Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

ELLIOT GALVIN

«The Influencing Machine»
EDITION RECORDS EDN1103

Journalisten John Fordham i den britiske avisen The Guardian, har sammenlignet den unge britiske pianisten Elliot Galvin med en ung Django Bates. Han er utvilsomt en av de nye, fremadstormende jazzmusikerne på de britiske øyer, og han har de senere årene har arbeidet med ensembler som London Sinfonietta, diverse dansekompanier og teateroppsetninger, i tillegg til en travel hverdag som jazzpianist.

I 2014 vant hans trio European Young Jazz Artist of the Year i Tyskland, og samme år kom deres debutalbum «Dreamland», før de ga ut «Punch» på Edition Records. Så dette er trioens tredje innspilling, og siden jeg ikke kan erindre å ha har hørt trioen tidligere, var jeg svært spent på hva de hadde å komme med.

Jo, avstanden til Django Bates er ikke så veldig stor. Lytt bare på tredjesporet eller «Red and Yellow», hvor det dukker opp noen stemmer innimellom, og hvor kommunikasjonen mellom de tre er strålende. Pianoteknikken er innimellom strålende, men etter en stund får jeg dessverre litt problemer med bandet, siden de låter veldig akademiske og veldig «britiske». Og litt for ofte synes jeg de legger seg altfor tett opp til andre, veldig typiske, nordiske pianotrioer, med litt e.s.t., litt Helge Lien Trio, pluss litt for mye britisk dekadence.

Med bassisten Tom McCredie og trommeslageren Corrie Dick, har Galvin de rette medmusikanter. Og min innvending har ingenting med selve spillet å gjøre. I stedet føler jeg at man nærmest må stille i dress for å høre bandet. Så akademisk låter det (og det skal mye til for at undertegnede ifører seg et slikt kledebon!).

Jeg føler at veldig mye av den jazzen som produseres på de britiske øyer nå om dagen har dette litt for akademiske over seg. Selvsagt med unntak av de gamle freejazzerne som fremdeles holder ut. Og det forekommer i størst grad hos den yngre garde musikere, som heller skulle brukt musikken som kampmiddel mot Brexit og annen styggedom på øyene.

Men det er «røddig spelt» hele veien. Det er tre dyktige musikere vi møter, og min hang til det mer frittgående, skal ikke ta fra deg lysten til å sjekke ut denne innspillingen.

Jan Granlie

Elliot Galvin (p, keys, toys), Tom McCreddie (b), Corrie Dick (dr)

Skriv et svar