JAZZCUP, KØBENHAVN, FREDAG 17. MARS 2017: Å få gitaristem Jacob Bro med venner til JazzCup, kan kanskje varsle om en ny tid på klubben. Riktignok var det noen som var skeptiske til at han, saksofonisten Ned Ferm, bassisten Anders Christensen (AC) og trommeslageren Kresten Osgood skulle slippe til i bebopens hule, men ved konsertstart var det godt fyllt opp. Og publikummets gjennomsnittsalder var adskillig levere enn man er vant til fra fredagene på klubben.
Jacob Bro er utvilsomt en av de største stjernene innenfor den danske jazzen om dagen. Kanskje særlig etter hans seneste innspilling «Streams» med bassisten Thomas Morgan og trommeslageren Joey Baron, på ECM. Både den og den forrige innspillngen med Morgan og med Jon Cristensen på trommer, er ytterst neddempede og meditative, og det var nok mange som trodde at det var den type musikk man ville få på JazzCup denne vindfulle ettermiddagen.
Joda, vi fikk endel neddempede og ytterst vakre Bro-komposisjoner, men med denne gjengen på scenen, kan ikke det neddempede få overhånd. Innimellom fikk vi noen låter som smalt i veggene, med nydelg rocka gitarspill. Heftig saksofonspill, og med AC og Osgood helt framme på tuppa.
Denne kvartetten er fortiden ute på en mindre turné, og har allered gjort et par jobber før denne ettermiddagen på JazzCup. Vanligvis er det trommeslageren Jacob Høyer som er med i bandet, men på denne turen er det Osgood som er en slags vikar. Noe som ikke gjør kvartetten noe dårligere. Hans trommespill er, som alltid, ytterst lydhørt, og det skal ikke store hentydningen fra de andre musikerne, før han endrer retning dit musikerne vil.
Bros gitarspill er personlig, men innimellom, når han beveger seg mot det litt jazz/country-aktige, dukker hans tidligere medmusikant, Bill Frisell opp i bakhodet. Den amerikanske saksofonisten Ned Ferm har gjort danske av seg, og dukker opp i en rekke spennende sammenhenger, blant anet sammen med fruen, den estiske saksofonisten Maria Faust. Hans tone i tenorsaksofonen er litt tørr, og hans improvisasjoner, når han «kliner til», er strålende. Innimellom låt han og bandet nesten som Pharoah Sanders i glansdagene. Og på høyre ving står AC, iført rosa lue og rosa solbriller, og legger et basspill som sitter som ei kule i sammenhengen. Å spille denne type jazz på elbass, er det nesten bare Steve Swallow som kan, men nå har han fått sterk konkurranse av Anders Christensen.
Men det er Jacob Bro som styrer «butikken». Han er en gitarist som glir perfekt inn i ECM-stilen, men som med denne kvartetten får utfordringer det er en stund siden han fikk. I denne sammenhengen blr han nærmest presset til å bli litt rocka, noe han fikser på en utmerket måte.
Endel av komposisjonene, som i hovedsak var Bros, har mye americana i seg, noe han og Ned Ferm (en riktig bonderøv fra Sambandstatene), er familiære med. Og med Osgoods lydhøre og strålende trommespill og ACs «strenge» bass-spill, ble dette en konsert med et «hold» som bare MÅ ut på plate. For her har de amerikanske musikerne mye å lære.
Første sett ble avsluttet med en heftig låt som det er lenge siden publikum har fått oppleve på JazzCup. Endel av stampublikum syntes det var forferdelig, men vi som er vant til litt tøffere angrep enn mainstream og bebop, hadde et strålende førstesett! «Dette var for maje for en gammel kone» var en av kommentarene jeg fikk etter første sett fra en av stamgjestene.
Andre sett fortsatte der første sluttet, det vil si, ikke like heftig som avslutningen av første sett, men med en en melodisk og lyrisk fin låt jeg ikke aner hva heter, og hvor AC leverte en aldeles strålende og lyrisk bass-solo, før Bro la seg helt innenfor den vakreste delen av Frisell-landskapet. Og ACs bass-spill på denne må nesten oppleves! Nydelig og en halv!
Og slik fortsatte det. Noen lyriske perler, pluss noen energiutladninger i skjønn kombinasjon. Noen av Bros låter kan av og til minne sterkt om standardene fra den amerikanske sangboka, blant annet en låt som lå tett opp til «We’ll Meet Again», noe som beviser at den gode dansker, i tillegg til å være en strålende og kreativ gitarist, også er en mer enn habil komponist. Og mot slutten fikk vi også litt «galskap» fra Kresten Osgood, som sedvanlig,
En av de mest spennende ettermiddagene jeg har hatt på JazzCup siden jeg bosatte meg her på «flatlandet» for drøyt to år siden! Og da får man bare leve med at en av stamgjestene på slutten av førstesett kom og spurte: «Hva fanden er det de laver der nede?», før han iførte seg sin frakk og forsvant ut døren…
Dette er en kvartett som snarest må i studio. Og den eventuelle plate som kommer som resultat bør ikke ut på ECM, men et mer åpent og frilynt plateselskap.
Tekst og foto: Jan Granlie
