På skive

AKUA DIXON

«Akua’s Dance»
AKUA’S MUSIC 48103

Å spille jazz på cello, er noe man nesten ikke gjør lenger, i alle fall ikke som ledende instrument i et jazzband. Men amerikanske Akua Dixon er et hederlig unntak, sammen med svenske Svante Henryson. På «Akua’s Dance» leder hun et band med gitaristene Russell Malone og Freddie Bryant, bassistene Kenny Davis og Ron Carter og trommeslageren Victor Lewis i noen selvkomponerte låter, samt Abbey Lincolns «Throw It Away», Aziza Millers «If My Heart Could Speak To You», Sades «The Sweetest Taboo» og den tradisjonelle «I’m Gonna Tell God All Of My Troubles».

Dixon har vært aktiv på jazzscenen en lang rekke år, og har spilt med en rekke forskjellige musikere, der man har følt behov for å ha med en cello. Tidligere har hun uttalt at hun ikke fant sin plass i et symfoniorkester eller et klassisk kammerorkester. Hun er mørkhudet og kvinne, noe som, etter hennes oppfatning ikke passer inn i de mer klassiske orkestrene i USA. Hun føler seg ofte som Charles Mingus, sier hun, som en outsider til det bestående og etablerte.

«Akua’s Dance» er hennes tredje innspilling i eget navn, og skal vi dømme etter de tre gjennomlyttingene jeg har hatt av platen, så bør ikke dette bli den siste.

Av jazzcellister gjennom historien er det nok i første rekke de som kombinerer cello med kontrabass, som har gjort seg mest gjeldende, som Oscar Pettiford og Ron Carter, men vi har også musikere som Davis Darling og, her i Skandinavia, Svante Henryson, som har vært med på å gjøre celloen til et mer enn akseptabelt jazzinstrument.

På «Akua’s Dance» foregår det meste innenfor dn mer streite, amerikanske jazzen, med spesielt gitaristen Russel Malone og bassisten Ron Carter som toneangivende medmusikanter. Men gjennomgående er det Dixons cello som lyser mest. Musikken er hovedsakelig i mid-tempo, noe som, dessverre, gjør musikken litt kjedelig i lengden. Men innimellom synes jeg hun glimter til, som i litt funky «Akua’s Dance». Alt er vel tilrettelagt for Dixon og hennes instrument, og de andre musikerne er der for å støtte opp under hennes ideer og spill, noe de gjør på en fin måte, og mest i de låtene hvor vi finner Carter og Malone. På Abbey Lincolns «Throw It Away» opptrer hun også som vokalist, noe som endrer lydbildet litt, og på noen låter spiller hun baritonfiolin (og hva forskjellen på det og en bratsj er, vet jeg ikke …), men det er med på å variere lydbildet noe, men dessverre ikke nok. Men innledningen på «Afrika! Afrika!», er strålende, og fortsettelsen gjør den nok til platas mest interessant spor, med fint bass-spill fra Ron Carter og gitarspill fra Russell Malone.

En original plate, hvor jeg savner at de beveger seg litt bort fra det altfor forutsigbare og mid-tempo-rytmene, gjerne tilsatt litt latin-rytmer. Men Dixon er en god cellist, selv om jeg synes at celloen fra tid til annen kan virke litt «sur».

Jan Granlie

Akua Dixon (c), Freddie Bryant (g), Russel Malone (g), Kenny Davis (b), Ron Carter (b), Victor Lewis (dr)