Konserter

Variert lørdag i Tampere

TAMPERE JAZZ HAPPENING, FINLAND, 1. NOVEMBER: Hoveddagen på Tampere Jazz Happening er alltid lørdagen. Og i år hadde man så godt som fullt hus, mye på grunn av at man hadde trommelegenden Ginger Baker på progrmmet.

Men det startet med noe helt annet. Det skulle ha vært åpningskonsert med Paal Nilssen-Love Large Unit, men på grunn av tekniske feil med flytransporten til bandet fra København til Helsinki, hvor bandet ble sterkt forsinket, måtte man endre på programmet.

Så det hele startet med et solid solosett med saksofonisten Mats Gustafsson. Jeg kjenner ingen musikere, uansett stil, som er bedre til å kommunisere med publikum enn Gustafsson. Han er en mester i å fortelle om sine solostykker, og publikum sitter som tente lys i Pakkahuone. Og når han er så ærlig i sin musisering, så blir kontakten mellom han og publikum tett og nær. Han improviserer rundt noen ideer som er frie, men som publikum virkelig elsker. Og selv om noen sikkert mener at mye av dette er støy, så aksepteres det. Hans evne til å kommunisere er helt spesielt, og når han avslutter med «Fuck you all», så tar publikum det som en takk, som jeg også tror er meningen fra Gustafsson. Hans sett var strålende, hverken er eller mindre!

Deretter var det tid for et ytterst reisetrett følge i Paal Nilssen-Love Large Unit, som vi hoppet raskt bukk over, siden vi hadde hørt dem på tirsdag i Stockholm, før det tredje medlemmet i The Thing, bassisten Ingebrigt Håker Flatens amerikanske band, The Young Mothers var klare til dyst.

Jeg hørte bandet i august i Lisboa, og var overbevist allerede da, men det settet de gjorde i går ettermiddag var enda sterkere. Med saksofonisten Jason Jackson og trompeteren Jawwaad Taylor i front, og med sterke bidrag fra gitaristen Jonathan Horne, og ikke minst vibrafonisten og trommeslageren Stefan Gonzales, ble dette dagens absolutte høydepunkt. Flaten drar musikerne inn i en slags death metal-jazz som det ikke er noen andre som gjør (selv ikke norske Shining). I ene øyeblikket er det relativt streit, mens de i neste er langt inne i death metal-land. Flaten er en fantastisk bassist, som leder bandet til å ta sjanser og fullføre dem, og sammen med trommeslageren FrankRosaly, har de den komplette kontroll over hva som skjer.

Og siden man har solister som hele veien leverer varene, så blir det suksess. Og når Gonzales kaster t-skjorten, så er det hele fullkomment!

Det som er så bra med lørdagene i Tampere er, at man deler konsertene opp i to avdelinger. I år var første avdeling viet de tre musikerne i The Thing (uten The Thing), men neste (kveldsavdelingen) var viet tre vidt forskjellige ensembler.

Det startet med det franske bandet Papanosh pluss Fidel Fourneyron og saksofonisten Roy Nathanson i prosjektet «Oh Yeah», hvor de gjør mer eller mindre kjente låter av Charles Mingus. Og for den som var i Tampere, og savnet den ekte «Jazz-jazzen», så var dette konserten man burde få med seg. Nathanson er en morsom skrue, som du nesten kan sette til hva som helst  og det kommer interessant musikk ut av det. Men denne ettermiddagen var det nok trombonisten Fidel Fourneyron som gikk av med bestemannspremien. Han var før konserten et totalt ubeskrevet blad for undertegnede, men med et ytterst følsomt og fint spill, ble han hovedbeholdningen, sammen med det lette og delikate trommespillet til Jeremie  Piazza. Men hele veien låt det nesten mer Mingus enn Mingus selv. Det var humor, gode historier, fine soloer og et nærmest perfekt ensemblespill.

Andre del av kveldskonsertene var avsatt til duoen Colin Steson (saksofoner) og Sarah Neufeld (fiolin). denne duoen har vært en av snakkisene det siste året, men jeg syntes ikke de innfridde. Jeg hørte dem i København for noen måneder siden, og da var jeg nærmest sjokkert over hvor bra det var.Men denne kvelden synes jeg det ble mye sirkelpust og gjentagende fraser a la Phillip Glass, uten at de fortalte meg noen historier. Men selsagt er de to fantastiske teknikere på hvert sitt instrument, Stetson med lyder og utspill jeg ikke kan forstå er mulig, særlig i sekvensene hvor han spiller bass-saksofon, og Neufeld med en strøken fiolinteknikk som overgår det meste.

Så ble trippelavdelingen avsluttet med trommelegenden Ginger Baker og hans Jazz Confusion. Ginger Baker bak trommene ved siden av perkusjonisten Abass Dodoo. og foran på scenen, bassisten Alec Dankworth og saksofonisten Pee Wee Ellis. For meg ble det nok bare å få muligheten til å se Baker in action. Han er en levende legende, men om hans trommespill er like bra nå som i tiden med Cream, tviler jeg på. Han er blitt en gammel mann, og det så ikke ut som han syntes det var altfor hyggelig å besøke en middels stor, finsk by denne lørdagen. Saksofonisten Pee Wee Ellis kjenner vi best fra sin tid med Maceo Parker, og han så mest ut som han hadde en relativt kjedelig og vanlig dag på kontoret. Men han har fremdeles et visst trøkk i saksofonen, og leverte flere gode soloer, spesielt i åpningslåta, Wayne Shorters «Footprints».

Så fikk vi også med oss en kort stund med finske Ilmiluekki Quartet med trompeteren Verneri Pohjula, trommeslageren Olavi Louhivuori, bassisten Tuemo Prättäla og bassisten Antti Lötjönen i Telakka, i et overfylt og altfor varmt lokale, og som leverte fin akustisk jazz som var både tidsriktig, melodisk og fin, før vi avsluttet på teknoklubb (!) i Klubi med franske Magnetic Ensemble, som ikke ga oss stort.

Tekst og foto: Jan Granlie