Konserter

Uvanlig og fin kveld på Mandagsklubben

5e, KØBENHAVN, 22. MAI 2017: Så var sommeren for alvor kommet til København, og det var igjen mulig å ta turen ned i Kødbyen, og den helt spesielle jazzklubben 5e, for å oppleve musikk igjen, helt uten å fryse i hjel. Riktignok holdt det bare nesten også denne kvelden, siden eders utsendte hadde iført seg sommerhabitten, og var ikke forberedt på at kveldskulden fremdeles gjorde seg gjeldende i «kongens by» etter solnedgang.

Men det spilte ikke så stor rolle. Vi fikk med oss det viktigste denne kvelden, en kveld som ble helt annerledes enn de fleste andre mandager vi har tilbragt på denne klubben, som er en kombinasjon av jazzklubb, garasje, lagerbygning og løssluppen «ny-hippie»-fest.

Klubben drives av en rekke idealister, de som det blir færre og færre av også i den danske jazzen, med trommeslager Kresten Osgood (hovedbildet) som frontmann. Han er et unikum av en organisator og musiker, og har stått i spissen for disse konsertene på mandager i flere år, noe som har gjort klubben til et spillested som har fått mye heder og ros for sin innsats.

Denne kvelden var det mulig å få med seg hele seks band og konstellasjoner. Det startet med den danske pianisten Søren Nørbo, som vi hører altfor sjelden her i byen, sammen med trombonisten Andy Jarosinsky, bassisten Mariusz Prasniewski og Osgood på trommer i et typisk «5e-sett». Fri og freidig musikk, hvor vi merket oss Nørbos fine, lyttende og litt sarte pianospill over og under Prasniewski streite bass-spill og Osgoods energiutladninger og frittgående trommespill.

Deretter skjedde noe vi ikke trodde var mulig på 5e: Vi fikk møte pianisten Anastasia Tchernikova i et klassisk solosett. Tchernikova holder for tiden til i Berlin, men hun kommer opprinnelig fra Minsk i Hvite-Russland. Hun er opptatt av musikalsk minimalisme, og å få høre denne type musikk i det spesielle og svært rustikke rommet som 5e er, var en ytterst positiv overraskelse. Hun er en mester i å tolke komponister som Philip Glass, Arvo Pärt, Chilly Gonzales, Bach og Erik Satie, noe vi fikk flere eksempler på den drøye timen hennes sett varte denne kvelden. Men å spille Pärt på 5e, er ikke den enkleste sak i verden, en verden hvor man i denne usedvanlig sarte musikken hører folk snakke og le på utsiden, og den ikke altfor lydløse skyvedøra gå opp og igjen hele tiden. Men Tchernikova klarte å holde konsentrasjonen, både i sitt eget spill og hos flesteparten av publikum, og vi fikk en helt annerledes og vakker time. Nydelig!

Hver måned de senere årene har man sin egen «Artist in Residence» på Mandagsklubben. En artist får i oppdrag å sette sammen programposter for hva som skal skje musikalsk i klubben. Denne måneden er den keyboardisten, gitaristen, sangeren og komponisten Mathias Holm som har fått oppgaven. Holm er en viktig ingrediens i det populære bandet Girls in Airports, et bad som langt fra er favoritten til undertegnede. Men som låtskriver, sanger og keyboardist er han strålende. Denne kvelden hadde han tatt med seg en gjeng med yngre musikere i form av strykerne Maria Jagd (fiolin), Bettina Ezaki (fiolin), Pauline Hogstrand (bratsj) og Nicole Hogstrand (cello) i tillegg til Nicolai Claesson (bass), Martin Stender (saksofoner), Simon Brinck (gitar) og, selvfølgelig, Kresten Osgood på trommer. Holm kaller sine soloprosjekter for ØYA, og denne kvelden fikk vi en slags kombinasjon av Robert Wyatt, Freddie Wadling og Holm. Musikken sto han selv for, mens strykerarrangementene var gjort av Jens Petter Møller.

Også denne sekvensen ble noe helt annet enn det vi er vant til å høre på Mandagsklubben. Her fikk vi tidvis lyrisk og vakker popmusikk, med sobert og vakkert komp av fioliner, bratsj og cello, pluss en energisk og kraftfull saksofonist og et komp som både var lydhøre og energiske når det var behov for det. Etterpå tenkte vi at kanskje Osgood nå begynner å bli en gammel og utslitt mann, som er gått lei av den fritt improviserte musikken, og som ville nyte sitt otium i fredfylte omgivelser. Men der tok vi feil!

For etter disse to lyriske, smakfulle og stillegående sekvensene, var det tid for Kresten Osgood Trio. En trio som har eksistert i noen år nå, med saksofonisten Ned Ferm og pianisten Anders Filipsen. For en stund siden kom de med platen «Live in Gothenburg», en plate som i anmeldelsen her på salt-peanuts.eu, ble omtalt som en strålende liveinnspilling med tre av Skandinavias friskeste frijazzstemmer, i fri utfoldelse på Nefertiti i Göteborg (les hele anmeldelsen her).

Ryktene ville ha det til at de hadde levert en strålende konsert på Modern Jazz Days i Køge for noen dager siden, så vi var svært spente på om de kunne komme opp mot det ryktene fortalte, og plateinnspillingen.

Og helt fra start ble vi overbevist. De tre fungerer nesten som et trehodet troll i sitt samspill og kommunikasjon. Filipsen, som vi i den senere tid kun har hørt med trioen Firebird (Stefan Pasborg og Anders Banke), er en mester i kombinasjonen frittgående jazz og inspirasjon fra blant annet Sør-Afrika og musikere som pianistene Abdullah Ibrahim og Chris McGregor pluss saksofonisten og orkesterlederen Sean Bergin. Og i front hørte vi en ytterst opplagt Ned Ferm, som med sitt råe tenorsaksofonspill kunne glatt gått utenpå for eksempel Pharoah Sanders og David Murray, samtidig som han har sin helt egen spillestil, som denne timen var rå og rustikk, og hvor han gjorde alt han kunne for å rette ut tenorsaksofonen kun ved hjelp av luft. Og bak det hele regjerte trommefenomenet Kresten Osgood. Av trommeslagere i dag, kan jeg bare tenke meg nederlandske Han Bennink, som er i nærheten av det Osgood leverer på en god dag. Og denne dagen var en av de dagene. Han er utstyrt med verdens største, musikalske ører, og følger de andre som en skygge, samtidig som han «tar grep» der han føler det trengs, og leder musikken videre. Og da han plukker fram pocket-trompeten og spiller noen klagende toner, bare Joe McPhee og Don Cherry kunne gjort ham etter, samtidig som han deklamerer et slags spontant dikt, så er seieren sikret. En fantastisk trio, både musikalsk og humoristisk!

Nå begynte det å nærme seg midnatt, og føttene til eders utsendte begynte å føles døde. Og noe bedre ble det ikke da det neste bandet, bestående av de to nordmennene, trommeslageren Ole Mofjell og pianisten Kjetil Mulelid, sammen med saksofonisten Jedrzej Lagodzinski valgte å flytte scenen til utgangen, slik at man måtte oppholde seg utendørs for å få fullt utbytte av settet. Da måtte rett og slett salt-peanuts.eus utskremte gjøre hva han kunne for å redde føtter og tær fra å føle seg som om de var med på filminnspillingen av «Ni liv», og unngå neglesprett, koldbrann og det som verre er, og heller komme seg på sykkelen og hjem i varmen. Men det lille jeg fikk høre av trioen var lovende. Og neste gang de spiller i byen, skal jeg kle godt på meg og møte rustet for vær og føreforhold, og ikke som en bortskjemt sydenturist som i går kveld.

Det medførte at omtale av kvelden siste band, Sølvterapautene også får utgå til en senere anledning.

Tekst og foto: Jan Granlie