Det er 8. mars i dag, og Kvinnedagen. Da anmelder selvsagt salt peanuts* kun plater ledet, styrt og organisert av dyktige kvinner. Emmeluth’s Amoeba er en banebrytende dansk-norsk kvartett bestående av fire av de mest spennende musikerne på den skandinaviske scenen i dag. Kvartetten har turnert omfattende siden 2017, noe som har resultert i konserter på Copenhagen Jazz Festival, Nattjazz og på klubber som Bergen jazzforum og Victoria, Nasjonal jazzscene, for å nevne noen få, og om kort tid spiller de på Vossa Jazz (fredag 22. mars). Med sin kreative musikk, som beveger seg mellom inspirasjon fra frijazz og musikalske idéer fra kammermusikken, er Emmeluth’s Amoeba et band med tydelig signatur.
Pianist Christian Balvig har markert seg som musiker og bandleder med sin egen trio og den danske supergruppen Efterklang, samt som komponist for store orkestrer som for eksempel København Symfoniorkester. Gitarist Karl Bjorå er en sterk stemme på scenen for improvisert musikk og har gitt ut flere plater og turnert hyppig med band som Megalodon Collective, Yes Deer og Karl Bjorås Aperture over flere år. Trommeslager Ole Mofjell er som en naturkraft å regne, gjennom samarbeid med blant andre Thurston Moore og turnering med ECM-legenden Jon Balke og den alltid eksplosive og energiske Hedvig Mollestad.
Den danske, men nå norgesboende bandlederen og komponisten Signe Emmeluth har på sin side gjort seg tydelig bemerket på jazzscenen de siste fem årene, sammen med bla. Skarbø Skulekorps, Trondheim Jazzorkester, Mats Gustafsson, Kresten Osgood og Ole Morten Vågan i supergruppen Konge. I tillegg er hun nytt, fast medlem i Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra og mottok det prestisjefylte Jazztipendiatet fra Moldejazz i 2020/2021, som resulterte i bestillingsverket «Physicality in emotion» sammen med Trondheim Jazzorkester.
Nå er de ute med en ny plateutgivelse, innspilt i Pardiso Studio i Oslo i juli 2021, så de som har hørt de på konsert, har nok en formening om hva man får høre. Vi får åtte komposisjoner skrevet av Emmeluth, og i løpet av platen får vi gode bevis på hvordan relativt fri musikk kan gå tett «i hop» med komponerte sekvenser, bare det utføres av dyktige musikere med store, åpne ører. For her får vi små, komponerte sekvenser som beveger seg inn og ut av musikernes friere improvisasjoner, hvor samspill og kommunikasjon nesten er alfa og omega for at det skal fungere.
Og det er verdt å merke seg at dette ikke er en slags soloutgivelse fra Signe Emmeluth. Det er ikke hun som, i første rekke «tar plass» i bandet, men hun har hele veien kontrollen over hva herrene i bandet foretar seg. Og allerede fra start legger vi merke til pianospillet til Balvig. Og som jeg har skrevet om den unge dansken tidligere, så er det nesten synd vi ikke får høre han oftere som fri improvisator. For han er en glimrende pianist med mange gode ideer, og hans teknikk og kontroll over pianoet er formidabelt.
Karl Bjorå er heller ikke den som stikker seg altfor mye fram. Men når han slipper til med solier er det alltid en fryd å følge med på. Hans spill er litt «skarpt» i soliene, og ellers ligger han bak og er med på å pushe de andre musikerne framover. Men den som «svetter» mest på denne utgivelsen må være trommeslageren Ole Mofjell. I åpningssporet, «Chic Blip» kaster han seg over trommene omtrent som var det Paal Nilssen-Love som hadde tatt plass i studio, med enorm energi og pågåenhet.
Men først og fremst er det Signe Emmeluth som styrer skuta i dette farvannet. I åpningssporet lar hun de andre få briljere, før hun setter «skapet» solid på plass. Og i andresporet, den litt neddempede «Flickering», hvor Balvig legger noen litt «tunge» akkorder som grunnlag for Emmeluths «hyl» og «skrik» på altsaksofonen over Mofjells «pesing» på cymbalene, før vi får «Parallell», en litt intrikat melodi hvor Balvig legger grunnlaget under Emmeluth og Bjorås sin relativt heftige kommunikasjon.
Deretter får vi «I hear nonsense», hvor det rytmisk kompliserte piano- og altsaksofonspillet, blir «kommentert» med effekter fra gitaren og trommene, før de lsipper løs for den frie improvisasjonen, og Balvig utmerker seg med heftig spiill. Men kun en kort sekvens, før Emmeluth igjen samler «troppene», og (selv) Balvig må roe ned å plukke fram nesten «klassisk» pianospill. Men hele tiden sitter vi bare og venter på at det skal «smelle». Balvig bygger opp til at det skal skje, og Emmeluth følger tett på, mens Mofjell «drar avgårde» i beste Nilssen-Love-stil igjen og vi er i frijazzens glade galskap igjen.
I «Zelda» starter det forsiktig med piano, gitar og en prøvende Emmeluth, og med relativt fri «cymbal-pisking». Her er det Emmeluth som fører an over effektpedalene til Bjorå – klagende og fint. Jeg får nesten en Ornette Coleman-følelse over spillet hennes her. Vakkert. Men Ornettismen varer ikke lenge. Plutselig er hun tilbake i et fabulerende spill som avslutter låta, og vi er over i den friske «Shaking Tail Reathers», som tar oss med inn i det tøffeste av den nyere, amerikanske altsaksofonjazzen. Drivende samspill, med Mofjell helt ute på kanten av trommestolen og med Balvig med uhyre heftig pianospill. På toppen «svever» Emmeluth med heftige improvisasjoner i platas kanskje mest heftige og tøffe spor. Her merker man seg det tette samspillet mellom de fire, for hele tiden er de så tett på hverandre som det er mulig å komme (uten at det blir usømmelig). Og legg merke til Balvigs pianospill her. Originalt og drivende tøft!
«Spam» er et velkjent begrep for alle som er på internett. Og denne heftige og tøffe låten illustrerer kanskje følelsen når man har gått i spam-fella. En kort og konsis låt som smeller i veggene, før de avslutter med «Are you cross», hvor Mofjell får lov til å briljere på trommer i starten. Ofte har slike trommeintroer eller solier, en lei tendens til å bli altfor lange, men når Mofjell drar av gårde i 100, kan han egentlig (nesten) få holde på så lenge han vil. Men Bjorå melder seg på, og legger inn en glissando på gitaren som blir en viktig bestanddel i låten, før Balvig tar ut det siste av energi i en frapperende og tøff pianosolo. Lytter du til denne, så forstår du hhvorfor jegg vil høre han mer innenfor jazzen. Bjorå kjører på med heftig glissandospill på gitaren i et relativt fritt landskap som grensen mot det vi har hørt fra amerikanske Eugene Chadbourne til tider. Og bak forsøker Mofjell å følge han så godt han kan med ytterst heftig trommespill, og Emmeluth kommer inn med nesten spastisk spill, som hun drar og drar og utfordrer de andre på en fremragende måte. Her er det om å gjøre å ta ut de siste kreftene, før de roer ned (en smule) mot slutten.
Nå har jeg fulgt dette bandet siden starten i 2017, og jeg registrerer at band som nhar vokst seg mer og mer sammen, til nå å være en eneste organisme hvor alle musikerne følger hverandre på utmerket måte. Jeg kan nesten ikke tenke meg hvordan de skal klare å komme tettere på hverandre i musikken. For her er alt så tett og fint at det er en fryd!
Nonsens? Ikke ett eneste sekund!
Jan Granlie
Signe Emmeluth (alto saxophone), Karl Bjorå (guitar), Christian Balvig (piano), Ole Mofjell (drums)
