For noen år siden oppdaget den tyske saksofonisten Nicole Johänntgen at det var en politisk sak i jazzmiljøet i Europa hvor man arbeidet for å fremme og prioritere kvinnelige musikere. Det førte til at hun satte i gang prosjektet «Sisters in Jazz», som har figurert med forskjellige besetninger de senere årene. Jeg var selv å hørte prosjektet på Jazzhus Montmartre i juni i år, en konsert som fikk relativt god omtale på salt-peanuts.eu (anmeldelsen kan leses HER), .
Nå er prosjektet, med en helt annen besetning, og med den danske vokalisten Cæcilie Norby som frontkvinne, ute på plate på det tyske selskapet ACT. Og grunnen til at platen ikke er utgitt i Johänntgens navn, er nok at Siggi Loch i plateselskapet mente at det var enklere å selge platen i Norbys navn i stedet for Johänntgen, som her debuterer på ACT.
Fra den sammensetningen jeg hørte i Montmartre er det kun Nicole Johänntgen og trommeslageren Dorota Piotowska igjen. I tillegg til de to, får vi Cæcilie Norby på vokal, Rita Marcotulli på piano, Hildegunn Øiseth på trompet og Lisa Wulff på bass, i tillegg er Marilyn Mazur med på perkusjon på fire av låtene.
Vi får 12 låter, tre gjort av Norby, mens resten er fordelt over de kvinnelige artister Rickie Lee Jones, Ann Ronell, Betty Carter, Joni Mitchell, Abbey Lincoln, Bonnie Raitt, Carole King (og Garry Goffin) og Nina Simone. Så her er alt så politisk korrekt det nesten er mulig å få det.
Og det er for så vidt helt ok etter mange tiår med stort sett menn på jazzscenene og i platestudioene. Og det er greit at de kvinnelige musikerne kjemper for å få plass i det mannsdominerte jazzmiljøet.
Men mens jeg hører gjennom denne innspillingen blir jeg sittende og tenke: Var nå egentlig dette nødvendig, da? Selvsagt er det en gjeng dyktige musikere som møttes i Village Studios i Vanløse, med noen tillegg fra Tia Dia Studios i Mölnlycke i Sverige, men tilfører de noe nytt til musikken som vil bli husket? Jeg er ikke helt sikker på det. For har man ikke fått de ultimate versjonene av flere av disse låtene allerede fra komponistene selv?
Musikerne er, hver for seg, gode utøvere og ytterst profesjonelle. Marcotulli har gjort en rekke gode plater på ACT opp gjennom årene, og Øiseth er en av Norges ledende trompetere. Johänntgen har jeg kjent i mange år, og jeg har fulgt henne fra samarbeidet med broren i bandet Nicole Jo til hennes seneste produksjoner «Henry I» og «Henry II», hvor det går fra amerikansk radio-vennlig «smooth»-jazz til frisk New Orleans-jazz av solid merke. Og Norby er jo selve «sjefen» innenfor «streit» jazzsang i Danmark. Og Mazur er jo en perkusjonist ut av denne verden.
Men sammen synes jeg egentlig ikke det er nok energi og vitalitet i det som serveres. Jeg hadde håpet på en gastronomisk rett med gode og overraskende smaker, men fikk i stedet servert dagens rett.
Jan Granlie
Cæcilie Norby (v, perc), Rita Marcotulli (p), Nicole Johänntgen (s), Hildegunn Øiseth (tp), Lisa Wulff (b), Dorota Piotrowska (dr), Marilyn Mazur (perc)
[amazon_link asins=’B07JX4SGBQ’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’d6ea71cd-f89e-11e8-9cde-ddb4b725953e’][amazon_link asins=’B07KZWXBVC’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’dd7edd1a-f89e-11e8-9b82-0dd16561c38f’]
