Pianisten Brad Mehldau, har gjennom de siste 10-15 årene laget en rekke plater og konserter, som, stort sett, er blitt godt mottatt både av anmeldere og publikum. Et unntak er hans «Largo», som kom for en del år siden, hvor han forsøkte å nærme seg den mer populære musikken.

Noe lignende gjør han, dessverre, på sin nye innspilling «Finding Gabriel». Og det ender overhodet ikke godt!

Selv har han valgt å ikke kun spille piano, slik han er best til. Men han blander også inn synther og theravox, i tillegg til at han synger! I tillegg har han med flere musikere enn de vanligge han pleier å spille med i sin trio, noe som overhodet ikke gjør muskken mer spennende, selv om musikerne blant annet teller den gode trompeteren Ambrose Akinmusire, saksofonisten Chris Cheek og trommeslageren Mark Guiliana.

Det er helt ok at Mehldau gjerne vil utvide sitt musikalske reportuar, men la oss for all del slippe at han skal forsøke å bli populær med å utgi musikk som ligger nær både rocken og noe operalignende «sludder». For dette holder slett ikke i lengden, heller ikke på kort sikt. Men alt er lagt til rette for en kommersiell suksess. Rytmene er helt riktige, bandsammensetningen forsøker å nærme seg de mer «hippe» jazzmusikerne som for eksempel Kamasi Washington, uten at han «køler på» med altfor mange strrykere, kor og svært orkester. Så i den sammenheng er dette en positiv innspilling.

Men det hele glir fort inn det ene øret og ut det andre, uten at noe fester seg der inne i denne anmelderens lille hjerne.

Nei, «Melduen». Gi oss heller flere av dine nærmest perfekte, og nesten litt sterile, trioplater, og la andre holde på med dette. Du er en altfor god musiker til å kaste bort, både din egen og vår tid på dette.

Jan Granlie

Brad Mehldau (synth, therevox, p, v), Becca Stevens (v), Gabriel Kahane (v), Michael Thomas (fl, as), Ambrose Akinmusire (tp), Charles Pillow (ss, as, bcl), Chris Cheek (ts, bs), Mark Guiliana (dr)