All Included er en god blanding av noen av de mest frittgående musikere i Sverige og Norge, som de senere årene har befestet sin posisjon som et av plateselskapet Clean Feeds viktigste bidragsytere.

Med Martin Küchen (s) og Mats Äleklint (tb) fra Sverige og Thomas Johansson (tp), Jon Rune Strøm (b) og Tollef Østvang m(dr) fra Norge, er dette et slags «nytt» Atomic, med den forskjellen at her er stemningen adskillig mer fri enn den er i Atomics prosjekter.

Allerede fra starten, med Jon Rune Strøms «Tune for Martin» får vi det typiske rå og herlige ensemblespillet. Fra introen fra Äleklint, før Küchen kommer inn og resten av bandet henger seg på i en nesten Art Ensemble of Chicago-lignende sak. Thomas Johansson er første solist ut, og hans energiske og pådrivende tone er herlig å følge med på. Äleklint er innom en himmelsk rå muta sekvens og kompet ligger hele tiden frampå med ytterst swingende spill.

Derfra tar man det ned i Küchens «I’ve been lied to», en ballade som er akkurat så vakker som man kan forvente av et band med såpass «rølpete» lydbilde.

Strøms «The gap» følger, og er en låt hvor bass og trommer legger et fint og swingende underlag for de tre blåserne, hvor vi spesielt legger merke til Küchens sopransaksofonspill, og, som alltid, Mats Äleklints kreative trombonespill. Etter min mening er han verdens ledende trombonist innenfor jazzen nå om dagen.

«Despair in in the air» er ført i pennen av Martin Küchen, og viser hvilke kreativ saksofonist han er. Tonen er upolert og rå, som de andre blåserne, og når Johansson følger opp med en tone i trompeten som minner mer om en kornett, og hvor kreativiteten blomstrer over et hardtslående og ytterst frittgående komp, så er det bare å lene seg tilbake og nyte.

Og selv om dette er relativt fritt, så er det hele veien en sammenheng og en mening med «galskapen».

«Three courses» er igjen en låt av Jon Rune Strøm. Her får vi en ytterst klagende saksofon med resten av bandet i en slags start/stopp-rytme, før vi glir over i del to, hvor Strøm får boltre seg med utsøkt lyd i bassen i en fin og interessant solo, som går over i en heftig trompetsolo fra Johansson. Og jeg er overbevist om at salige Don Cherry smiler fra det hinsidige. Så ender man opp i en kollektiv improvisasjon, hvor Äleklint kliner til med en solo ut av denne verden.

Så går man inn for landing med Martin og Leo Küchens tittellåt «Satan in plain clothes». En litt funky sak, hvor Küchens saksofon tar føringen fra start. Og jeg er overbevist om at det ikke finnes et eneste funkband i verden som gjør funk tøffere og mer rufsete enn dette. En perfekt avslutning!

Med trompet, trombone og saksofoner, som alle låter like røfft og upolert, blir dette en helhet, hvor alle tre (eller alle fem) har samme ideer og energi om hvordan dette skal låte, og de gjennomfører det hele på fortreffelig vis. Dette er bebop produsert av musikere som lever i dag, og som bruker de amerikanske ideene fra bopens storhetstid som inspirasjon til å lage sin helt egen musikk. Og det er bare herlig, hele veien.

Innspillingen ble gjort på Nasjonal Jazzscene i Oslo, den 19. desember i 2014, og jeg lurer på om jeg ikke var til stede på den flotte klubben denne kvelden. Uansett har jeg fått et varig minne fra et av jazzens mest kreative og interessante «bebop»-band av i dag.

Jeg nevnte Art Ensemble of Chicago lenger opp i teksten, og hadde alle de opprinnelige medlemmene i AEOC fremdeles vært med oss, så kan jeg tenke meg at ville låte omtrent som dette. Strålende!

Jan Granlie

Martin Küchen (spranino, as, ts), Thomas Johansson (tp), Mats Äleklint (tb), Jon Rune Strøm (b), Tollef Østvang (dr)