En av de mest fascinerende og allsidige pianistene som har dukket opp fra Polen de senere årene er Grzegorz Tarwid. Han er, ifølge det som er skrevet om han, påvirket av Brian Enos tidligste ambient-musik, og det eklektiske rytmiske mas på den ultrahippe ugandiske Nyege Nyege-scenen pluss Østeuropeisk og skandinavisk jazz.
Han har lært av mange mestere innenfor den polsk pianomusikken, først fra veteranen fra den tradisjonelle jazzen, Wojciech Kamiński, deretter Andrzej Jagodziński og Michał Tokaj.
Han flyttet til København for å studere og bli inspirert av den danske friere jazzen med Jacob Anderskov og Carsten Dahl i spissen, og han har turnert med Zbigniew Namysłowski, Maciej Obara, men også med Marcin Masecki og Jan Młynarski. Han har medvirket i en rekke polske prosjekter, men jeg føler at inspirasjonene fra Danmark er sterk, blant gjennom mye av musikken som kan sammenlignes både med Django Bates, fra hans tid i København, og den fantastiske pianisten og orkesterlederen Jeppe Zeeberg.
I trioen samarbeider han medbassisten Max Mucha og trommeslageren og perkusjonisten Albert Karch. Platen er innspilt i Warszawa den 1. og 2. oktober 2022, og vi får seks komposisjoner, som gir et godt bilde på Tarwids kreative pianospill.
Og de åpner med den sprelske og fine «Baiao B», som benytter jazzhistorien tilbake til Erroll Garner og fram til Cecil Taylor på en fascinerende måte, på samme måte som Jeppe Zeeberg gjør det. Men selv om det er likhetstrekk mellom de to unge musikerne, skiller Tarwid seg allikevel fra Zeeberg, med sitt personlige spill, som har mange røtter i hjemlandet. Her svinger det upåklagelig fra hele trioen innimellom de sekvensene hvor Tarwid skjener ut til venstre og tar oss inn i et deilig og frittgående landskap. Og både Mucha og Karch følger han helt til døra med strålende spill.
I «Oberek» inviterer de oss med på en deilig vals, som er mer minimalistisk i tilslagene med fint samspill mellom bass og piano, mens trommene holder ¾-delstakten på plass. Dette er en deilig vals, som selv undertegnede kunne ha ført en vakker dansepartner gjennom, før vi får «Bartok i Barcelona», hvor det er mye inspirasjon fra den klassiske komponisten Bela Bartok, men hvor Tarwids kreativitet er med på å gjøre komposisjonen nesten majestetisk.
«The Wedding» har mye av den samme stemningen i seg som Abdullah Ibrahim (Dollar Brand) sin låt med samme navn, men, også her, er det Tarwids kreative evner som dominerer. Det er mulig han har hatt Ibrahims komposisjon i bakhodet da denne ble laget, men etter hvert som låten skrider fram, endres komposisjonen til å bli en minimalistisk sak, hvor Tarwids improvisasjoner gjør bryllupet til en fin begivenhet. Bass og trommer følger pianoet på en fin måte, og man kan nærmest høre at de tre trives godt med denne låten. Mot slutten vokser den igjen, og vi får et aldeles nydelig pianospill (som nesten er en lek) fra de tre med Tarwid i føringen.
Deretter følger «Kirchen madchen», hvor de tre igjen beveger seg tett på Baters og Zeeberg med et fint rytmisk spill, og det er pur glede i spillet. Etter hvert tas stemningen litt ned, men hele tiden med det rytmiske temaet som rettesnor. Tøft!
Så avslutter de denne utmerkede utgivelsen med «Sleep», hvor de er tilbake til det roligere landskapet, og hvor Tarwids polske røtter kommer svært godt fram. Dette er en litt melankolsk avslutning og hvor det klassiske kommer godt fram i pianospillet, og som er en vakker avslutning på en strålende plate.
Grzegorz Tarwid og hans medmusikanter har med Flowers laget en overraskende, vital og spennende innspilling hvor Tarwid virkelig får vist fram sine kreative evner, sammen med to utmerkede medmusikanter. Jeg håper dette er en plate som mange får muligheten til å lytte til, få inspirasjon fra, og hvis noen konsertarrangører tar sjansen på å booke trioen i løpet av året, ikke bare i Polen og Danmark, men i hele Europa, så skal i alle fall jeg møte opp om jeg er i nærheten.
Jan Granlie
Grzegorz Tarwid (piano), Max Mucha (bass), Albert Karch (drums, percussion)
