gamle skolen, med en karakteristisk hes, kraftfull stemme og brennende innlevelse. Musikken er tungt tuftet på soul-, r&b- og funkmusikken han vokste opp med på 60-tallet – fra Otis Redding til James Brown.
Og – han ligner litt på James Brown, i grunn. Det er ikke ham, det er Bradley. Ikke bare ligner han, han har rappet store deler av sceneopptredenen fra James Brown. Antrekk, miming og det flørtende kroppspråket er tatt rett ut av Browns verktøykasse.
Det skal han ha – han synger også meget bra. Han greier faktisk å gi liv til en musikksjanger som er femti år gammel. Problemet er bare at bandet bak ham ikke er bra nok.
Så er det natt. Vi er allerede over i fredag 22. juli, akkurat som det var for fem år siden! Men mer om det i morgen.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Ole Bjørn Steinsvik
