Konserter

Trommeslagernes mandag (pluss en og annen spennende saksofonist)

5e, KØBENHAVN, 28. NOVEMBER 2016: Så ble det altså Mandagsklubben på 5e i Kødbyen igjen. Det kan se ut som dette kan bli en vane hver mandag, da det ikke skjer altfor mye annet interessant i «Kongens by» på en kald og hustrig kveld i begynnelsen av uka. Og da er den lille «garasjen» langt inne i den brune delen av Kødbyen det rette valget, hvis man vil høre kreativ og god musikk.

I kveld gikk jeg dessverre glipp av det første bandet på scenen, som startet en time før vanlig starttidspunkt, som er klokken 20. Men gruppen «there is night», som består av musikeren Frederico Corsini på bass, vokal og piano, og ikke mindre enn sju dansere, kunne muligens blitt litt i meste laget for denne skribenten.

Så vi startet med saksofonisten og klarinettisten Sture Ericson, som vi hører nesten hver gang vi er på 5e, den svenske bassisten Johannes Nästesjö og den norske, og Københavnbosatte trommeslageren Håkon Berre, i et, som vanlig, spennende og intenst sett. Denne trioen har turnert en del rundt om, men det er første gang jeg hører dem sammen. Musikken er, som det meste på Mandagsklubben, fritt improvisert, noe som krever at musikerne «finner hverandre», noe jeg syntes de tre gjorde i kveld. Ericson er en strålende saksofonist og klarinettist, som vi egentlig hører altfor sjelden (utenfor 5e), mens Nästesjö er et helt nytt navn for meg, men absolutt et navn å merke seg, med heftig og tett bass-spill som følger Ericson til døra. Trommeslageren Håkon Berre, har vi hørt en rekke ganger, men det er sjelden jeg har hørt han såpass «på plass» som i kveld. De tre til sammen gjorde dette til en strålende åpning.

Deretter fikk vi et sett med månedens «Artist in Residence», gitaristen Mark Solborg, sammen med den norske, Berlinbosatte bassisten Dan Peter Sundland og trommeslageren Bjørn Heebøl. Sundland er en bassist som ser ut som en bankdirektør før han går på scenen, med sløyfe og dress, og pen i tøyet, men når musikken er i gang, er han en monsterbassist. Han har verdens største musikalske ører, og følger de andre musikerne som var de siamesiske trillinger. Heebøll har jeg ikke hørt tidligere, men når Sundland er et monster, så er i alle fall Heebøll det. Heftig trommespill, men som etter hvert ble litt kjedelig, siden «fargeskiftene» i trommespillet ble gjennomført kun ved at han skiftet trommestikker, eller trommer, trommeskinn eller effekter på og rundt trommene. Det rytmiske ble litt for ensformig til at jeg lot meg overbevise helt. Og Mark Solborg føler jeg har låst seg litt fast i gitarspillet. Han har ideer som er gode, men han makter på mange måter ikke å få de fram og ut av gitaren.

Så var det tid for kveldens besøk fra Canada. Trompeteren Lina Allemano er halvt dansk, i og med at moren kommer herfra, mens resten av bandet, Ryan Driver på analog synth, Rob Clutton på el-bass og Nick Fraser på trommer kommer fra Canada. Nick Fraser kom for ikke så lenge siden ut med platen «Too Many Continents», sammen med saksofonisten Tony Malaby og pianisten Kris Davis på det portugisiske selskapet Clean Feed, så her var forventningene store, i alle fall til trommeslageren.

Og både trommeslageren og bassisten innfridde. Men jeg var litt mer skeptisk til Allemanos spill, særlig i starten. Men hun tok seg opp, og etter hvert ble dette en fin forestilling. Hennes spill er på mange måter enkelt, og langt fra alle de som vil vise hvor fort de kan spille osv., og det taler til hennes fordel, og hun bygger opp låtene på en fin måte. Men med Clutton på el-bass og Fraser på trommer, som raser avgårde, så følte jeg det krevde mer av trompeteren enn hun maktet å levere denne kvelden.

Det siste bandet jeg fikk med meg denne kvelden var en verdenspremiere. Den estiske saksofonisten Maria Faust hadde sitt første «stevnemøte» med den norske trommeslageren Dag Magnus Narvesen (bildet). Og det er bare å fastslå at dette ble kveldens høydepunkt. Maria Faust har vi hørt et uttall ganger med sine forskjellige større ensembler. Derfor var det deilig å høre henne i en såpass liten og gjennomsiktig combo som dette. Og om man ikke har lagt merke til det før, så oppdaget man i kveld, hvor tett hun ligger i uttrykk, tone i altsaksofonen og i energi, til salige Albert Ayler. Hun bygger opp låtene på en fin måte og når hun «kliner til» som regel et stykke ut i låtene, etter å ha blitt pusjet kraftig av Narvesen, så er det som å høre Ayler på sitt beste. Trommeslageren Dag Magnus Narvesen har gjort Berliner av seg, noe som har gjort han godt. Hans trommespill er heftig, kreativt, løst og ledig. Han ligger i nabolaget til Paal Nilssen-Love, uten å bruke like mye energi som sambygdingen. Og han har mye å komme med i en slik duosituasjon.

Sammen ble dette en strålende forestilling, som jeg håper ikke blir et engangstilfelle. Norske og danske festivaler og klubber bør være oppmerksomme på denne duoen!

Da klokken hadde passert midnatt med god margin, valgte eders utskremte å sette seg på sykkelen for å tråkke de snaut ti minuttene det tar fra den brune delen av Kødbyen og hjem til «fiffen» på Frederiksberg, så troen Oliver Laumann / Mads Egetoft og Alon Tayar, fikk klare seg uten salt-peanuts.eu i kveld.

Men dette ble trommeslagernes kveld, sammen med en og annen saksofonist. Først Håkon Berre med kreativt og tøft spill, så overraskelsen Bjørn Heebøl, så energibunten Nick Fraser, før det endte opp med kveldens trommespill fra Dag Magnus Narvesen.

Tekst og foto: Jan Granlie