The unconventional, chamber jazz, horns trio of Dutch clarinetist and shakuhachi player Ab Baars and trombonist Joost Buis (who collaborated before in Baars Quartet, Kinda Dukish, and as a duo, Moods For Roswell, Wig, 2005 and 2020) with Belgian tubaist and serpent player Berlinde Deman (known from the orchestra Flat Earth Society, the Secular Psalms project by American trumpeter Dave Douglas, and played in a duo with Buis), focuses on Baars’ compositions, with one standard by Rodgers & Hammerstein, one improvisation and another piece by medieval composer-poet Guillaume de Machau. The debut album of this trio was recorded live at Bimhuis in Amsterdam in April 2023.
Baars’ compositions are whimsical, lyrical, crazy and unruly, as Guy Peters mentions in the liner notes, and highlight an eccentric humorous side of Baars. Barrs found perfect partners for such a spontaneous, festive and unpredictable musical journey that enjoys graceful and poetic movements and sudden feints, concise, free improvisations and only occasional flirts with the jazz legacy. The addition of the medieval serpent, a predecessor of the tuba, to the trio’s sonic palette adds a timeless quality to its performance.
The interplay of this trio is conversational and often engages in heated and subversive arguments between three sonic acrobats who prefer walking on a tightrope rather than on solid ground. This inventive trio can also explore playfully an infinite range of timbres, from the lowest tuba sounds to the highest shakuhachi ones and everything in between (check «The Sky and the Sea» and «Faintly White» and the beautiful, dramatic and lyrical title piece) and adapts itself to the poetic, dadaist spirit off Wallace Stevens on «Kikiriki». Baars employs a like-minded joyful spirit in the adaption of Dutch poet Johnny van Doorn’s «Portret van de Selfkicker» (Portrait of the Selfkicker). Rodgers & Hammerstein’s ballad «This Nearly Was Mine» (from the movie South Pacific) received a contemplative and reserved arrangement and de Machau’s «Louange des dames» (Praise of the Ladies) closes the album with a touch of sober melancholia.
We need more bands like this one, who can juggle perfectly and with poetic sensibility between composition and improvisation and rebel against all genre conventions.
Eyal Hareuveni
……….
I Nederland befinner det seg noen musikere som de senere årene har markert seg sterkt på den friere delen av jazzscenen. Ab Baars kjenner vi fra en rekke spennende konstellasjoner, og han har lenge vært med i Instant Composers Pool/Orchestra. Ellers har han spilt mye sammen med blant andre Ig Henneman. Trombonisten Joost Buis har siden 1994 vært en viktig stemme i det fritt improviserende jazzmiljøet i Amsterdam, mens tubaisten Berlinde Deman er den minst kjente av de tre, men som vi har lagt merke til i storbandet Flat Earth Society (FES). Hun har også spilt med blant andre Dave Douglas, med en rekke nederlandske prosjekter og som teatermusiker.
Vi får servert komposisjoner eller improvisasjoner, av Baars, men også en låt av Rodgers & Hammerstein («This Nearly Was Mine»), en av Guillaume de Machaut («Louange des dames»), en låt med tekst av Johnny van Doom, fremført av Baars («Portret van de Selfkicker»), og en kollektiv improvisasjon, alt innspilt live i den utmerkede Amsterdamklubben Bimhuis den 30. april 2023.
Baars spiller klarinett og shakuhachi, og disse instrumentene sammen med trombone, tuba og serpent, skaper et særeget og originalt lydbilde. Men det er ikke det viktigste med musikken på denne trioinnspillingen. Det er de tre musikernes strålende evne til å kommunisere, samtale og improvisere i «samlet flokk», som gjør dette til en spennende opplevelse. Jeg har hørt Baars en rekke ganger i mange forskjellige konstellasjoner. Og hver gang imponeres jeg over spillet hans, og hans evne til å avlevere spennende improvisasjoner, nesten uansett hvem han spiller med. Og med Buis og Deman som «samtaleparter» på denne utgivelsen, får vi spennende musikk fra første til siste tone. Og at han og Buis kan «samtale» på en spennende måte, fikk vi høre på deres duoalbum, Moods for Roswell, som kom i 2020. Og med Deman, som vi kun har hørt tidligere med Flat Earth Society, har de fått det endelige element i bandet som fyller ut og bidrar til den (nesten) perfekte helhet. For hennes tubaspill er strålende, og her synes jeg hennes kreative spill kommer mye bedre til sin rett enn i FES.
Dette er blitt en spennende plate innenfor det friere landskapet, selv om behandlingen av Rodgers & Hammersteins «This Nearly Was Mine» er gjenkjennbar, og kan nesten høres litt Ellingtonsk ut innimellom, men med Buis utmerkede trombonespill i front, er den like spennende som resten. De tre har lagt nok en spennende plate i haugen av ytterst interessant improvisasjonsmusikk fra kretsen rundt Instant Composers Pool i Amsterdam. Og jeg håper at både Buis og Deman blir oftere å høre i slike mindre sammenhenger i framtiden. Baars vet vi at vi kommer til å få gleden av å høre i mange år framover.
Jeg har i det siste fått kjeft for at jeg altfor ofte er litt for positiv i mine plateanmeldelser. Men denne frittgående utgivelsen er det helt umulig å si noe negativt om. Det er rett og slett blitt en deilig utgivelse!
Jan Granlie
Ab Baars (clarinet, shakuhachi), Joost Buis (trombone), Berlinde Deman (tuba, serpent)
