12 POINTS, SAN SEBASTIAN, LØRDAG 23. JULI 2016: Så var siste tone spilt på årets 12 Points-festival i San Sebastian, byen hvor det ser ut til at hver innbygger har hund. Og mens Jack DeJohnette spiller med sin nye ECM-trio på Plaza de la Trinidad, setter salt-peanuts.eus utsendte seg ned ved pcen for å skrive de siste inntrykkene. Noe må man tross alt ofre når man har grytidlig avreise i morgen.
Utenfor hotellvinduene ser det ut til at regnværet har tatt seg en velfortjent pause, byens fantastisk fine og gamle arkitektur skinner av regnet som falt for en kort stund siden, og jeg skal gjøre et forsøk på å skrive noe fornuftig om de tre siste banda på 12 Points.
I dag startet det med bandet Four Seasons fra Graz i Østerrike. Trompeteren Gerhard Ornig, trombonisten Karel Eriksson, bassisten Vasilis Koutsonanos og trommeslageren Luis Andre Carneiro de Oliviera. Dette er et band som virkelig oppfyller 12 Points idé, med at musikere fra flere land kommer sammen og skaper noe. I Four Seasons kommer musikerne fra Brasil, Hellas, Sverige og Østerrike.
Og endelig fikk vi litt skikkelig jazz/jazz på festivalen! For her var forbildene heltene fra 50- og 60-tallet. I de forskjellige låtene antydet de både Ellington, Mingus og flere fra den perioden, og alle musikerne var glimrende utøvere, teknisk som musikalsk. Spesielt merket man seg den nye «up and coming»-trompetstjerna Gerhard Ornig, som hadde en skarp og fin tone i hornet, og som virkelig «trødde til». Trombonisten Eriksson var kanskje den som overrasket mest med strålende spill, fin teknikk og gode ideer.
Deretter fulgte 50 minutter med trommeslageren, perkusjonisten og magikeren Julian Sartorius fra Bern i Sveits. Jeg tenkte før dette settet at jeg skulle gi han 15 minutter, siden lange trommesoloer uten mål og mening, ikke helt er «my cup of tea». Men da jeg trodde det hadde gått ca 15 minutter, så var Sartorius ferdig, og han hadde spilt temmelig nøyaktig 50 minutter.
Og det var nærmest utrolig hva denne herren fikk ut av trommesettet pluss medbragte perkusjonsdippedutter. Innimellom fikk vi hele melodier, og publikum var i ekstase da han avsluttet, for aldri har vi vel hørt en trommeslager/perkusjonist av dette slaget. Det var teknisk så nær det fullkomne det nesten er mulig å komme, men jeg ble allikevel sittende og tenke at, jo, han er veldig dyktig, men var det musikalsk interresant?
Så avsluttet bandet med det klingende navnet Nordmann fra Ghent i Flandern, Belgia. Mattias De Craene på tenosaksofon, Edmund Laurent på gitar, Dries Geusens på bass og Elias Devoldere på trommer. Som jeg nevnte i gårsdagens rappoert, så betyr Nordmann, juletre på flamsk, men hva det hadde med bandets musikk, vet jeg ikke. For dette var et helt ordinært rockeband med saksofon, som ikke rørte en millimeter hos undertegnede.
Neste år blir 12 Points arrangert i Aarhus i Danmark. Og salt-peanuts Frederiksberg-kontor vil være på plass igjen. Forhåpentlig vis med flere unge talenter enn de få vi ble overbevist om i år.
Neste festival ut for salt-peanuts.eu, blir Hagenfesten i Sverige om en drøy ukes tid. En festival som har holdt hele programmet hemmelig, og ingen får vite noe før man er der! En spennende løsning, så får man se om det er musikken alene eller det sosiale som betyr mest for det tilreisende publikum?
Tekst og foto: Jan Granlie
(for ordens skyld nevner vi at reisen og hotellrommet, samt bevertning for salt-peanuts utsendte, ble betalt av 12 Points).
