Intervju

En frittgående trommis

Trommeslageren STÅLE LIAVIK SOLBERG dukket først opp i duoen Motsol for en del år siden, sammen med vokalisten Stine Janvin Motland. Det var tid for JazzIntro-finale, og Motsol ble raskt … Les videre

Trommeslageren STÅLE LIAVIK SOLBERG dukket først opp i duoen Motsol for en del år siden, sammen med vokalisten Stine Janvin Motland. Det var tid for JazzIntro-finale, og Motsol ble raskt undertegnedes og andres favorittband blant de som konkurrerte den gangen.

Ståle L. Solberg kommer opprinnelig fra Hamar, men valgte å ta studietiden i Stavanger, før han tok en master i improvisasjon/jazz ved Musikkhøgskolen i Oslo.
Vi treffer ham en søndag ettermiddag over et glass vin, mens vi snakket om hans liv som improviserende musiker.

Ståle har, som de fleste som bedriver improvisert jazz, flere jern i ilden. Han driver klubb, festival og han spiller i en rekke mer eller mindre faste bandkonstellasjoner. Men la oss begynne med det siste først.

– Den nylig utkomne plata «Four Images of Wank» med Partyknüllers og Jim Baker. Fortell om bandet med det litt underlige navnet og hvordan plata kom til.
– Fred og jeg spilte duo første gang på Maijazz i Stavanger i 2009 i forbindelse med en konsert med VCDC. Etter det har vi gjort duokonserter innimellom når vi har fått det til i forbindelse med andre prosjekter vi har sammen. I 2013 var jeg i Chicago og vi fant tid til å gå i studio med Jim Baker etter en idé om at det ville være en bra match med hans ARP sammen med oss.

– Men det blir jo ingen penger av et slikt prosjekt!
– Nuvel… Vi driver ikke med det her for å bli rike, tror jeg???

– Du har også et prosjekt gående med en av Europas ledende, unge saksofonister, danske Mette Rasmussen og den amerikanske keyboardisten og bassisten Alan Silva. Er dette et resultat av kreativ booking til Blow Out-festivalen, eller hvordan kom dette i gang?
-Vi prøver å booke interessante band som ikke har spilt så mye i Norge før, så når jeg hørte trioen med Alan Silva, Johannes Bauer og Roger Turner på festival i Berlin i 2012 fant vi fort ut at det var et band vi ville ha året etter. Og når vi først får opp musikere som dem til Oslo prøver vi å sette dem i nye konstellasjoner med lokale musikere også. Så: Ja.

– Også dukker du også opp i bandet Radius med saksofonisten Vidar Johansen og bassisten Tine Asmundsen. Sist også med Lonberg-Holm. Fortell litt om dette prosjektet.
– Denne oppsto etter en idé fra Tine. Hun har spilt med Vidar i mange år og har som mange andre en stor forkjælighet for hans låtskriving. Tine og jeg hadde spilt litt sammen, og hun tenkte det ville være kult med en åpen setting rundt Vidars låter, og vi startet å jobbe med musikk som de to hadde spilt inn med Richard Davis og Robert Shy.

– Over til klubb- og festivalkonseptet Blow Out på Mir (gamle, gode Oslo Jazzhus i Oslo). Fortell litt om hvem og hvordan dere jobber med dette.
– Paal Nilssen-Love og jeg startet Blow Out! Som en festival i 2010 og fikk med en gang med oss Konsertforeninga som medarrangør. Etter festivalen var alle strålende fornøyde og hadde hatt det veldig moro, så vi fant ut at vi ville gjøre mer. Derfor startet vi i januar 2011 opp serien som har gått annenhver tirsdag siden. Nå er både serien og festivalen en del av Konsertforeninga, men fortsatt med mye frihet under ansvar for Paal og meg. Det at Øyvind og Andreas i Konsertforeninga omfavnet ideen og prosjektet fra starten av er nok mye av grunnen til at vi har greid å bygge det opp såpass bra på kort tid også.

– På Blow out setter dere gjerne sammen litt overraskende prosjekter, slik som ragtimepianisten Morten Gunnar Larsen og trommeslageren Han Bennink. Hvem i all verden kom på den ideen?
– Den ideen oppsto på en god gammeldags arbeidsmiddag som Paal og jeg hadde hos han. Det har vært flere også, som kanskje vil se dagens lys en eller annen gang i fremtiden.

Blow Out-festivalen arrangeres samtidig med Oslo jazzfestival i august. Når en «alternativ» festival etablerer seg samtidig med en etablert, mainstream-festival, må det vel ligge noe politisk under. Fortell!
– Det startet jo med at vi ikke var så fornøyd med programmeringen og rammene rundt konsertene på Oslo Jazzfestival, og tenkte at da smeller vi i gang noe eget. Etter litt tid må vi vel kunne si at det har vært fruktbart for alle parter at det skjer mer i den uken enn det som var tidligere.

– Så litt om deg som trommeslager. I de fleste (om ikke alle) sammenhengene jeg har hørt deg, så opererer du i et svært fritt og improviserende landskap. Spiller du aldri streit-trommer?
– Hva er streit? I de forskjellige prosjektene jeg jobber med er det jo varierende grad av planlagte strukturer, men jeg trives nok best i åpne settinger med mye interaksjon musikerne i mellom.

– Hvorfor har du valgt å oppholde deg i det musikalske landskapet som kanskje er det minst kommersielle man kan tenke seg?
– Igjen så er det vel det at jeg driver med dette fordi jeg har en drive og glød i forhold til det, og da blir det mindre viktig hvor stort det miljøet som følger denne musikken er. Og når det er sagt så er det jo et ganske stort miljø internasjonalt, og med et fantastisk samhold både mellom musikere og fans.

– I likhet med en dal andre musikere innenfor den frie sjangeren, så er du avhengig av å spille mye for å få russisk kaviar på brødskiva. Dette krever også et vanvittig stort nettverk, ikke bare i Norge, men også ute i verden. Hvordan har du fått det?
– For meg handler dette om å forsøke å være positiv hele veien og å bygge stein på stein. Det er ikke alltid at ting går min vei, men hvis man løfter blikket litt, så ser man at det er en utvikling over tid. Og det merkes også på invitasjoner til klubber og festivaler på den ene siden, og musikere som vil gjøre prosjekter på den andre.

– Første gang man hørte deg, utenfor de innerste, sære sirklene, var med duoen Motsol med vokalisten Stine Janvin Motland. Et band jeg hadde stor sans for. Det oppsto vel da du bodde og studerte i Stavanger. Er det noen mulighet for at denne duoen kan gjenoppstå? Dere oppholder dere jo begge i det samme musikalske landskapet fremdeles.
Akkurat nå jobber vi ikke med den duoen, men det er kanskje ikke så rart siden vi har spilt i nesten ti år og gjennom hele studietiden. Vi får se hva tiden bringer, men enn så lenge har vi litt forskjellig fokus og da er det like greit å vente og se.

– Til slutt: Kom opp med fem trommeslagere du hører mye på, og som du vil anbefale salt peanuts* lesere å stifte bekjentskap med.
Paul Lovens, Louis Moholo, Roger Turner, Tony Marsh, Jon Christensen og Milford Graves. Det ble visst seks, men det får stå sin prøve!

Tekst og foto: Jan Granlie