Den dansk/islandske gruppen Berg, båstår av den islandske saksofonisten Snæbjörn Gauti Snæbjörnsson og de tre dansker Mathias Ditlev (piano), Benjamin Kirketerp (bass) og Chris Falkenberg Rasmussen (trommer). I liner notene skriver Snæbjörnsson at «å være utlending i et gjenkjennelig land som Danmark er en merkelig ting. Det føles som hjemme, men det er det ikke, du føler deg som «en av dem», men du er ikke det. Slik var det for meg å flytte til Danmark. Ulike bakgrunner, forskjellige personligheter, forskjellige slags mennesker. Jeg følte for første gang den indre trangen til å komponere mine dypeste tanker, mine underbevisste meninger og hva som hadde ført meg hit. På en måte er hele albumet en ode til min sanne «hjem», uansett hvor det måtte være. Fra is- og snøland, fjell og isbreer og ville elver. Der de arktiske nettene møter midnattssolen. Der den klareste blå himmel møter den svarteste sanden, til de uendelige grønne og gule områdene, og tankene mine er splittet. Og disse kreftene møtes i komposisjonene jeg har skrevet for disse fantastiske gutta. Vi er alle utenforstående på vår egen måte, og vi samler oss rundt styrken i musikken for å skape noe som ligger dypt inne i oss».
Når man leser dette, så tenker man, kanskje, automatisk på at dette blir nok en plate med nordisk musikk som beskriver det golde landskapet lenger nord enn fra skrivepunktet midt i København, mens vårsola varmer og årets første utepils frister adskillig mer enn å sitte inne og lytte til musikk man føler man har hørt så mange ganger før. Men så tenker man at bandlederen kommer fra Island, et land med sin helt egne musikkultur, og hvor artister som Björk og Sigur Rós har vært toneangivende de senere årene.
Men allerede i åpningssporet, den lyriske «Flæmi», tenker jeg at det blir altfor likt så mye annet vi har hørt de senere årene. Men det er noe som skiller dette fra lignende prosjekter, særlig fra Norge. Snæbjörnsson har en myk tone i tenorsaksofonen sin i åpningssporet, som går fint sammen med piano bass og trommer.
Åpningssporet, «Flæmi, var den første melodien Snæbjörnsson skrev spesielt for dette bandet. Her er han inspirert av Einar Scheving og Skúli Sverrisson, og er, ifølge komponisten, inspirert av den følelsen når du går gjennom et bestemt landskap som plutselig endres rundt en sving eller om man lukker øynene noen få sekunder. En vakker sak som er lyrisk i formen og hvor man spesielt legger merke til det løse og fine trommespillet.
Og slik fortsetter det egentlig i de andre sju komposisjonene. Man får en følelse av å være på Island, hvor det er langt mellom folk, og det ofte golde landskapet, avbrytes av nydelige fossefall, den sorte lavaen på bakken og de vulkanske fjellene. Og hele veien synes jeg de fire lager vakker musikk, som mer enn gjerne kunne vært brukt i en naturfilm fra «sagaøya».
Vi legger også merke til det fine pianospillet til Mathias Ditlev, som går tett på mange av de andre, særlig svenske og norske pianistene man har lyttet til de senere årene, og Benjamin Kirketerps bass-spill følger saksofon og piano på en strålende måte og Chris Falkenberg Rasmussens fine trommespill fullender denne vakre innspillingen.
Jeg tror ikke man skal tenke for mye på hverken Björk eller Sigur Rós når man setter seg ned for å lytte til denne innspillingen. I stedet kan man lukke øynene og tenke på landskapet på Island (og gjerne også landskap nord i Norge). For følelsen av landskap er noe som umiddelbart dukker opp på denne innspillingen.
Musikken er relativt «enkel», men aldri likegyldig. Den er vakker, men ikke «smørsøt», og det er fire musikerne har gitt oss en plate med lyrisk og vakker musikk som passer bedre til kaldt mineralvann enn en islandsk svartadaudir.
Jan Granlie
Snæbjörn Gauti Snæbjörnsson (s), Mathias Ditlev (p), Benjamin Kirketerp (b), Chris Falkenberg Rasmussen (dr)
