På skive

BO SUNDSTRÖM

«Mitt dumma jag»
SONY 19075806602

Den svenske vokalisten Bo Sundström er mest kjent som frontfigur og vokalist i bandet Bo Kaspers Orkester, som de siste 10-15 årene har vært en favoritt, gjerne hos et voksent, kvinnelig publikum. Bo Kaspers Orkesters to første plater ble spilt ofte i heimen (kanskje mest fordi det var et kvinnemenneske til stede), og låter som «Söndag i sengen» og «Ingenting alls» surret og gikk på de fleste radiokanaler på begynnelsen av 90-tallet.

Det som var spesielt med dette orkesteret, var deres kombinasjon av lettbeint popmusikk og jazz, og i bandet hadde man ofte med en blåserrekke med dyktige jazzmusikere.

Nå, mange år etter, er Bo Sundström ute med soloplate. «Mitt dumma jag» med undertittelen «svensk jazz», tar for seg en rekke jazzstandarder, omgjort til svensk, slik vi kjenner det fra spesielt Monika Zetterlund.

Vi får «(I Love You) For Sentimental Reasons» («Forsvann du» på svensk), og stemningen settes tilbake til Bo Kaspers Orkesters start. Deretter følger «The Way You Look Tonight» («Kommer du til mig i nat»), «Once Upon A Summertime» («Sommaren vi älskade varann»), «Allk The World Is Green» («Allt är som forut»), «My Foolish Heart» (Mitt dumma jag»), selvsagt «Waltz For Debby» («Monicas vals»), «Darn That Dream» («Vad fort det gick»), «You Don’t Love What Love Is» («Vad vet du om kärlek») og «I Can’t Give You Anything But Love» (Önska dig en annan man»), før de avslutter med «Danny’s Dream».

Hele veien er det Sundströms litt «flate» stemme som fører an. Han er utstyrt med en stemme man enten elsker eller hater, og på de første platene syntes jeg det låt sjarmerende, men nå er jeg ikke like sikker lenger. Alle låtene tolkes på noenlunde samme måte, selv om medmusikantene, som Björn Jansson på saksofoner og klarinett, Jonne Bentlöv på trompet og Vladan Wirant på piano gjør jobben sin uten plett og lyte. Men jeg synes det rett og slett blir litt kjedelig å høre hele platen i ett.

Men det finnes lyspunkter. Og «Monicas vals» gjøres på en fin måte, selv om det ikke kommer opp til ankelen på Zetterlund og Bill Evans versjoner. Mens sistesporet, Lars Gullins «Danny’s Dream», gjøres mange ganger bedre av de fleste barytonsaksofonistene som har begitt seg ut på denne komposisjonen.

Men platen er gjort akkurat slik fanklubben av begge kjønn vil ha det. Her i huset tror jeg ikke den vil snurre og gå altfor mye (så er det heller ikke så mange kvinner innom …

Jan Granlie

Bo Sundström (v), Robert Östlund (g), Vladan Wirant (p), Ulf Engström (b), Daniel Fredriksson (dr), Björn Jansson (s, cl), Jonne Bentlöv (tp)