Den amerikanske saksofonisten Chris Potter er en person det er vanskelig å sette i bås. Eller om man skal plassere han noe sted, så må det bli blant kameleonene. For han har siden første gang jeg oppdaget hans navn, sammen med et knippe danske musikere på en Criss Cross-innspilling for mange år siden, via samarbeid med trompeteren Red Rodney, Dave Holland, Paul Motian, Urbie Green, det danske radiostorbandetog ikke minst med Pat Metheny. Etter forrige konsert jeg hørte han med Pat Metheny, gjorde han stor suksess som pianist på jam session sent på kvelden, så det er en musiker med mange talenter vi her har med å gjøre.
Sammen med sitt Underground Orchestra, går han nok en ny vei. Han setter like godt sammen et stort ensemble for å fremføre musikk han selv har komponert over lengre tid. I bandet finner vi kjente navn som pianisten Craig Taborn, vibrafonisten Steve Nelson, bassisten Scott Colley, trommeslageren Nate Smith og fiolinisten Mark Feldman, for å nevne noen av de vi kjenner best.
Musikken er gjennomgående lyrisk, litt melankolsk og vakker. Potter er den ledende solisten, både på tenor- og sopransaksofon og bassklarinett, mens resten av solistjobbene, som godt kunne vært flere, fordeler seg jevnt utover.
Jeg synes man kan merke hans inspirasjoner fra tiden hos Pat Metheny i mye av musikken. Den måten gitaristen Adam Rogers spiller på, har til tider mye av Methenys lyd og tilnærming i seg, og jeg synes arrangementene er gjort veldig tett opp mot det man hører fra Metheny nå om dagen («Imaginary Cities 2» og «Imaginary Cities 3»).
På solistsiden trekker jeg gladelig fram vibrafonisten Steve Nelson (som vi kjenner fra samarbeid med bl.a. Dave Holland), som med sine fine innspill er med på å løfte innspillingen. Ved å bruke såpass mange musikere, åpner det seg opp for en rekke muligheter lydmessig, noe jeg synes Potter har utnyttet godt. Med en strykekvartett i bånn, får man et ekstra element som i stedet for å gjøre musikken «enklere eller bløtere» gjør det variert og fin.
I det hele tatt er dette blitt en fin innspilling fra en ytterst hyggelig musiker (noe man nesten kan høre i måten han spiller på). Fine komposisjoner, variert temperatur og lynne, og fine arrangementer – og et strålende band.
Jan Granlie
Cris Potter (ts, ss bcl), Adam Rogers (g), Craig Taborn (p), Steve Nelson (vib, mar), Fima Ephron (bg), Scott Colley (b), Nate Smith (dr), Mark Feldman (vio), Joyce Hammann (vio), Lois Martin (br), David Eggar (c)
