På skive

ANGLES 3

«Parede»
CLEAN FEED CF 483CD

Den svenske saksofonisten Martin Küchen, har flere varianter av sine Anglesprosjekter. Det største bandet er Angles 10, så har han Angles 9, Angles 8 og Angles 6, etter hvor mange musikere han har invitert med inn i prosjektet.

På «Parede» opererer han med Angles 3, den minste av de, til nå, prosjektene i serien. Her hører vi han selv på tenor- og sopransaksofon, landsmannen Kjell Nordeson (bosatt i San Diego – California) på trommer og perkusjon, og nordmannen Ingebrigt Håker Flaten (bosatt i Austin, Texas) på bass. Vi får fire komposisjoner, hvorav en er skrevet av Håker Flaten («Francisco») og en skrevet av Martin og Leo Küchen («Satan in plain clothes»). De to siste er skrevet av Küchen.

På mange måter er disse Angles-prosjektene temmelig like på mange måter. Det vil si at vi får kraftfull, improvisert jazz med noen av Nordens tøffeste jazzmusikere. Og med Küchens energiske saksofonspill, som har sine røtter tett inn mot de frittgående miljøene ute i Europa og i Chicago, sammen med to energibomber som Håker Flaten og Nordeson, blir dette heftig og tøff jazzmuskk som passer perfekt på en klubb en litt sen kveld.

Innspillingen er gjort i et temmelig sparsommelig oppfylt SMUP, i Parede i Portugal den 22 til 24 november i 2016, i alle fall høres det ikke ut som det er «stinn brakke» utfra responsen hos et ellers ivrig publikum.
Det starter med den heftige «Equally & Death (mothers, fathers, where are ye?», som bygger seg fint opp i løpet av låtens gang, og hvor Küchens bass driver det hele framover med energi. Andresporet, «Satan in Plain clothes», starter med Håker Flatens typiske bass-spill. Før de andre to kommer inn og vi er midt inne i et heftig scenarie hvor Satan vandrer rundt i vanlige klær, som Fantomet også gjør det fra tid til annen. Låten drives fram av Håker Flatens bass og Nordesons trommer med Küchen som selveste Satan på topp. Det swinger hemningsløst og er råtøft!

I «Francisco», som kombineres ed «By way of deception», er det igjen Håker Flaten som setter stemningen med en bassgang som lover det beste. Nordeson henger seg på med funky trommespill, før Küchen spiller temaet som nesten kunne vært en variant av «Summertime». Men det varer ikke lenge før Küchen tar låten til et annet nivå, og vi er godt inne i det groovy freejazzlandskapet. Men det slutter ikke der. Küchen gjør hva han kan for å bruke opp de siste luftreservene, før, også han, må ta det litt ned. Men ikke uten at han fremdeles er som en «Duracel-kanin» på sopransaksofonen. Så er de over i «By way of deception» som swinger nesten skammelig mye til å være disse frittgående musikerne. Håker Flaten legger en strålende bassgang over Nordesons trommer, som Küchen bare kan legge seg på toppen av og la det stå til. Deilig. Og å skulle holde den intensiteten som de tre holder i disse to låtene, som varer i 22 minutter og 56 sekunder, er tre toppidrettsutøvere verdig. Makan!

Så runder de av med «Don’t ruin me» og «Love, flee thy house (in Breslau)», og her MÅ bare Küchen roe seg litt ned. Det vil si at det hele starter adskillig roligere enn de foregående sporene, og vi får en fin melodi som de tre «leker» seg med. Håker Flaten og Nordeson forsøker å holde Küchen i ørene, men det er ikke hele tiden det hjelper. Han MÅ bare peise på der han får muligheten, og når han gjør det, gjør han det med stor overbevisning. Men Håker Flaten tar det fint ned med en deilig bass-solo, men da den er over, kaster Küchen seg over og presser saksofonen til det ytterste. Men snart er det ikke mer luft igjen i Küchen, eller flere toner å presse ut av saksofonen. Den kapitulerer nærmest, men ikke helt uten at Küchen presser ut det siste som er å presse ut av tenoren.

Dette er blitt en plate fylt til randen av energi. Det er fult trøkk, nesten fra start til mål, og passer perfekt hvis du vil få opp det gode adrenalinet i kroppen, og bare lene deg tilbake å nyte tre musikere som svetter og sliter kun for deg. Deilig!

Jan Granlie

Martin Küchen (ts, ss), Ingebrigt Håker Flaten (b), Kjell Nordeson (dr, perc)