Det er mandag kveld på Jazzhus Montmartre, og eksamenskonsert for studenter som går nest siste året på Rytmisk konservatorium. Undertegnede har blitt innkalt som sensor denne kvelden, og fikk oppleve tre vidt forskjellige band, med bandledere som skulle vise hva de hadde lært, som kommer fra tre forskjellige land.. En polsk pianist, en tysk trommeslager og en italiensk bassist.
Det starter med den polske pianisten Sebastian Zawadzki, som er på scenen sammen med bassisten Roberto Bordiga og trommeslageren Andreas Fryland. Zawadzki forteller i sin rapport i forkant av konserten at han er inspirert av musikere som Bobo Stenson, Tord Gustavsen, Leszek Mozdzer og Tigram Hamasyan, og at han ønsker å skape et minimalistisk lydbilde på sine konserter. Akkurat det syntes jeg ikke han lykkes særlig med.
Han er en dyktig pianist med full oversikt over klaveret og dets muligheter, men jeg savnet dynamikk og kommunikasjon mellom musikerne, og, ikke minst kommunikasjon med publikum. Det ble på mange måter en konsert hvor det var om og gjøre å vise hvor flink han var, noe som gikk ut over presentasjonen og konsertsituasjonen. Det var litt som da han hadde gjort unna den første komposisjonen (på ca syv minutter), så hadde han fortalt alt han hadde å si.
Derfra gikk det over til den tyske trommeslageren Thomas Sauerborn (bildet). Han stilte på scenen med sitt band You Win, som består av Lucas Leidinger (piano), Karlis Auzins (saksofon) og Tomo Jacobson (bass).
Her var vi nesten på den helt andre siden av jazzsjangeren. Dette bandet går på scenen uten altfor mange planer, og ser hva som skjer. For urutinerte musikere kan dette være en risikosport av de helt store. Er man ung og uerfaren, har man ikke et like stort sikkerhetsnett som de mer rutinerte freejazz-musikerne.
Men med saksofonisten Karlis Auzins berget de seg relativt sikkert i land. I mine notater står det med store bokstaver: PASSIV! Med det mener jeg at Sauerborn i alt for stor grad lot de andre musikerne ta initiativet, i stedet for selv å styre bandet i den retningen han ønsket.
Men innimellom var det mange tendenser til fint og løst spill fra hele bandet. Selv om jeg syntes midtpartiet, hvor saksofonisten hadde en altfor lang sekvens ble veldig stillestående og kjedelig. Men når Sauerborn tok tak, så skjedde det interessante ting. Dette er et band og en trommeslager som kun trenger et løft og, som vi sier i Norge, et spark i ræva, for å stå fram som en skikkelig bandleder, så vil dette li et ensemble man gleder seg til å høre igjen.
Siste band ut, ble ledet av den italienske bassisten Roberto Bordinga. Han hadde med seg en pianist, cellist, Karlis Auzins på saksofon og en norsk trommeslager. Ingen av navnene var nevnt i bassistens rapport, og selv om de ble presentert fra scenen, klarte jeg ikke å få med meg navnene.
I sin rapport hadde Bordiga gitt oss nesten hele den italienske musikkhistorien, fra Luca Marenzio og Gesulaldo da Venosa og Giovanni Pierluigi da Palestrina til Johan Sebastian Bach.
Han sier selv at han er inspirert av den norske pianisten Christian Wallumrød og hans ensemble, men den eneste sammenligningen jeg kunne høre utfra konserten, var besetningen med piano, cello, bass og trommer. Bordiga benytter tenorsaksofon i stedet for trompet, som er en viktig bestanddel i Wallumsrøds musikk.
Det stertet med en lyrisk, og nesten ECM-lignende låt, som gled litt for tett opp i «popjazz» etter hvert. Bandet hadde allerede her et fint lydbilde, men jeg synes ikke Bordiga tok nok styring over musikken.
I andre låt endret det hele seg. Da fikk vi servert en freejazz-låt hvor det ikke skjedde altfor mye. Det fantes nesten ikke framdrift, og vi fikk en slags Charlie Haden Goes Italy på en litt dårlig dag.
I tredjelåta merket vi oss en interessant duett mellom bass og cello, som man gjerne kunne utviklet videre, selv om ting skjedde etter hvert. Men fikk vi en historie? Nei. Selv om låtene vi fikk servert hadde et fint lydbilde og fin progresjon, manglet det en del gode ideer for at man skulle gi dem topp karakter.
Men samlet sett viste denne kvelden på Jazzhus Montmartre at det er mye talent ute på «Rytmisk». Det er ikke mye som skal til av tilrettelegging før disse tre musikerne vil blomstre, og det arbeidet regner jeg med at de dyktige lærekreftene der ute kan tilføre de tre.
Tekst: Jan Granlie
Foto: Rytmisk Musikkonservatorium (arkiv)
