Trompeteren Jacques Kuba Séguin kommer fra Montreal i Canada, og musikken på hans nye plate «Migrations» er basert på intervjuer han har hatt med mennesker fra forskjellige kultursamfunn i Quebec i Canada. Musikken er derfor også relativt filmatisk, og åpner opp for en åpenhet overfor andre kulturer, som han bygger inn i musikken sin.
Han har med platen ønsket å vende mer tilbake til den klassiske jazzen, og han har samlet et godt knippe musikere til innspillingen. Vi får høre Séguin på trumpet, Yannick Rieu på tenor saksofon, Olivier Salazar på vibrafon, Jean-Michel Pilc på piano, Adrian Vedady på bass og Kevin Warren på trommer i sju komposisjoner gjort av Séguin. Av denne gjengen er det vel bare pianisten Pilc som er kjent for den vanlige jazzlytter her i Europa, men det er flere i dette laget som gjør en god innsats på platen. De spilte under ClubNight på Jazzahead i Bremen tidligere i år, men salt-peanuts* fikk ikke mulighet til å høre bandet der.
Og som Séguin sier selv, så er dette relativt streit jazz i en litt snill stil som har røtter i 70-tallets litt lette avdeling. Og innimellom kan det nesten virke mer som ren underholdningsmusikk enn jazz, som passer godt i dannede selskaper hvor man serverer fargede drinker med paraply, og hvor opprørerne holder seg på god avstand.
Jeg synes Séguin har laget noen helt ok melodier, som musikerne takler på en god måte. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at dette blir i overkant snilt og vennlig. Det er ikke så mye som stritter imot, og når man tar utgangspunkt i at musikken er skrevet etter samtaler med mennesker med forskjellig kulturbakgrunn i Canada, så tyder mye på at Canada har klart å løse problemene med et flerkulturelt samfunn mye bedre enn de fleste landene man kan sammenligne seg med.
De enkelte musikerne leverer nok akkurat det Séguin og plateselskapet har ønsket av dem. Det høres ut som låtene er velarrangerte, og det er i første rekke Séguin som fører an som solist, sammen med Pilc og vibrafonisten Salazar. Men vi får også noen solier fra tenorsaksofonisten Rieu, uten at de blir sittende veldig lenge, mest på grunn av at hans tone i saksofonen er altfor platt og kjedelig.
«Migrations» er etter min mening blitt en altfor snill jazzplate, hvor ingen av musikerne stritter imot ett eneste sekund. Flere av låtene roper nesten etter litt action, og hvis du setter deg ned med femtesporet «Choucoune», så hører du hva jeg mener. Her hadde det passet perfekt med litt «fest og moro», men låten blir gjort i et mid-tempo med altfor lite inspirerende spill fra musikerne, som gjør låten altfor platt. Alt er gjort i fryd og gammen, noe som kan være hyggelig å høre på mens man holder på med andre ting, men noen stor musikalsk opplevelse eller nyvinning er det overhodet ikke. Det blir litt for mye inn det ene øret og ut igjen det andre, selv om Pilcs solo i tredjesporet «L’ecrivain» hever nivået betraktelig.
Jan Granlie
Jacques Kuba Séguin (tp), Yannick Rieu (ts), Olivier Salazar (vib), Jean-Michel Pilc (p), Adrian Vedady (b), Kevin Warren (dr)
