På skive

CHARLES LLOYD

«Arrows into Infinity»
ECM 5052 DVD

«If I could articulate it, I wouldn’t have the need to play it!»

Dette sitatet av Charles Lloyd fra 1968 setter hovedmelodien for denne nesten to timer lange filmen om Charles Lloyd og hans musikk. Lloyd er en av de aller siste gjenværende av de musikere som ble sterkt preget av – og som selv var med å prege – 1960-tallets frihetsideologi og jakt på mening i tilværelsen.

Han er en av de få igjen som lever og ånder for musikkens spirituelle budskap og helende virke. Ikke bare betyr musikk noe, den er det nærmeste vi mennesker kommer et allment, følelsesmessig språk. Musikk sier noe om hva og hvem vi er og hjelper oss til å forstå oss selv. Musikk har kraft til å endre oss til det bedre, musikk er sterk, ikke bare som krutt, men langt sterkere enn det. Derfor er musikk viktig, kanskje noe av det aller viktigste i verden.

Men du må åpne deg for den for å oppleve det. Gjør du det, kan du føle musikken snakke til deg. Føle deg som del av et større fellesskap, med de som står rundt deg, med musikerne. Men også med noe større enn menneskenes verden. Her er det ikke underlig! Du er på din egen klode.

Dette er noen av mine umiddelbare refleksjoner over denne filmen om Charles Lloyd, laget av hans kone og manager, Dorothy Darr, og Jeffrey Morse.

Det var ikke bare den ikoniske status og det kommersielle gjennombrudd han oppnådde i 1966-69 som gjorde at han raskt fikk betegnelsen «Coltrane Light» knyttet til sitt navn, umiddelbart etter at han opplevde stor suksess. Hans gjenkjennlige musikalske stemme – hans tynne stemme, som jazzpolitiet sa – og hans oppfatning av at han var et verktøy for makter utenfor og større enn seg selv bidro til å skape denne Coltrane-analogien.

Men hans suksess hos det unge rocke-publikummet sørget for at han raskt ble avskrevet hos jazzpolitiet. Selv om han hadde vært medlem av og musikalsk leder i band ledet av storheter som Chico Hamilton og Cannonball Adderley, var det etableringen av hans egen kvartett, med de nye fenomenene Keith Jarrett og Jack DeJohnette, som løftet ham opp til de store høydene. Som gjorde ham til et ikon for den nye ungdomskulturen. Og som paradoksalt fikk politiet til å avfeie ham som en lettvekter.

Etter tre historiske besøk i Norge i 1966-67 – på Club 7 i Edderkoppen Teater, i Universitets Aula, begge konserter i Oslo, og på Moldejazz, har Lloyd hatt en stor venneskare i Norge. Alt for kort tid etter – umiddelbart etter innspillingen av Soundtrack i 1968 – ble superkvartetten oppløst. På grunn av musikalske uoverenstemmelser, ble det sagt. Men noe annet lå bak!

Selv var jeg 15 år og hadde nylig oppdaget en ny favoritt. En stemme som snakket til meg. Men som ble tatt fra meg, før jeg egentlig fikk lov å høre på den.

For flere av oss var det derfor en stor skuffelse da vi skjønte at Lloyd hadde gjort rockemyten om «sex, drugs and rock&roll» til sin. Og at D-delen hadde tatt mer og mer av tilværelsen. Og så var Charles Lloyd plutselig borte.

Han dukket riktignok sporadisk opp som et minne om en forgangen tid, blant annet på noen Beach Boys-skiver. Ryktene gikk også om noen sære skiver i bittesmå opplag som var umulige å spore opp på morgensolas side av Atlanterhavet. Men han var tapt. Trodde vi.

Det trodde heldigvis ikke den 18 år gamle Michel Petrucciani som fant fram til ham på Big Sur i California tidlig på 1980-tallet – og som trakk ham ut på scenen igjen. Ryktet gikk. Charles Lloyd var tilbake!

Og så! Så dukket han ordentlig opp igjen. Verden falt endelig på plass. Fish out of Water ble utgitt på ECM i 1990. Innspilt i Rainbow-studioet med en skandinavisk trio bak ham, Bobo Stenson på piano, Palle Danielsson bass og trommer med Jon Christensen. Det er i år 25 år siden denne plata ble spilt inn.

Siden den gangen har Charles Lloyd vært fast på Manfred Eichers artistliste. Det er derfor betimelig at ECM nå har utgitt «Arrows into Infinity» om Lloyds liv og filosofi. Dette i en tid hvor Lloyd er aktiv som nesten aldri før, og hvor han har en aktiv kvartett som tåler direkte sammenligning med storheten i kvartetten fra 1966-68. Med Jason Moran på piano, Ruben Rogers på bass og Eric Harland på trommer.

Filmen er satt sammen av konsertopptak og intervjuer av Lloyd – historiske, såvel som nye. Dette, sammen med sekvenser med Lloyd og Darr fra private situasjoner i deres hjem, og Lloyds åpenhjertige analyser av sitt eget liv og sin vei til dit han er i dag, gjør dette til et intimt portrett av en stor musiker.

Riktignok er det aller meste stoffet velkjent for oss som har fulgt ham i mange år, men helheten bidrar til å kaste nytt lys over helheten og sammenhengen i hans liv og musikk. Samtidig er det emosjonelt rørende. Å se Charles Lloyd med Petrucciani på armen etter en konsert, vekker minner om en god tid som er tapt.

Selv om det til tider virker som det er stor avstand mellom Forest Flower-superkjendisen fra 1966 og den ydmyke kommunikatøren han viser fram nesten femti år seinere, framhever denne filmen at det er en klar sammenheng mellom de to.

Ja, mer enn det. Portrettet viser at det er to uttrykk for den samme livsfilosofien. Det ene uttrykket møtte veggen, mens det nye uttrykket oser av livsglede, energi og klarhet. Av liv! Av både levd og levende liv.

To vannskiller er framtredende i denne livshistorien. Det første er Petruccianis initiativ og seinere vennskap, det andre er møtet med en stor trommeslager.

Billy Higgins – eller «master Higgins» som Lloyd ofte omtaler ham som – var en spirituell mentor og døråpner for Charles Lloyd. Selv om Higgins var muslim, og Lloyd fant meningen i tilværelsen i de vediske skriftene, fant de to hverandre i en felles livsanskuelse. Som Lloyd ville sagt det: «Brahman is one», alle oppfatninger av det gode i verden er det samme. Så det er ikke noe overraskende i det at de to fant hverandre. Tvert i mot!

Jeg har tre kritiske kommentarer til filmen. Kommentarene tar alle utgangspunkt i at ECM tross alt er et europeisk selskap, og at filmen antar jeg i like stor grad er produsert for et ikke-amerikansk som et amerikansk publikum.

For det første er den tydelig redigert for å passe på amerikansk TV, med klare sekvensskiller hvor TV-stasjonen kan tømme inn reklame. For en nordisk tilskuer fører dette til at flyten i presentasjonen flere ganger blir borte.

For det andre er filmen overfylt av – stort sett amerikanske – musikere og musikk-kjennere som snakker om hva Charles Lloyd har betydd for dem. Dette tar til tider for stor plass, samtidig som vi lurer på hvorfor det ikke er funnet større plass til europeiske musikere.

Til sist, filmen er kodet i det amerikanske NTSC-formatet, og synes ikke å være tilgjengelig i det europeiske PAL-formatet. Hvorfor skjønner jeg ikke. Men ikke vær redd, det hindrer ikke at den er spillbar på alle DVD-spillere — også din!

Absolutt verdt å låne både øre og øye til! Og etter å ha sett den, vil du garantert gå på jakt i din egen samling av Charles Lloyd plater for å se på hans musikk med nye ører!

Tekst: Johan Hauknes