Konserter

The Thing overbeviste – igjen

TAMPERE JAZZ HAPPENING, FREDAG: Så var hoveddelen av Tampere Jazz Happening igang for alvor. De tre spillestedene fyltes som vanlig opp. Finlands beste platepusher, Digelius Music var på plass med altfor mange fristende tilbud, chanpagnebaren i Klubi var åpen, og lokalene fyltes opp med rastafletter, skjegg og jazzhungrige i alle aldre.

Første band ut denne fredagen, kunne på mange måter også vært det eneste man trengte å høre på denne dagen. Norsk/svenske The Thing (Mats Gustafsson – ts, bs), Ingebrigt Håker Flaten – b, og Paal Nilssen-Love – dr) er og blir en publikumsmagnet, nesten uansett hva slags publikum de spiller for. Her er det energien som sitter i førersetet, og helt fra første tone kunne vi merke at dette kom til å bli stort. Gjennom ett ytterst kraftfullt sett, ga de oss sine egne versjoner av egne låter, pluss låter udødeliggjort av bl.a. Sonny Rollins, John Coltrane, Duke Ellington, og ikke minst Don Cherry.

Det ligger mye historiekunnskap bak musikken de tre råtassene leverer. Og denne ettermiddagen var de langt inne i 60-tallets tøffeste periode. Gustafsson, som mellom låtene fortalte en vanvittig historie om vikinger og barbeque med gjentatte garantier om at dette var den rette historien om oppdagelsen av Amerika, og som spilte så tøft og energisk at, om du ikke visste det, kunne tro det var salige Coltrane som hadde gjenoppstått. Håker-Flaten hamret over bassen på sedvanlig vis, og selv om han hadde litt problemer med el-bassen, så holdt det i massevis. Hans kontrabass-spill virker innimellom som om han prøver å rive strengene av det stakkars instrumentet, men det sto imot denne gangen også.

Og ytterst på venstre flanke, Duracell-kanin Paal Nilssen-Love som dundrer avgårde med en vanvittig energi. Jeg kan ikke tenke meg noen som gjør dette med så mye energi, kjærlighet og vitalitet.

En innertier av en konsert!

Deretter fikk vi et møte med den japanske trompeteren Takuya Kuroda og hans ultrahippe band. Kuroda er et av de nye, hotte navna på Blue Note-etiketten, noe vi godt kan forstå. Etter en stund ble dette rett og slett for ensformig og kjedelig. En trommeslager som var så tilbakelent at han bare såvidt hang med, en trombonist som trodde han var verdens cooleste musiker, men med trompeteren selv som en helt ok musiker, men som har en lang vei å gå før han har noe skikkelig å by på, dessverre. Som en kollega sa det: Det beste han fremførte i dag var det han sa på pressekonferansen.

Perkusjonisten Zakir Hussain var på plass med sitt band Masters of Percussion, noe som ble en svært lang og tung forestilling å overvære. Hussain er en utrolig tabla-spiller, men i denne typen musikk er det viktig å kjenne sin begrensning, noe denne gjengen ikke gjorde. Det varte og rakk, og den salte peanøtten syntes etter en halv times tid, at de begynte å gjenta seg selv. På avstand kunne jeg registrer at de holdt det gående med de samme indiske rytmene i enda en god time.

Over i Talakka fikk vi med oss en smakebit av den finske bassisten Jori Huhtalas kvintett, med saksofonisten Mikko Innanen som spesiell gjest. En fin avdeling med finsk jazz som swingte slik den musikken skal. Dette var første gang den unge bassisten sto fram på en større festival med eget band. Og den oppgaven løste han på en fortreffelig måte.

Så avsluttet vi kvelden med verdensmusikk fra den vest-afrikanske ørkenen. Tamikrest kommer fra Mali, og har de senere årene markert seg sterkt rundt om på verdensmusikkarenaene. Her får vi det mange kaller ørkenblues, med alle de rette elementene. Enkle låter som swinger så det nesten er umulig å sitte/stå rolig å følge med på.

Så nå er vi klare for den lange lørdagen i Tampere. I dag skal vi uansett han med oss nederlandske ICP Orchestra, uten krumtappen Misha Mengelberg bak pianoet, men med Uri Caine som erstatter. Deretter blir det Bill Frisell og hans Guitar in the Space, og tidligere på dagen – Karl Seglem Quartet, Django Bates Beloved, Mathias Eick Quintet, finske Liberty Ship, og så avslutter vi kvelden med selveste Linton Kwesi Johnson & Dennis Bovell Dub Band. Det kan se ut til å bli en strålende dag!

Tekst og foto: Jan Granlie